rekursjon - språkvitenskap

Rekursjon er i språkvitenskapen et syntaktisk fenomen som innebærer at to elementer kan kombineres til en enhet som igjen kan kombineres med et annet element til en ny enhet, og denne prosessen kan teoretisk sett foregå i det uendelige og skape en svært lang hierarkisk struktur.

Et eksempel er nominalfraser og relativsetninger. Nominalfrasen «den mannen som hadde et hus» består av to elementer, nominalfrasen «den mannen» og relativsetningen «som hadde et hus». Ettersom «den mannen som hadde et hus» også er en nominalfrase, kan den på nytt kombineres med en relativsetning, slik at det blir «Den mannen som hadde et hus som sto på et jorde». I teorien kan man fortsette å legge til relativsetninger i all evighet, slik at nominalfrasen aldri slutter: «Den mannen som hadde et hus som sto på et jorde som lå i en dal som munnet ut i en landsby som var størst i regionen som inneholdt fire byer som alle hadde hver sin kirke …» Den menneskelige hukommelse og kommunikasjonshensyn setter i praksis en grense for hvor lange slike rekker blir i naturlige språk.

Innenfor den delen av språkvitenskapen som studerer språk som en spesifikk menneskelig evne, finnes det noen, blant annet den amerikanske lingvisten Noam Chomsky, som mener at rekursjon slik den finnes i syntaks er den eneste kognitive komponenten som er unik for mennesket og derfor for språk. Dette er imidlertid et kontroversielt standpunkt, da andre forskere, for eksempel Steven Pinker, argumenterer med at vår visuelle evne fungerer rekursivt. Dermed er ikke rekursjon nødvendigvis unikt for språkevnen.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg