Vietnamesisk, språk som hører til mon-khmer-språkene, tales av i alt ca. 75 mill. (2006) i Vietnam (hvor det er offisielt språk), Kambodsja og av vietnamesere i USA og andre vestlige land.

Det er et utpreget enstavelsesspråk med seks toner i nord og fem i sør. Tonene er helt avgjørende for kommunikasjonen. Det er et isolerende språk, dvs. det mangler ordbøyning. Grammatiske forhold uttrykkes ved partikler og rekkefølgen på ordene. Et annet trekk er en utbredt bruk av reduplikasjon, f.eks. ngay (dag), ngay ngay (hver dag). Vietnamesisk er et SVO-språk, dvs. rekkefølgen på hovedsetningens setningsledd er subjekt – verbal – objekt. I likhet med de fleste andre språk i Øst-Asia kom vietnamesisk under sterk kinesisk innflytelse i det første årtusen e.Kr. Mengder av kinesiske ord kom i bruk, likeledes det kinesiske skriftsystem. Denne skriften ble senere utviklet og tilpasset, og viser fra 1200-tallet tallrike sær-vietnamesiske trekk (chu nom). Den er ikke lenger i bruk.

På 1600-tallet innførte katolske misjonærer latinsk skrift (quoc ngu). Den ble for alvor tatt i bruk etter den franske erobring av Vietnam i annen halvdel av 1800-tallet. Den er fremdeles offisiell skriftstandard.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.