Flekterende språk, bøyningsspråk, en av hovedtypene i klassifiseringen av verdens språk, til forskjell fra isolerende språk og agglutinerende språk. I bøyningsspråk smelter det elementet som angir ordbetydningen, rotelementet, sammen med endelsene, så det i mange tilfeller blir vanskelig å skjelne mellom de forskjellige deler av ordet. I slike språk uttrykkes altså ett og samme begrep på mange forskjellige måter, alt etter den grammatiske rolle ordet spiller i setningen, f.eks. er i sanskrit nominativsformen for 'hund, hunden' śv´ā, mens genitivsformen er śúnas, 'hunds, hundens'. Typiske bøyningsspråk er de gamle indoeuropeiske språkene. Men i løpet av de indoeuropeiske språkenes utvikling er bøyningssystemet stadig blitt forenklet. De romanske og germanske språkene er kommet lengst i forenklingen, mens de slaviske og baltiske språkene fortsatt har bevart et innviklet bøyningssystem.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.