urslavisk

Mange av lydendringene i urslavisk kan forklares ut fra en tendens til åpne stavelser med en enkel struktur, konsonant-vokal, CV. Dette medførte en ytterligere tendens til likt artikulasjonssted for konsonanten og vokalen i samme stavelse og utløste flere urslaviske palataliseringer, *ki > *tsji, *gi > *dzji, og så videre, samt omstillinger av vokal og konsonant, *orbota > gammelkirkeslavisk rabota, ‘arbeid’.

Morfologien er til dels arkaisk fra et indoeuropeisk synspunkt. Substantivene, adjektivene, pronomenene og tallordene bøyes i seks kasus; nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, instrumental, lokativ, samt i noen tilfeller også i vokativ.

I tillegg bøyes substantivene, adjektivene, pronomenene og verbene i tre tall; entall, totall og flertall. Verbalsystemet har bevart de indoeuropeiske fortidsformene rotaorist og sigmatisk aorist, samtidig som det i urslavisk utviklet seg egne fortidsformer som imperfektum og perfektum. Verbalbøyningen oppviser ansatser til den etter hvert særegne aspekt-kategorien i de slaviske språkene.

I ordforrådet er mange indoeuropeiske arveord bevart: *bratŭ ‘bror’, *sestra ‘søster’, *mati ‘mor’, *synŭ ‘sønn’, *bergŭ ‘bredd, strand, og *more ‘hav, innsjø’.

Samtidig har urslavisk i forhistorisk tid tatt opp viktige lånord fra iransk, blant annet ordet for ‘Gud’ *bogŭ, og sapogŭ ‘støvel, fottøy’. Flere tidlige lån fra germansk vitner om forhistorisk kontakt mellom urgermansk, gotisk og urslavisk, sml. *kŭnęzĭ, russisk knjaz’ ‘fyrste, konge’ < urgermansk *kuningaz, *chlěbŭ ‘brød’ < gotisk hlaifs.

Stor usikkerhet knytter seg til lokaliseringen av området for dannelsen av urslavisk, slavernes «urhjem». En rekke ulike oppfatninger har vært lansert. Ettersom slaverne trådte relativt sent inn på den historiske scene – først fra 500-tallet finnes det sikre historiske kilder – er man i stor grad henvist til arkeologiske data. Ut fra disse stammer slaverne fra et område i dagens nordlige Ukraina som strekker seg mot Karpatene i vest, i syd mot den treløse steppen nord for Svartehavet og i øst ikke lengre enn til Dnepr.

Fra dette området fant det sted omfattende migrasjoner mot nordvest, sydvest, syd og nordøst fra 500- til 700-tallet. Disse migrasjonene brakte slaviske befolkninger først vest til elven Elben i dagens Tyskland og til Østersjøen, deretter mot sydvest og syd til Adriaterhavet og dagens Hellas.

Den siste migrasjonsbølgen, antagelig på 700-tallet, gikk mot nord i retning av Finskebukten og Ladoga og mot nordøst til elven Don. Disse migrasjonene medførte den endelige oppløsningen av urslavisk og etter hvert dannelsen av de slaviske enkeltspråkene.

• slaviske språk
• slavere

• Arumaa, P., Urslavische Grammatik (3 bind), 1964, 1976, 1985, Heidelberg.
• Barford, P. M., The Early Slavs. Culture and Society in Early Medieval Eastern Europe, 2001, London.
• Curta, F., The Making of the Slavs. History and Archaeology of the Lower Danube Region c. 500-700. 2001, Cambridge.
• Goląb, Z., The Origins of the Slavs. A Linguist’s View. 1992, Columbus.
• Meillet, A., Le slave commun, 1965, Paris.
• Schenker, A. M., The Dawn of Slavic. An Introduction to Slavic Philology. 1995, New Haven and London.
• Shevelov, G. Y., A Prehistory of Slavic. The Historical Phonology of Common Slavic. 1965, New York/Heidelberg.