Diskriminering, å behandle noen mindre gunstig enn andre. Ordet brukes oftest for å betegne en usaklig eller urimelig forskjellsbehandling av individer på grunnlag av deres kjønn, religion, tilhørighet til etniske grupper, nasjonaliteter eller nedsatt funksjonsevne. Dette gjenspeiles i begreper som for eksempel rasediskriminering og kjønnsdiskriminering.

Ordet diskriminering brukes også noen ganger om forskjellsbehandling for å utjevne eksisterende forskjeller, for eksempel ved kvotering av underrepresenterte grupper ved ansettelse eller opptak til høyere utdanning. Rettsreglene kaller slike ordninger «positiv særbehandling», og regner ikke dette som diskriminering.

Vern mot diskriminering er sentralt innen kampen for likestilling.

Under den store grunnlovsreformen 13. mai 2014 ble det tatt inn et nytt annet avsnitt i Grunnlovens § 98 med følgende ordlyd: "Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling."

Detaljene i vernet mot slik forskjellsbehandling finnes i ulike lover, avhengig av hvilket diskrimineringsgrunnlag som er aktuelt. Lovene har imidlertid mange fellestrekk.

Lovene forbyr direkte diskriminering, når personer som ellers er like behandles forskjellig. De forbyr også indirekte diskriminering, der tilsynelatende nøytrale regler eller handlinger fører til at noen grupper rammes særlig hardt i praksis. Både seksuell trakassering og annen trakassering kan utgjøre diskriminering og vil dermed også være forbudt.

Diskriminering er forbudt, men ikke all forskjellsbehandling regnes som diskriminering. Enkelte typer forskjellsbehandling kan være tillatt fordi den søker å fremme likestilling. Eksempler på dette kan være:

  • Regler om kvotering.
  • Ekstra studiepoeng for underrepresenterte grupper ved opptak til høyere utdanning.
  • Tiltak for å bedre rekrutteringen av arbeidstakere med minoritetsbakgrunn eller nedsatt funksjonsevne.
  • Krav om at en viss andel styremedlemmer skal være kvinner.

Fordi slik forskjellsbehandling av noen kan være negativt for andre, skal denne typen tiltak avsluttes når man har oppnådd utjevning i praksis.

Forskjellsbehandling er tillatt dersom den har et saklig formål, dersom den er nødvending for å nå dette formålet, og dersom det er et rimelig forhold mellom individets interesser og formålet man søker å oppnå. Det er imidlertid nødvendig at alle disse tre vilkårene foreligger samtidig. Det holder for eksempel ikke om forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål: Man må gjøre det som gjerne kalles en forholdsmessighetsvurdering, nemlig en konkret avveining av individets interesser og behov for diskrimineringsvern på den ene siden, og begrunnelsen for forskjellsbehandlingen på den andre.

Dersom det ikke er et rimelig forhold mellom disse, er forskjellsbehandlingen ulovlig. For eksempel vil et krav om at arbeidstakere kan skrive feilfritt norsk kunne være lovlig forskjellsbehandling for stillinger der dette er helt sentralt i arbeidsoppgavene, men kunne utgjøre ulovlig diskriminering for rengjøringspersonale.

Vernet mot diskriminering finnes i ulike lover, knyttet til de enkelte diskrimineringsgrunnlagene. De viktigste lovene er disse:

I noen tilfeller kan personer oppleve diskriminering på flere grunnlag samtidig. Et forbud mot å bruke hijab på jobb kan sees som forskjellsbehandling på grunn av kjønn – eller på grunn av religion. Dette kalles gjerne sammensatt diskriminering.

Det har vært politisk uenighet om det er hensiktsmessig å ha ulike lover for de ulike diskrimineringsgrunnlagene. Fordelen med flere lover er at det kan være enklere å ivareta og synliggjøre særegenheter for de ulike grunnlagene. Ulempen er at dette kan gjøre regelverket vanskelig å finne frem i, samt at sammensatt diskriminering blir vanskeligere å håndtere.

Diskrimineringslovutvalget, nedsatt i juni 2007, foreslo i sin hovedutredning NOU 2009:14 «Et helhetlig diskrimineringsvern» å vedta en felles lov for alle grunnlag. Stoltenberg II-regjeringen besluttet våren 2013 ikke å følge denne anbefalingen, mens Solberg-regjeringen uttalte i sin politiske plattform høsten 2013 at den ønsker å fremme forslag om en felles lov.

De enkelte lovene handler om diskriminering på nærmere angitte grunnlag. Selv om mange slike grunnlag nå er omfattet, vil likevel noen typer forskjellsbehandling falle utenfor dagens regelverk, for eksempel knyttet til overvekt eller utseende. Det har de siste årene vært diskutert om det vil være hensiktsmessig å endre lovene slik at opplistingene av diskrimineringsgrunnlag ikke er uttømmende, men for eksempel avsluttes med uttrykk som "eller annen status". Da vil også andre, lignende, grunner kunne bli omfattet.

Diskriminering handler ikke bare om negative enkelthendelser, men springer ofte ut av underliggende samfunnsstrukturer, fordommer og kulturelle normer, såkalt strukturell diskriminering. For å bekjempe dette, er det ikke nok at personer kan klage på enkelthendelser. Derfor finnes det også rettsregler om etablerer plikter til å forebygge diskriminering.

Både offentlige myndigheter, arbeidsgivere, organisasjoner og utdanningsinstitusjoner er pålagt en aktivitetsplikt for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Det kreves at de jobber aktivt, målrettet og planmessig for å oppnå dette. Aktivt betyr å iverksette tiltak, mens målrettet betyr å definere målet for arbeidet og hvem som er ansvarlig. Planmessig betyr å utarbeide og følge en bevisst strategi.

Markedsføringsloven § 2 har en særlig regel om fremstilling av kjønn i reklame. Den krever at reklame ikke skal være i strid med likeverdet mellom kjønnene, ikke skal utnytte det ene kjønns kropp eller gi inntrykk av en støtende eller nedsettende vurdering av kvinne eller mann.

Diskrimineringslovene gjelder hele samfunnet, men på noen samfunnsområder finnes det også ytterligere regler.

Arbeidsmiljøloven kapittel 13 forbyr diskriminering på grunn av alder, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, deltidsarbeid og midlertidig ansettelse. Både direkte og indirekte diskriminering er forbudt, og kapittelet retter seg mot alle sider av arbeidsforholdet, fra utlysning og ansettelse, via omplassering, forfremmelse, opplæring og lønns- og arbeidsvilkår, til arbeidsforholdets opphør.

Husleieloven § 1-8 gjør det forbudt å ta hensyn til kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk ved utleie av bolig. Dette gjelder likevel ikke hvis dersom utleier og leietaker skal bo sammen i leiligheten.

Straffelovens § 135a gjør det straffbart å offentlig sette frem grove rasistiske og diskriminerende ytringer. Straffelovens § 349a gjør det straffbart å nekte noen tilgang til varer, tjenester eller offentlig forestilling på samme vilkår som andre. Begge bestemmelsene viser til diskrimineringsgrunnlagene religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, nedsatt funksjonsevne, eller seksuell legning, leveform eller orientering.

Diskrimineringssaker kan bringes inn for de alminnelige domstolene. I tillegg kan saker bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Brudd på forbudene mot diskriminering kan medføre både erstatning for økonomisk tap og oppreisning for ikke-økonomisk tap. For å gjøre rettsvernet effektivt finnes det særlige rettsregler om hvordan bevisbyrden er delt i slike saker.

Både EØS-retten og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge har ratifisert inneholder regler om vern mot diskriminerings. Disse har i stor grad påvirket den norske lovgivningen.

I tillegg er mange av disse konvensjonene tatt inn som del av norsk rett. EØS-loven (lov av 27. november 1992 nr. 109) bestemmer at EØS-retten skal gå foran andre norske lover dersom det er motstrid. Menneskerettsloven (lov av 21. mai 1999 nr. 30) § 3 gir den samme typen forrang for fem av de sentrale menneskerettskonvensjonene, som alle inneholder regler om diskrimineringsvern:

De internasjonale reglene kan også håndheves av internasjonale organer knyttet til disse konvensjonene. Som hovedregel må saken da likevel ha vært behandlet fullt ut av norske domstoler først. I praksis er det den europeiske menneskerettighetsdomstolen som har behandlet flest saker om diskriminering.

Om diskriminering innen sjøtransport, se flaggdiskriminering.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.