Europaparlamentet

Europaparlamentet, Strasbourg

Marc Dossmann/EP. Gjengitt med tillatelse

Europaparlamentet er den ene av EUs to lovgivende forsamlinger, der den andre er Ministerrådet. Europaparlamentets hovedfunksjoner er lovgivning og budsjettering, samt kontroll av EUs utøvende myndighet, Europakommisjonen.

De 751 medlemmene til Europaparlamentet velges i direkte valg av medlemslandenes borgere hvert femte år. Valgene organiseres nasjonalt, og kandidatene stiller til valg på nasjonale lister, men når parlamentet trer sammen fordeler representantene seg i partigrupper på tvers av nasjonalitet. 14 av 16 årlige plenumsmøter holdes i Strasbourg og to i Brussel, og begge disse byene har hver sin parlamentsbygning.

I begynnelsen av EUs historie hadde Europaparlamentet relativt lite makt og få oppgaver. Med årene har parlamentets makt og antall oppgaver imidlertid økt betraktelig, også relativt til de andre EU-institusjonene. Europaparlamentet anses i dag som verdens sterkeste internasjonale folkevalgte forsamling, og vedtar lover som berører EUs 500 millioner innbyggere.

Da Den europeiske kull- og stålunion ble etablert i 1951 var det bred enighet blant de nasjonale regjeringene om å opprette et demokratisk organ som skulle holde kontroll med Den høye myndighet (The High Authority). Slik oppstod parlamentarikerforsamlingen under navnet Fellesforsamlingen (Common Assembly).

Forsamlingen besto av 78 nasjonale parlamentarikere med et såkalt «dobbelt mandat»; de deltok i parlamentarikerforsamlingen kun som bigeskjeft ved siden av sine ordinære oppgaver som nasjonale parlamentarikere på hjemmebane. Likevel satt ikke representantene samlet i nasjonale delegasjoner, men ordnet etter partitilhørighet.

Selv om parlamentarikerforsamlingen hadde rett til å avsette Den høye myndighet, var den reelle innflytelsen svært begrenset. Da Romatraktaten trådte i kraft i 1958 ble forsamlingens rolle konsolidert og utvidet, samtidig som den skiftet navn til Den europeiske parlamentariske forsamling (European Parliamentary Assembly).

Europaparlamentets makt over EUs politiske virksomhet hviler på tre grunnpilarer. På samme måte som nasjonale parlamenter har Europaparlamentet tre hovedfunksjoner:

  • lovgivning
  • budsjettering
  • kontroll av utøvende myndighet

Europaparlamentet vedtar lover gjennom det som kalles den alminnelige lovgivningsprosedyren. Den begynner med et forslag fra Europakommisjonen som så sendes til Europaparlamentet for behandling og vedtak. Parlamentet sender så saken videre til Rådet (Ministerrådet) for behandling og vedtak. Parlamentet og Rådet behandler lovsaker i samarbeid. Derfor omtales i økende grad Parlamentet og Rådet som to kamre.

Historisk har EU operert med tre ulike lovgivningsprosedyrer:

  • Konsultasjonsprosedyren, der Parlamentet har rett til å høres, men hvor Rådet ikke trenger å ta Parlamentets posisjon i betraktning.
  • Samarbeidsprosedyren, hvor Parlamentet kunne endre Rådets forslag, men hvor Rådet ved enstemmighet kunne forkaste Parlamentets posisjon.
  • Medbestemmelsesprosedyren hvor Parlamentet og Rådet er likestilte lovgivere.

Med Lisboatraktaten falt det store flertallet av EUs politikkområder under medbestemmelsesprosedyren. Samtidig endret den navn til den alminnelige lovgivningsprosedyren. Navneskiftet er symbolsk viktig i den forstand at den signaliserer en anerkjennelse av at den alminnelige lovgivningsprosedyren er den gjeldende måten å fatte beslutninger på i lovsaker.

BUDSJETTERING

Budsjettering omfatter makten til å tildele penger over EUs budsjett. Europaparlamentet vedtar EUs årlige budsjett etter forslag fra Kommisjonen. Rådet har ingen rolle i dette arbeidet. I så måte har Europaparlamentet stor makt over EUs årlige budsjett.

EUs budsjett består av inntekter fra tre hovedkilder:

  • toll på importerte produkter fra land utenfor EU;
  • merverdiavgift;
  • tilskudd fra medlemsstatene.

Siden 1988 har størrelsen på det samlede budsjettet blitt bestemt i det som kalles Det flerårige finansielle rammeverket (Multiannual Financial Framework). Her bestemmes de overordnede prioriteringene for minimum fem år frem i tid – altså hvor mye penger som skal brukes på hvilke hovedområder – i tillegg til størrelsen på EU-kontingenten – altså hvor stor andel av BNP medlemsstatenes tilskudd skal være. Samtidig settes det et tak for de årlige budsjettene.

Selv om Europaparlamentet vedtar de årlige budsjettene, har det ikke hatt stor innflytelse på utformingen av det finansielle rammeverket. Parlamentet må godkjenne rammeverket, men så langt har medlemslandene ikke latt seg presse særlig langt til å oppgi makt på dette området. Spesielt gjelder dette Europaparlamentets ønske om å øke EU-kontingenten slik at EU får større budsjettrammer.

Europaparlamentet har makt til å avsette Europakommisjonen, som er EUs utøvende myndighet. Dette skjer gjennom et mistillitsvotum, der det kreves et kvalifisert flertall på minst 2/3 av stemmene for at mistillit skal vedtas. Parlamentet har til nå ikke benyttet denne muligheten, men ville sannsynligvis gjort det i 1999 dersom ikke kommisjonen ledet av Jacques Santer valgte å fratre etter beskyldninger om korrupsjon.

Parlamentet har også rett og mulighet til å kontrollere og granske kommisjonens virksomhet. Dette skjer gjennom skriftlige og muntlige spørsmål til medlemmer av kommisjonen, både kommissærer og representanter for generaldirektoratene (DGer), som skjer i spørretimer i parlamentets plenumssesjoner. Disse møter også regelmessig for parlamentets ulike komiteer, der de må gjøre rede for og forklare kommisjonens ulike beslutninger.

I tillegg spiller parlamentet en viktig rolle i oppnevnelsen av Europakommisjonen. Denne rollen har blitt kraftig utvidet etter at Lisboatraktaten ble vedtatt i 2009. Traktaten sier at resultatet av valget til Europaparlamentet skal «tas i betraktning» når kommisjonspresidenten skal utpekes. I praksis har parlamentet nå inntatt en enda større rolle enn det traktatteksten skulle tilsi: Før valget i 2014 valgte alle partigruppene i parlamentet hver sin kandidat til rollen som kommisjonspresident. Disse ledet til fem såkalte Spitzenkandidaten («toppkandidater») som gikk til valg på hvert sitt program. Av disse valgte parlamentet Jean-Claude Juncker fra European People’s Party, som førte til at medlemslandenes regjeringssjefer nominerte og innsatte Juncker som president.

Europaparlamentet avholder 16 plenumsmøter hvert år, hvorav 14 holdes i Strasbourg og to i Brussel. Alle lovforslag må vedtas i plenum, men dette skjer først etter en omfattende behandling i parlamentets fagkomiteer.

Parlamentet har rundt 20 fagkomiteer, og de fleste komitémøtene avholdes i Brussel. Flertallet av representantene er fast medlem av én komité og varamedlem i en annen. Plassene i komiteene fordeles relativt proporsjonalt etter størrelsen på partigruppene i parlamentet, og partigruppene velger selv hvem som skal representere dem i de enkelte komiteene.

Komitéstrukturen er nødvendig for å opprettholde en effektiv beslutningsprosess. Alle lovforslag behandles i fagkomiteer før de stemmes over i plenum. Selv om et lovforslag kan endres i plenum, legges mye av premisset i komiteene, og komiteene har derfor mye makt. Komitéleder er derfor også en viktig posisjon fordi vedkommende kan være med på å sette dagsorden, og representerer komiteen i forhandlinger.

Alle Europaparlamentets saker har en saksordfører (rapporteur) som er ansvarlig for å forfatte rapporten som ligger til grunn for Europaparlamentets vedtak, samt å delta i forhandlingene med Kommisjonen og Ministerrådet om det endelige vedtaket. Saksordførere utpekes fra sak til sak. I viktige saker vil også flere partigrupper opprette såkalte skyggeordførere, som er i løpende kontakt med saksordfører og følger prosessen tett.

Europaparlamentet ledes av en president og et presidentskap. Rollen som president tildeles for 2 ½ år av gangen. Presidenten leder Europaparlamentets plenumsmøter, og representerer parlamentet utad og overfor andre EU-institusjoner. Presidenten har også ansvaret for å organisere Parlamentets interne arbeid. Presidentskapet består i tillegg av 14 visepresidenter, som ved behov fyller presidentens oppgaver.

De 751 representantene i Europaparlamentet er direkte valgt i EUs 28 medlemsland på nasjonale partilister, og er samlet i partigrupper på tvers av landene. Slik knytter de sammen nasjonale partier med EU-representasjon. Representantene stemmer i all hovedsak etter partigruppetilhørighet.

Partigruppene er helt sentrale i Europaparlamentets daglige virke: De er med å sette den politiske dagsorden, bestemmer hvilke medlemmer som skal sitte i hvilke komiteer, koordinerer arbeidet i komiteene, og koordinerer stemmegivningen i plenum.

Seks partigrupper har utpekt seg gjennom EUs historie: Sosialdemokratene, sentrum-høyre, de liberale, de venstreradikale, de grønne, og den euroskeptiske gruppen. De to første er suverent størst og representeres av henholdsvis Group of the European People’s Party (EPP) og Progressive Alliance of Socialists and Democrats in the EP (S&D).

Foruten de to store finnes det også en liberal gruppe – Group of the Alliance of Liberals and Democrats for Europe (ALDE). Group of the Greens/European Free Alliance (Greens) inkluderer en rekke miljøpartier, og Confederal Group of the European United Left – Nordic Green Left har medlemmer som tyske Die Linke og spanske Podemos. Både britiske United Kingdom Independence Party (UKIP) og svenske Sverigedemokraterna og italienske Femstjernersbevegelsen er med i Europe of Freedom and Direct Democracy Group (EFDD). Denne gruppen av EU-skeptiske, nasjonalistiske og høyrepopulistiske partier omtaler seg som «folkets stemme» og er tilhengere av større nasjonal selvråderett.

I tillegg finnes uavhengige representanter som enten ikke har funnet en gruppe eller har blitt avvist av eksisterende grupper. Parlamentet har tradisjonelt vært avvisende til rent tekniske grupper, det vil si partigrupper som ikke er basert på felles ideologi, men som har et strategisk utgangspunkt.

Europaparlamentets administrasjon har vokst i takt med parlamentets innflytelse og antall oppgaver, og består av over 6000 tjenestemenn. Administrasjonen er organisert i tre deler, som reflekterer parlamentets overordnede struktur:

  • Generalsekretariatet, som utgjør den største delen av parlamentets administrasjon, og ledes av parlamentets øverste tjenestemann, generalsekretæren;
  • sekretariatet til de ulike partigruppene, som utgjør om lag 900, hovedsakelig midlertidige, stillinger, finansiert over parlamentets budsjett og fordelt proporsjonalt etter partigruppenes størrelse;
  • parlamentarikernes personlige assistenter, som ansettes individuelt av hver enkelt parlamentariker og finansieres over deres personlige sekretariatbudsjett.

Siden 1979 har Europaparlamentet vært direkte valgt hvert femte år. Valgene til Europaparlamentet foregår i de enkelte medlemsland etter tilnærmet like regler med forholdstallsvalg på partilister (med unntak av Irland, som har flertallsvalg i enmannskretser). Sperregrensen er fem prosent. Valgene kan foregå på ulike dager, men stemmene telles opp på likt. Representantene velges på nasjonale lister, men i Europaparlamentet fordeler de seg i multinasjonale partigrupper.

Fordelingen av representanter mellom landene er nedfelt i traktatene og er i hovedsak basert på befolkningsstørrelse, men små medlemsstater er noe overrepresentert. Tyskland har flest representanter med 96, mens Sverige har 20, og Danmark og Finland har 13 hver. I 2014 måtte flere medlemsstater gi fra seg sine seter for å gi plass til representanter fra det nye medlemmet Kroatia.

Over 400 millioner EU-borgere er stemmeberettigede, men andelen som velger å bruke stemmen sin ved Europaparlamentsvalget har vært kraftig nedadgående. Ved første valg i 1979 var deltakelsen rundt 66 prosent, mens den i 2014 var bare 45 prosent. Bak disse tallene skjuler det seg store nasjonale forskjeller. I Hellas og Danmark var deltakelsen i 2014 på henholdsvis 59 og 54 prosent, mens i land som Nederland og Storbritannia var den henholdsvis 37 og 35 prosent. Flere østeuropeiske land har også lav valgdeltakelse. Den lave valgdeltakelsen har flere konsekvenser, blant annet den relative suksessen til flere euroskeptiske partier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

8. mars 2014 skrev Sverre Olav Lundal

Tabellen over medlemer i Europaparlamentet er etter valet i 2009. Det har skjedd justeringar av talet på medlemer i 2011 og 2013. Krotia blei med i EU i 2013. På heimesidene til Europaparlamentet står det at p.t. er 766 medlemer, inkl. 12 Kroatis 12. Eg greier ikkje å finna meir enn 764 på grunnlag av opplysningar over medlemer pr. land på parlamentets heimesider. Wikipedia.de opplyser 766, dei har 99 for Tyskland og 73 for Italia, medan EU-parlamentet opplyser om 98 og 72. Ved valet i 2014 skal det veljast 751 medlemer.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.