Den norske rombefolkningen består av flere ulike grupper. I siste halvdel av 1800-tallet kom flere romfamilier til Norge. De var en del av en større vandringsbølge av rom fra Øst-Europa. Disse gruppene omtales vanligvis som vlach (valakiske) rom. Språket de snakker kalles vlach romani. Seinere har det kommet rom fra Balkan som flyktninger på 1990-tallet. Tradisjonelt er gruppen kalt sigøynere.

Antallet norske rom er usikkert. I forbindelse med at rom fikk status som nasjonal minoritet i 1998, regnet myndighetene med et antall på mellom 300 og 400 personer. Ifølge nyere anslag består gruppa nå av 500-700 personer (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2009).

En av de mest kjente kulturpersonlighetene blant norske rom, sangerinnen Raya Bielenberg, kom til Norge fra det daværende Sovjetunionen i 1967.

I tida etter 1860 var det ingen innvandringsrestriksjoner i Norge. Grensene var åpne for alle som ville slå seg ned i landet. De første rom-familiene som kom reiste mye rundt, både i Norge, i Norden, og i andre europeiske land. Men dette levesettet ble vanskeligere etter hvert som landene strammet inn sine reisebestemmelser.  

Danmark innførte et innreiseforbud for rom («udenlandske tatere») i 1875. Sverige fikk et tilsvarende forbud i 1914. I den norske fremmedloven av 1915 ble ikke sigøynere eksplisitt nevnt i lovteksten, men av forarbeidene til loven går det klart frem at sigøynere skulle avvises og utvises. I fremmedloven av 1927, derimot, ble det eksplisitt nevnt at sigøynere og andre utenlandske omstreifere ikke hadde adgang til Norge. Denne bestemmelsen ble først opphevet i 1956.

I 1924 ble det foretatt en omfattende registrering av sigøynere i Norge. Ett av siktemålene med registreringen var å få utvist så mange som mulig. Men en god del av rombefolkningen var født i Norge. De hadde innfødsrett og måtte regnes som norske statsborgere. En del av dem hadde også skaffet seg norske pass. Myndighetene hevdet at slike pass var ugyldige og ga strenge retningslinjer om at passene ikke skulle fornyes og ikke anses som gyldige ved innreise.

Denne politikken rammet flere grupper av norske rom som hadde oppholdt seg i Belgia i noen år. Forholdene for omreisende grupper var blitt svært vanskelige i Belgia, spesielt for grupper med utenlandsk statsborgerskap. De norske familiene fikk valget mellom å gi opp sitt levevis eller bli utvist fra Belgia. Derfor prøvde de å ta seg tilbake til Norge.

I alt bestod gruppa av sju familier. Alle familieoverhodene hadde norske pass utstedt i 1920 og 1930-åra, og et flertall i reisefølget var født i Norge. De prøvde først å reise gjennom Sverige, men ble stoppet i Trelleborg. I januar 1934 prøvde de å krysse grensen til Danmark ved Padborg. Også her ble de avvist. Norske myndigheter hadde gitt beskjed om at de ikke kunne regnes som norske statsborgere. Hele gruppa på 68 personer hvoriblant mange barn ble transportert tilbake til Hamburg hvor de satt internert i tre måneder i en arbeidsleir før de ble sendt over grensen til Belgia.

I 1940 oppholdt deler av denne gruppa seg fortsatt i Belgia, mens andre hadde søkt seg over til Frankrike.

Den delen av gruppa som oppholdt seg i Frankrike, ble fra høsten 1940 internert i leire som var administrert av Vichy-regjeringen. Forholdene i leirene var vanskelige, men herfra ble ingen av de norske fangene sendt videre til Tyskland eller Polen.

De som oppholdt seg i Belgia, ble arrestert i 1942-1943 og plassert i fangeleiren Mechelen. Fanger herfra ble transportert til Auschwitz. I alt ble 66 norske rom deportert til tyske leire. Bare fire personer av de deporterte overlevde. Tre norske rom-familier ble nærmest totalutslettet i utryddelsesleirene.

I 1950-årene søkte en del av de overlevende om å få vende tilbake til Norge, men ble avvist av norske myndigheter. Etter mediaoppmerksomhet og politisk press ble imidlertid de negative vedtakene omgjort. I 1956 ble den såkalte Sigøynerparagrafen i Fremmedloven av 1927 opphevet fordi den var ansett av Stortinget som rasediskriminerende (Ot. prp. Nr. 1. 1956). Fram til dette oppfordret Justisdepartementet norsk politi om å håndheve loven og nekte de norske romene innreise til Norge.

I perioden 1955-1972 fikk de fleste med norsk statsborgerrett innvilget norsk statsborgerskap, og familiene fikk komme til Norge som norske statsborgere.

I 1962 opprettet sosialdepartementet et kontaktutvalg, Sigøynerutvalget, og i 1969 trakk et arbeidsutvalg opp retningslinjer for sosiale tiltak, sysselsetting, undervisning og helsestell. Ansvaret for tiltakene ble i hovedsak overført til Oslo kommune, der Avdeling for sigøynersaker fra 1973 arbeidet med bosetting, veiledning og økonomisk bistand med mer, med sikte på integrering i det norske samfunnet. Avdelingen ble avviklet ved utgangen av 1990.

I 1998 ble rom anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge, ved Regjeringens ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Raya Bielenberg er International Romani Unions representant i Norge. Hun er en internasjonalt kjent sanger med bakgrunn fra blant annet Teatr Romen i Moskva. Siden 1999 har hun vært arrangør av den årlige internasjonale sigøynerfestivalen Yagori i Norge.

Solomia Karoli, som er datter av en av de få norske rom som overlevde Auschwitz, har utgitt flere bøker, til dels selvbiografiske med skarp kritikk av norsk sigøynerpolitikk. 

Natalina Jansen har arbeidet med kartlegging av norske roms historie i prosjektet Le Norveganongi Romengi Historia (De norske roms historie). Sammen med Natasha Bielenberg fra Sigøynerforeningen Yagori har hun vært rådgiver for HL-senterets prosjekt om norske roms skjebne under andre verdenskrig.

Etter at Romania ble medlem av EU i 2007 har grupper av fattige rumenere reist til Vest-Europa for å tjene til livets opphold. En stor del av dem tilhører minoritetsgruppa rom. Dette er personer som kommer til Norge på sesongbasis og vender tilbake til familien i hjemlandet etter et opphold her. Som EU-borgere har de i henhold til EØS-avtalen rett til å oppholde seg i Norge i en periode på tre måneder. En stor andel av disse migrantene livnærer seg ved gatesalg, flaskesamling og tigging.

Fenomenet har ført til en skarp politisk debatt med påstander om at tiggingen ofte er kombinert med kriminalitet og krav om tiggerforbud. Både forskningsrapporter og rapporter fra hjelpeorganisasjoner tyder imidlertid på at flertallet blant tiggerne ikke livnærer seg ved kriminalitet og heller ikke blir utnyttet av kriminelle bakmenn.  

  • Arbeids- og inkluderingsepartementet (2009). Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo. Rapporten i fulltekst
  • Brattvåg, Hildegunn (2007). Folk fra Romania som tigger i Oslo. En rapport fra Kirkens Bymisjons prosjekt Rett i koppen, Kirkens Bymisjon. Rapporten i fulltekst
  • Denne, Christianna K. (2012). Tilreisende rom i Oslo, Antirasistisk Senter. Rapporten i fulltekst
  • Djuve, Anne Britt, Jon Horgen Friberg, Guri Tyldum, Huafeng Zhang (2015). When poverty meets affluence. Migrants from Romania on the streets of the Scandinavian capitals. Fafo. Rapporten i fulltekst
  • Engebrigtsen, Ada I. (2012). Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, NOVA. Rapporten i fulltekst
  • Frelsesarmeen (2011). I bønn for en bedre framtid. Arbeid blant romfolket 2011. Rapporten i fulltekst
  • Lidén, Hilde og Ada Engebrigtsen (2011). Norske rom. Hl-senteret, publisert 19. oktober 2011. Artikkelen i fulltekst
  • Rosvoll, Maria, Lars Lien og Jan Alexander Brustad (2015). "Å bli dem kvit".  Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom. HL-senteret. Rapporten i fulltekst
  • Regjeringen.no: Nasjonale minoriteter
  • Tyldum, Guri og Jon Horgen Friberg (2014). Et skritt på veien. Evaluering av Handlingsplan for å bedre levekårene blant rom i Oslo. Fafo-rapport 2014:50. Rapporten i fulltekst

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.