orkidé

Orkideer har ørsmå frø som mangler frøhvite. Frøene er derfor avhengige av å komme i kontakt med bestemte sopparter for å spire og vokse fram til orkidéplanta eventuelt kan utføre fotosyntese. Dette samlivet mellom sopp og orkidé er det kun orkideen som drar nytte av, og det er derfor parasittisme. Seinere i livsløpet inngår orkidéplanta i samliv med andre sopper, og i de fleste tilfeller er dette samlivet mutualistisk, det vil si at begge partnere drar fordel av dette: Orkideen får hjelp av soppen til opptak av vann og mineraler, og soppen drar nytte av orkideens karbohydratproduksjon.

Hos noen orkidéarter inngår den modne planta i et parasittisk forhold til sopp-partneren fordi planta ikke bedriver fotosyntese og derfor er avhengig av å motta karbohydrater fra sopp-partneren. Soppen produserer ikke karbohydrater selv, men kan gi tilgang på karbohydrater via sitt partnerskap med andre planter som bedriver fotosyntese. Disse orkideene er dermed parasitter på grønne planter med sopp-partneren som mellomledd. I Norge finnes det tre slike orkideer: fuglereir, korallrot og huldreblom. De mangler klorofyll helt eller delvis, og stengel og blad har gul til brun farge.

I tropiske strøk er de fleste orkideene epifytter og vokser på greiner av andre planter. I tempererte strøk vokser plantene som regel på bakken, de er geofytter.

De epifyttiske orkideene har som regel to typer røtter: noen flate som fester planta til underlaget og en rekke lange, gråhvite og filtkledde luftrøtter som samler vann og næringsstoffer. Denne typen røtter er vanlig å se hos mange egentlige epifyttiske orkideer som brukes som potteplanter. Artene som lever i partnerskap med sopp har ofte korte, reduserte røtter.

Geofyttiske arter har ofte underjordiske stengelknoller der de kan lagre næring for å overleve kalde eller tørre perioder. Dette finnes blant annet hos marisko, knerot, flangrer og skogfrue. Hos andre orkideer, som i vårmarihåndslekta, marihåndslekta og brudespore, lagres næring i rotknoller.

Epifyttiske arter som lever i områder med tørre perioder, har også lagringsorganer, men da i form av stengelknoller som kan være flere meter lange. Noen av de norske orkideene, som myggblom og knottblom, har små stengelknoller i jordoverflata.

Bladene hos orkideene er hele, og bladene har jevn bladrand. Bladene har som regel parallelle bladnerver. Regelen er at bladstilk mangler, og de har ofte bladslirer som omslutter stengelen. Formen på bladene kan være linjesmale eller ovale. Bladene varierer i størrelse fra en millimeter til over en meter.

Blomsterstanden kan sitte i enden av stengelen eller som sidegreiner. Blomstene sitter ofte i klaser, men kan også være i form av aks, topper eller enkeltblomster.

Generelt er blomstene tokjønna, men noen arter har separate hann- og hunnblomster, enten på samme plante (sambu) eller på ulike planter (særbu). Et berømt eksempel på særbuarter er den store, tropiske slekta Catasetum, der hannblomster og hunnblomster er så ulike at de ble oppfatta som ulike arter inntil Charles Darwin i 1862 demonstrerte det motsatte.

Blomstene hos orkideene er oversittende, det vil si at blomsterbladene er festa på oversida av fruktknuten. Blomsten er alltid ensymmetrisk. Som regel er blomsterstilk og fruktknute vridd 180 grader, slik at blomsterleppa, som er øverst i knopp, havner nederst i den modne blomsten. Denne vridningen i blomsterstilk og fruktknute er ofte lett å se på norske orkideer. Hos noen få arter mangler denne vridningen slik at leppa er øverst i blomsten, som hos huldreblom og svartkurle. Hos noen arter, som myggblom, går vridningen helt rundt, slik at leppa ender øverst.

Det er oftest seks blomsterblader, og fem av disse er ofte like hverandre, mens den sjette er sterkt omdanna og utgjør leppa (labellum). Variasjonen i utforming av denne leppa er svært stor mellom artene, fra ganske enkle lepper hos fuglereir og marihånd via de poseforma hos marisko til de nærmest bisarre, hengsla utgavene som ligner veps hos de australske «hammerorkideene» i slekta Drakaea. Mange arter har nektarspore, og denne dannes som regel ved basis av leppa. Flere av artene som ikke har belønning i form av nektar, kan allikevel ha spore.

De hannlige og hunnlige delene av blomsten er sterkt omdanna hos orkideene. Pollenbærerne er vokst sammen med griffelen til den såkalte griffelsøyla, som er særegen for orkidéfamilien.

De fleste orkideene har bare én fungerende pollenknapp (se pollenbærer), og denne har som regel to eller flere pollinier (sammenkitta, avlange køller av pollen). Dermed vil en pollinator, som for eksempel et insekt, frakte pollenet fra blomsten i hele pakker som så vil kunne porsjoneres ut når pollinatoren seinere besøker flere blomster. Noen arter har to eller tre fungerende pollenknapper, og noen, som marisko, har løst pollen.

De fleste orkideer har kun to fungerende arrflater.

Frukta hos orkideene er en kapsel som sprekker opp i tre langsgående spalter slik at de ørsmå frøene kan fraktes med vinden. Frøene hos orkideene er svært små med ørsmå frøemner (embryo) og helt uten frøhvite (endosperm). Frøene varierer fra en tjuedels millimeter til seks millimeter i lengde og vekta mellom en tredels mikrogram og 24 mikrogram. Antallet frø per kapsel varierer fra så lite som tjue til opptil fire millioner.

Evolusjon hos orkideene har gitt svært presis pollenoverføring: Det er noen få arter, eller bare én art, som besøker planta, og plasseringa av insektet ved besøket i blomsten er slik at pollen som insektet eventuelt har med seg fra tidligere besøk av andre blomster av samme art, plasseres på arrene og at polliniene deretter fjernes fra blomsten.

Orkideer har også utvikla måter for å skille mellom «ønska» og «uønska» besøkere. Det kan være blomster med nektar nederst i lange sporer, kun tilgjengelig for insekter med lange sugesnabler, som hos nattfiolene, eller de tretti centimeter lange sporene hos Madagaskars stjerne (Anagraecum sequipedale). Noen orkideer har blomster som etterligner insekter og dermed kun oppsøkes av en enkelt art, og andre igjen har blomster som sender ut duftstoffer som kun er tiltrekkende for noen insektarter.

Noen av disse tilpasningene vil også bidra til enda en fordel: trofasthet. Et insekt som er ganske alene om å få tak i en belønning, vil gjerne oppsøke samme arten igjen, fordi blomstene sjelden er tomme. Slik trofasthet er viktig for planta fordi det reduserer tap av pollen ved at pollinatoren besøker andre arter.

Den vanligste belønninga hos orkideer er nektar, som gjerne er samla i nektarsporer. Disse beholderne for nektar er slik plassert at når besøkeren stikker hode og tunge inn i blomsten for å nå nektaren, så får den festet pollinier på seg eller avsetter pollen på arr. Som nevnt har noen orkideer andre typer belønninger enn nektar, men pollen, som er vanlig belønning hos mange blomsterplanter, er ikke vanlig som belønning i orkidéfamilien.

Mange orkideer i Sør-Amerika har ulike flyktige kjemiske forbindelser som samles av solitære bier og brukes av disse hannene til å tiltrekke hunner. Andre orkideer produserer harpiksstoffer som samles av hunnbier av ulike solitære arter og brukes som reirmateriale for egg og larver. En annen type belønning er oljer som samles av solitære bier og brukes av disse som mat til avkommet i reiret.

En særegen form for belønning for insektet finnes ved såkalt møteplass-pollinering der blomsten fungerer som paringssted for insekter.

Svært mange orkideer narrer pollinatoren til å pollinere uten at det gis reell belønning – blomsten gir bare inntrykk av å ha belønning. Slik narrepollinering foregår ved at orkideen gir signaler, visuelle eller duftmessige, som insektet kobler til belønning i form at mat eller annet. Denne etterapingen kan være generell, ved at orkideene har fargesterke blomster eller generell duft som er vanlig hos blomster med belønning. Etterapingen kan også være svært spesifikk, ved at orkideen etterligner fargen og formen til en bestemt planteart eller duften til en bestemt insektart.

Den vanligste formen for narrepollinering er trolig at blomsten etteraper blomster som har belønning for pollinatoren. Mange av disse orkideene etteraper nok ikke bestemte andre blomsterarter, men i noen tilfeller imiterer orkideen en bestemt plante, som for eksempel rød skogfrue, som etteraper blomsterfargen til fagerklokke.

En annen kjent form for narrepollinering er orkidéblomster som ligner på hunninsekter, og som oppsøkes av hanner for paring. Dette er kjent hos flueblom og alle de over tretti andre artene i slekta Ophrys. Andre berømte eksempler er hammerorkideene (Drakaea) fra vestlige Australia som oppsøkes av hanner av parasittveps som lander på den hunnveps-lignende leppa. Når hannvepsen forsøker å fly av gårde med den antatte hunna, ender han opp med å fly rett inn i griffelsøyla, fordi leppa er festa til resten av blomsten med en hengsel.

Hos mange av artene i den mest artsrike av alle orkidéslektene, Bulbophyllum, lukter blomstene som råtnende kjøtt eller fisk og besøkes av insekter på matsøk. Bytte-imitasjon er en annen type etteraping som praktiseres av noen arter ved hjelp av utvekster på leppa som ligner bladlus. Blomstene oppsøkes av blomsterfluer som normalt legger egg i kolonier av bladlus, den vanlige maten for larvene.

Et gjennomgående trekk er at orkidéer som er tilpassa narrepollinering er avhengig av uerfarne insekter, det vil si insekter som ikke er kjent med ressursen de søker. Siden de aller fleste insekter kun lever i én sesong, er sannsynligheten for at orkideen kan narre pollinatoren størst hvis blomstene er modne før den egentlige ressursen er å finne. Dette forklarer hvorfor flueblom, der blomsten etterligner gravevepshunner, er i blomst en uke eller to før gravevepshunnene som hannene søker å pare seg med, klekkes. Andre eksempler er ulike marihåndarter som blomster tidlig i sesongen, før lignende blomsterarter er i blomst.

På tross av tilpasningene til pollinatorbesøk finnes det arter i orkidéfamilien som kan sjølpollinere. Det mest berømte av disse er den europeiske bieorkideen (Ophrys apifera). Denne arten etterligner et insekt på samme måte som slektningen flueblom, men har i tillegg muligheten for sjølpollinering ved at polliniene svinger rundt slik at pollenet treffer arret. Slik sjølpollinering er en forsikring hvis pollinatorbesøk uteblir, slik at noe frøsetting kan sikres.