turtaking

Artikkelstart

Turtaking viser i samtaleanalyse til det systemet som samtalepartnere bruker for å fordele ordet i en samtale. Turtakingssystemet er basert på begrepet tur, som betegner den perioden da en taler har eksklusiv rett til å føre ordet i en samtale. Når man har fått turen, har man fått rett til å snakke til enden av sin replikk. Hvis andre forsøker å ta ordet i denne perioden, oppleves det som en avbrytelse, som kan påtales og sanksjoneres.

Faktaboks

Også kjent som
turn taking (engelsk)

I utgangspunktet har man en tur i en samtale for å gjøre én enkelt ting, slik som å svare på et spørsmål, komme med et forslag eller å fortelle en vits. Dermed kan den replikken man skal avlevere, variere i lengde. Å svare på et spørsmål kan gjøres med et enkelt ord («ja») eller en frase («på lørdag»). Å komme med et forslag krever ofte en hel setning («blir du med på kino?»), mens å fortelle en vits krever flere setninger. Dette er ulike turkonstruksjonsenheter, altså språklige enheter som potensielt kan utgjøre en tur i en samtale. Når en person har produsert en turkonstruksjonsenhet, har han eller hun brukt turen sin, og det blir mulig for andre å ta neste tur. Et slikt punkt i samtalen kalles et overgangsrelevant sted, altså et sted hvor det er mulig å skifte taler.

I uformelle samtaler har man ikke noen ordstyrer som bestemmer hvem som kan snakke når. Dermed er det deltakerne selv som forhandler om hvem som kan slippe til på et overgangsrelevant sted, altså om turtildelingen. Den som fører ordet, har her en privilegert posisjon ved at han eller hun kan gi ordet videre til en bestemt person og dermed tildele neste tur til vedkommende. Det kan gjøres ved å henvende seg eksplisitt til vedkommende gjennom for eksempel å stille et spørsmål eller ved å rette blikket mot vedkommende mot slutten av replikken sin. Da vil denne personen få rett til å ta neste tur, og de andre må vente. Men hvis det ikke forekommer noen slik turtildeling, har alle deltakerne rett til å forsøke å få neste tur, såkalt selvutvelgelse. Da gjelder prinsippet om at førstemann til mølla får først male, det vil si at den som kommer inn først, får retten til neste tur. Også den som hadde forrige tur, kan forsøke å beholde ordet ved å være rask til å innlede en ny turkonstruksjonsenhet, men vedkommende har ikke noen forrang framfor de andre.

Det er viktig for deltakerne å kunne beregne når en person nærmer seg slutten av sin tur, slik at de kan være klar til å ta neste tur ved neste overgangsrelevante sted. Noen ganger er det kamp om ordet, og da er det viktig å være tidlig ute for å sikre seg turen (på grunn av førstemann til mølla-prinsippet). Andre ganger er det kanskje ikke kamp om ordet, men det kan være viktig å komme med en respons relativt raskt, for en forsinket respons kan tolkes som ikke-foretrukket (se preferanseorganisering).

For at de andre deltakerne skal kunne vite når en person er ferdig, må de forstå hva den andre er i ferd med å gjøre (altså hvilket prosjekt vedkommende er engasjert i), og forutsi når dette vil være fullført. For å beregne når det blir et overgangsrelevant sted bruker de all sin pragmatiske og grammatiske kompetanse. De tolker ytringen for å finne ut når en pragmatisk relevant handling er fullført (når forslaget er stilt eller vitsen fortalt). De foregriper den syntaktiske organiseringen og beregner når en fullstendig setning (eller frase) vil være produsert. De lytter til intonasjon og stemmeføring for å gjenkjenne trekk som peker mot avslutning. Likeledes ser de etter avslutningsindikatorer i talerens blikk og gester. Den aktuelle taleren vil nemlig generelt søke blikkontakt med samtalepartneren sin når han eller hun nærmer seg avslutningen av en tur. Og hvis vedkommende har gestikulert, vil hendene som regel vende tilbake til utgangsposisjonen.

Det er denne muligheten for å forutse overgangsrelevante steder som gjør at turskifte i naturlige samtaler går så raskt og smidig som det vanligvis gjør, ofte helt uten noen pause eller bare med et tidels sekunds pause. Turtakingssystemet forklarer også årsaken til vanlige turtakingsproblemer slik som at flere snakker samtidig, såkalt overlappende tale. Overlapping er vanlig i innledningen og i avslutningen av turer. Innledningsvis kan det være forårsaket av at flere deltakere starter en ny tur samtidig, særlig når det ikke har vært utpekt noen ny taler. Avslutningsvis kan det typisk forekomme overlappende tale når de siste komponentene av en turkonstruksjonsenhet ikke er forutsigbare på grunnlag av syntaktiske eller intonasjonsmessige kriterier, slik som når det kommer en partikkel (liksom, da) på slutten av en setning. Slike tilfeller av overlappende tale behandles av deltakerne som feilberegninger og fører sjelden til større problemer.

En annen type turtakingsproblem er mer alvorlig for samtalen. Det er når en person som ikke har turen innleder en konkurrerende turkonstruksjonsenhet midt i den andres tur. Dette kalles en avbrytelse og utgjør et brudd med normen om at man har rett til å fullføre sin ytring når man har fått turen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Liddicoat, Anthony 2007: An introduction to Conversation Analysis. Continuum.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg