Europaparlamentet

Europaparlamentet vedtar lover gjennom det som kalles den alminnelige lovgivningsprosedyren. Den begynner med et forslag fra Europakommisjonen som så sendes til Europaparlamentet for behandling og vedtak. Parlamentet sender så saken videre til Rådet (Ministerrådet) for behandling og vedtak. Parlamentet og Rådet behandler lovsaker i samarbeid. Derfor omtales i økende grad Parlamentet og Rådet som to kamre.

Historisk har EU operert med tre ulike lovgivningsprosedyrer:

• Konsultasjonsprosedyren, der Parlamentet har rett til å høres, men hvor Rådet ikke trenger å ta Parlamentets posisjon i betraktning.
• Samarbeidsprosedyren, hvor Parlamentet kunne endre Rådets forslag, men hvor Rådet ved enstemmighet kunne forkaste Parlamentets posisjon.
• Medbestemmelsesprosedyren hvor Parlamentet og Rådet er likestilte lovgivere.

Med Lisboatraktaten falt det store flertallet av EUs politikkområder under medbestemmelsesprosedyren. Samtidig endret den navn til den alminnelige lovgivningsprosedyren. Navneskiftet er symbolsk viktig i den forstand at den signaliserer en anerkjennelse av at den alminnelige lovgivningsprosedyren er den gjeldende måten å fatte beslutninger på i lovsaker.

• Les mer om EUs beslutningsprosedyrer.

Budsjettering omfatter makten til å tildele penger over EUs budsjett. Europaparlamentet vedtar EUs årlige budsjett etter forslag fra Kommisjonen. Rådet har ingen rolle i dette arbeidet. I så måte har Europaparlamentet stor makt over EUs årlige budsjett.

EUs budsjett består av inntekter fra tre hovedkilder:

• toll på importerte produkter fra land utenfor EU;
• merverdiavgift;
• tilskudd fra medlemsstatene.

Siden 1988 har størrelsen på det samlede budsjettet blitt bestemt i det som kalles Det flerårige finansielle rammeverket (Multiannual Financial Framework). Her bestemmes de overordnede prioriteringene for minimum fem år frem i tid – altså hvor mye penger som skal brukes på hvilke hovedområder – i tillegg til størrelsen på EU-kontingenten – altså hvor stor andel av BNP medlemsstatenes tilskudd skal være. Samtidig settes det et tak for de årlige budsjettene.

Selv om Europaparlamentet vedtar de årlige budsjettene, har det ikke hatt stor innflytelse på utformingen av det finansielle rammeverket. Parlamentet må godkjenne rammeverket, men så langt har medlemslandene ikke latt seg presse særlig langt til å oppgi makt på dette området. Spesielt gjelder dette Europaparlamentets ønske om å øke EU-kontingenten slik at EU får større budsjettrammer.

Europaparlamentet har makt til å avsette Europakommisjonen, som er EUs utøvende myndighet. Dette skjer gjennom et mistillitsvotum, der det kreves et kvalifisert flertall på minst ²/₃ av stemmene for at mistillit skal vedtas. Parlamentet har til nå ikke benyttet denne muligheten, men ville sannsynligvis gjort det i 1999 dersom ikke kommisjonen ledet av Jacques Santer valgte å fratre etter beskyldninger om korrupsjon.

Parlamentet har også rett og mulighet til å kontrollere og granske kommisjonens virksomhet. Dette skjer gjennom skriftlige og muntlige spørsmål til medlemmer av kommisjonen, både kommissærer og representanter for generaldirektoratene (DGer), som skjer i spørretimer i parlamentets plenumssesjoner. Disse møter også regelmessig for parlamentets ulike komiteer, der de må gjøre rede for og forklare kommisjonens ulike beslutninger.

I tillegg spiller parlamentet en viktig rolle i oppnevnelsen av Europakommisjonen. Denne rollen har blitt kraftig utvidet etter at Lisboatraktaten ble vedtatt i 2009. Traktaten sier at resultatet av valget til Europaparlamentet skal «tas i betraktning» når kommisjonspresidenten skal utpekes. I praksis har parlamentet nå inntatt en enda større rolle enn det traktatteksten skulle tilsi: Før valget i 2014 valgte alle partigruppene i parlamentet hver sin kandidat til rollen som kommisjonspresident. Disse ledet til fem såkalte Spitzenkandidaten («toppkandidater») som gikk til valg på hvert sitt program. Av disse valgte parlamentet Jean-Claude Juncker fra European People’s Party, som førte til at medlemslandenes regjeringssjefer nominerte og innsatte Juncker som president. Denne ordningen ble avviklet i forbindelse med valget til Europaparlament i 2019.

Parlamentet har rundt 20 fagkomiteer, og de fleste komitémøtene avholdes i Brussel. Flertallet av representantene er fast medlem av én komité og varamedlem i en annen. Plassene i komiteene fordeles relativt proporsjonalt etter størrelsen på partigruppene i parlamentet, og partigruppene velger selv hvem som skal representere dem i de enkelte komiteene.

Komitéstrukturen er nødvendig for å opprettholde en effektiv beslutningsprosess. Alle lovforslag behandles i fagkomiteer før de stemmes over i plenum. Selv om et lovforslag kan endres i plenum, legges mye av premisset i komiteene, og komiteene har derfor mye makt. Komitéleder er derfor også en viktig posisjon fordi vedkommende kan være med på å sette dagsorden, og representerer komiteen i forhandlinger.

Alle Europaparlamentets saker har en saksordfører (rapporteur) som er ansvarlig for å forfatte rapporten som ligger til grunn for Europaparlamentets vedtak, samt å delta i forhandlingene med Kommisjonen og Ministerrådet om det endelige vedtaket. Saksordførere utpekes fra sak til sak. I viktige saker vil også flere partigrupper opprette såkalte skyggeordførere, som er i løpende kontakt med saksordfører og følger prosessen tett.

Europaparlamentet ledes av en president og et presidentskap. Rollen som president tildeles for 2 ½ år av gangen. Presidenten leder Europaparlamentets plenumsmøter, og representerer parlamentet utad og overfor andre EU-institusjoner. Presidenten har også ansvaret for å organisere Parlamentets interne arbeid. Presidentskapet består i tillegg av 14 visepresidenter, som ved behov fyller presidentens oppgaver.

Over 400 millioner EU-borgere er stemmeberettigede, men andelen som velger å bruke stemmen sin ved Europaparlamentsvalget har vært kraftig nedadgående. Ved første valg i 1979 var deltakelsen rundt 66 prosent, mens den i 2014 var bare 45 prosent. Bak disse tallene skjuler det seg store nasjonale forskjeller. I Hellas og Danmark var deltakelsen i 2014 på henholdsvis 59 og 54 prosent, mens i land som Nederland og Storbritannia var den henholdsvis 37 og 35 prosent. Flere østeuropeiske land har også lav valgdeltakelse. Den lave valgdeltakelsen har flere konsekvenser, blant annet den relative suksessen til flere euroskeptiske partier.