orkidé

Flekkmarihånd er trolig den mest utbredte orkideen i Norge og en typisk jordlevende orkidé med blader ved bakken og én stengel med blomster i en klase i toppen.
Flekkmarihånd, portrett, Vasstronde
Lisens: CC BY SA 3.0

Orkidéer er planter som tilhører orkidéfamilien. På norsk kalles også familien marihåndfamilien. Med over 26 000 navngitte arter er dette den mest artsrike av plantefamiliene. I Norge har vi omtrent 35 orkidéarter fordelt på 23 slekter, blant annet marisko og ulike typer marihånd.

Faktaboks

etymologi:

Navnet orkidé kommer av gresk ‘testikkel’, etter de to eggrunde rotknollene hos slekta vårmarihånd, Orchis. Det andre navnet på familien, marihåndfamilien, kommer fra formen på rotknollene hos slekta marihånd som folk har sammenligna med hender.

også kjent som:
marihåndfamilien
Orchidaceae

Orkideer er flerårige urter med varierende utseende og levevis. Orkideer finnes i de fleste naturtyper på landjorda, men flest ulike arter finner vi i tropiske strøk med høy temperatur og luftfuktighet.

Blomstene hos orkideene er som regel fargerike og består av seks blomsterblad, ofte med ett av disse forma som en karakteristisk leppe.

Orkideer pollineres av dyr, hovedsakelig insekter, og noen av tilpasningene mellom blomst og pollinator er blant de underligste i naturen, som for eksempel blomster som etterligner insekters utseende og duft og blomster som etterligner andre blomster. Det har vist seg at svært mange, kanskje halvparten, av orkidéartene narrer pollinatorene idet blomstene ikke har noen belønning.

Bruk av orkideer som prydplanter har økt mye de seinere årene og er nå en stor industri. Utover dette har orkideer samla sett liten økonomisk betydning, men med noen viktige unntak som vanilje og salep.

Beskrivelse

Myrflangre har en typisk orkidéblomst. De tre ytre blomsterbladene er like og danner en trekant. To av de indre står på skrå og er fargerike. Det siste, leppa, er sterkt omdanna og er landingsplass for pollinatorene.
Polliner fra brudespore. Disse kan fjernes fra blomsten med en spiss blyant eller en coctailpinne i åpningen til nektarspora. Polliniene hos brudespore er satt sammen av små pakker av pollen som doseres ut når pollinatoren besøker flere blomster.
Pollinier fra brudespore på coctailpinne
Lisens: CC BY SA 3.0

Alle orkideer er flerårige urter, men vekstform og utseende varierer mye. Flest arter og størst variasjon i vekstform finnes i tropiske områder der det for eksempel finnes klatreplanter på titalls meter og busklignende planter. Noen arter lever på andre planter (de er epifytter), og noen er jordlevende med røtter og rotknoller. I tempererte strøk er de fleste artene jordlevende.

Blomstene varierer mye hos de ulike artene, men grunnformen er ganske lik; det er fem blomsterblader rundt den karakteristiske leppa som fungerer som landingssted for besøkende insekter. I tillegg er griffelen vokst sammen med den ene fungerende pollenbæreren til en såkalt griffelsøyle, noe som er særegent for orkideer.

Frø og vekst

Orkideer har ørsmå frø som mangler opplagsnæring. Frøene er derfor avhengige av å komme i kontakt med bestemte sopparter for å spire og vokse til orkidéplanta eventuelt kan utføre fotosyntese. Dette samlivet mellom sopp og orkidé er det kun orkideen som drar nytte av, og det er derfor parasittisme. Seinere i livsløpet inngår orkidéplanta i samliv med andre sopper, og i de fleste tilfeller er dette samlivet mutualistisk der begge partnere drar fordel av dette: Orkideen får hjelp av soppen til opptak av vann og mineraler, og soppen drar nytte av orkideens karbohydratproduksjon.

Hos noen orkidéarter inngår den modne planta i et parasittisk forhold til sopp-partneren fordi planta ikke bedriver fotosyntese og derfor er avhengig av å motta karbohydrater fra sopp-partneren. Soppen produserer ikke karbohydrater selv, men kan gi tilgang på karbohydrater via sitt partnerskap med andre planter som bedriver fotosyntese. Disse orkideene er dermed parasitter på grønne planter med sopp-partneren som mellomledd. I Norge finnes det tre slike orkideer: fuglereir, korallrot og huldreblom. De mangler klorofyll helt eller delvis, og stengel og blad har gul til brun farge.

Vekstform og røtter

En kultivar av slekta Vanda hvor de filtkledde luftrøttene er godt synlige.
Vanda-kultivar med luftrøtter
Av .

I tropiske strøk er de fleste orkideene epifytter og vokser på greiner av andre planter. I tempererte strøk vokser plantene som regel på bakken, de er geofytter.

De epifyttiske orkideene har som regel to typer røtter: noen flate som fester planta til underlaget og en rekke lange, gråhvite og filtkledde luftrøtter som samler vann og næringsstoffer. Denne typen røtter er vanlig å se hos mange egentlige epifyttiske orkideer som brukes som potteplanter. Artene som lever i partnerskap med sopp har ofte mindre røtter.

Geofyttiske arter har ofte underjordiske stengelknoller der de kan lagre næring for å overleve kalde eller tørre perioder. Dette finner vi blant annet hos marisko, knerot, flangrer og skogfrue. Hos andre orkideer, som i vårmarihåndslekta, marihåndslekta og brudespore, lagres næring i rotknoller.

Epifyttiske arter som lever i områder med tørre perioder, har også lagringsorganer, men da i form av stengelknoller som kan være flere meter lange. Noen av de norske orkideene, som myggblom og knottblom, har små stengelknoller i jordoverflata.

Bladene hos orkideene er hele og bladene har jevn bladrand. Bladene har som regel parallelle bladnerver. Regelen er at bladstilk mangler, og de har ofte bladslirer som omslutter stengelen. Formen på bladene kan være linjesmale eller ovale. Bladene varierer i størrelse fra en millimeter til over en meter.

Blomster

Hos Catasetum macrocarpum er hannblomster (venstre) og hunnblomster (høyre) ulike. Blomstene er gjenkjennelige som orkidéblomster med fem ganske like blomsterblader (under) og en sterkt omdanna leppe som her er forma som en landingsplattform med overbygning.

Catasetum macrocarpum hann og hunnblomster
Av .
Griffelsøyla hos Phalaenopsis ses bak den fargesterke indre delen av leppa. Øverst i griffelsøyla skimtes polliniene som gule flekker. Arrene er på sidene, nedenfor og bak pollinariumet.
Nærbilde av Phalaenopsis-blomst
Av .

Blomsterstanden kan sitte i enden av stengelen eller som sidegreiner. Blomstene sitter ofte i klaser, men kan også være i form av aks, topper eller enkeltblomster.

Generelt er blomstene tokjønna, men noen arter har hann og hunnblomster på samme plante (sambu) eller på ulike planter (særbu). Et berømt eksempel på særbu arter er den store, tropiske slekta Catasetum der hannblomster og hunnblomster er så ulike at de ble oppfatta som ulike arter inntil Charles Darwin i 1862 demonstrerte det motsatte.

Blomstene hos orkideene er oversittende, det vil si at blomsterbladene er festa på oversida av fruktknuten. De er alltid ensymmetriske. Som regel er blomsterstilk og fruktknute vridd 180 grader slik at blomsterleppa som er øverst i knopp, havner nederst i den modne blomsten. Denne vridningen i blomsterstilk og fruktknute er ofte lett å se på norske orkideer. Hos noen få arter mangler denne vridningen slik at leppa er øverst i blomsten, som hos huldreblom og svartkurle. Hos noen arter, som myggblom, går vridningen helt rundt slik at leppa ender øverst.

Det er oftest seks blomsterblader, og fem av disse er ofte like hverandre, mens den sjette er sterkt omdanna og utgjør leppa (labellum). Variasjonen i utforming av denne leppa er svært stor mellom artene, fra ganske enkle lepper hos fuglereir og marihånd via de poseforma hos marisko til de nærmest bisarre, hengsla utgavene som ligner veps hos de australske «hammerorkideene» i slekta Drakaea. Mange arter har nektarspore, og denne dannes som regel ved basis av leppa. Flere av artene som ikke har belønning i form av nektar, kan allikevel ha spore.

De hannlige og hunnlige delene av blomsten er sterkt omdanna hos orkideene. Pollenbærerne er vokst sammen med griffelen til den såkalte griffelsøyla, som er særegen for orkidéfamilien.

De fleste orkideene har bare én fungerende pollenknapp (se pollenbærer), og denne har som regel to eller flere pollinier (sammenkitta, avlange køller av pollen). Dermed vil en pollinator, som for eksempel et insekt, frakte pollenet fra blomsten i hele pakker som så vil kunne porsjoneres ut når pollinatoren seinere besøker flere blomster. Noen arter har to eller tre fungerende pollenknapper og noen, som marisko, har løst pollen.

De fleste orkideer har kun to fungerende arrflater.

Frukter og frø

Frukta hos orkideene er en kapsel som sprekker opp i tre langsgående spalter slik at de ørsmå frøene kan fraktes med vinden. Frøene hos orkideene er svært små med ørsmå frøemner (embryo) og helt uten frøhvite (endosperm). Frøene varierer fra en tjuedels millimeter til seks millimeter i lengde og vekta mellom en tredels mikrogram og 24 mikrogram. Antallet frø per kapsel varierer fra så lite som tjue til opptil fire millioner.

Reproduksjon

Presisjon i pollinatorbesøk oppnås hos stortveblad ved at insektet spiser seg oppover nektarfura i midten av leppa til hodet når området i midten av blomsten der pollinier og arr finnes.
Stortveblad, nærbilde av blomst
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Orkideer pollineres av dyr, i de fleste tilfeller av insekter. Blant disse plante-insekt-vekselvirkningene finnes noen av de mest spesialiserte og underligste tilpasningene som er kjent i planteriket. Selv om de aller fleste pollinatorene er insekter, er også fugler observert: kolibrier i Sør-Amerika, solfugler i sørlige Afrika og Sørøst-Asia og honningetere i Australia. Hvorvidt andre grupper dyr, som for eksempel små pattedyr, kan fungere som pollinatorer, er uvisst.

Presisjon, segregering og trofasthet

Evolusjon hos orkideene har gitt svært presis pollenoverføring: Det er noen få, eller én art som besøker planta, og plasseringa av insektet i blomsten er slik at pollen som insektet har med seg plasseres på arr og at polliniene fjernes fra blomsten.

Orkideer har også utvikla måter for å skille mellom «ønska» og «uønska» besøkere. Det kan være blomster med nektar nederst i lange sporer kun tilgjengelig for insekter med lange sugesnabler, som hos nattfiolene, eller de tretti centimeter lange sporene hos Madagaskars stjerne (Anagraecum sequipedale). Noen orkideer har blomster som etterligner insekter og dermed kun oppsøkes av en enkelt art, og andre igjen har blomster som sender ut duftstoffer som kun er tiltrekkende for noen insektarter.

Noen av disse tilpasningene vil også bidra til enda en fordel: trofasthet. Et insekt som er ganske alene om å få tak i en belønning, vil gjerne oppsøke samme arten igjen fordi blomstene sjelden er tomme. Slik trofasthet er viktig for planta fordi det reduserer tap av pollen ved at pollinatoren besøker andre arter.

Belønning

Madagaskars stjerne, Angraecum sesquipedale, med den nesten tretti centimeter lange nektarspora der nektaren finnes nederst.
Angraecum sesquipedale blomst
Av .

Den vanligste belønninga hos orkideer er nektar som ofte samles opp i nektarsporer. Disse beholderne for nektar er slik plassert at når besøkeren stikker hode og tunge inn i blomsten for å nå nektaren, så får den festet pollinier på seg eller avsetter pollen på arr. Som nevnt har noen orkideer andre typer belønninger enn nektar, men pollen, som er vanlig belønning hos mange blomsterplanter, er ikke vanlig som belønning i orkidéfamilien.

Mange orkideer i Sør-Amerika har ulike flyktige kjemiske forbindelser som samles av solitære bier og brukes av disse hannene til å tiltrekke hunner. Andre orkideer produserer harpiksstoffer som samles av hunnbier av ulike solitære arter og brukes som reirmateriale for egg og larver. En annen type belønning er oljer som samles av solitære bier og brukes av disse som mat til avkommet i reiret.

En særegen form for belønning for insektet finnes ved såkalt møteplass-pollinering der blomsten fungerer som paringssted for insekter.

Ikke-belønning – narrepollinering

Blomsterfargen til rød skogfrue skiller seg for mennesker fra den himmelblå fargen til fagerklokke, men oppleves svært lik for en bie som har en annen fargefølsomhet. Rød skogfrue har også en lukt som også stemmer med arten den etteraper.
Rød skogfrue blomsterstand
Av .

Svært mange orkideer narrer pollinatoren til å pollinere uten at det gis reell belønning – blomsten gir bare inntrykk av å ha belønning. Slik narrepollinering foregår ved at orkideen gir signaler, visuelle eller duftmessige, som insektet kobler til belønning i form at mat eller annet. Denne etterapingen kan være generell, ved at orkideene har fargesterke blomster eller generell duft som er vanlig hos blomster med belønning. Etterapingen kan også være svært spesifikk, ved at orkideen etterligner fargen og formen til en bestemt planteart eller duften til en bestemt insektart.

Den vanligste formen for narrepollinering er trolig at blomsten etteraper blomster som har belønning for pollinatoren. Mange av disse orkideene etteraper nok ikke bestemte andre blomsterarter, men i noen tilfeller imiterer orkideen en bestemt plante, som for eksempel rød skogfrue som etteraper blomsterfargen til fagerklokke.

En annen kjent form for narrepollinering er orkidéblomster som ligner på hunninsekter og som oppsøkes av hanner for paring. Dette er kjent hos flueblom og alle de over tretti andre artene i slekta Ophrys. Andre berømte eksempler er hammerorkideene (Drakaea) fra vestlige Australia som oppsøkes av hanner av parasittveps som lander på den hunnveps-lignende leppa. Når hannvepsen forsøker å fly av gårde med den antatte hunna, ender han opp med å fly rett inn i griffelsøyla fordi leppa er festa til resten av blomsten med en hengsel.

Hos mange av artene i den mest artsrike av alle orkidéslektene, Bulbophyllum, lukter blomstene som råtnende kjøtt eller fisk og besøkes av insekter på matsøk. Bytte-imitasjon er en annen type etteraping som praktiseres av noen arter ved hjelp av utvekster på leppa som ligner bladlus. Blomstene oppsøkes av blomsterfluer som normalt legger egg i kolonier av bladlus, den vanlige maten for larvene.

Et gjennomgående trekk er at orkidéplantene er avhengig av uerfarne insekter, det vil si insekter som ikke er kjent med ressursen de søker. Siden de aller fleste insekter kun lever i en sesong, er sannsynligheten for at orkideen kan narre pollinatoren størst hvis blomstene er modne før den egentlige ressursen er å finne. Dette forklarer hvorfor flueblom, der blomsten etterligner gravevepshunner, er i blomst en uke eller to før gravevepshunnene som hannene søker å pare seg med, klekkes. Andre eksempler er ulike marihåndarter som blomster tidlig i sesongen, før lignende blomsterarter er i blomst.

Sjølpollinering

Bieorkidéen, Ophrys apifera kan sjølpollinere. Polliniene har svingt ned og har truffet arret. Pollinienes opprinnelige posisjon ses i toppen av griffelsøyla
Ophrys apifera blomst
Av .

På tross av tilpasningene til pollinatorbesøk finnes det arter i orkidéfamilien som kan sjølpollinere. Det mest berømte av disse er den europeiske bieorkideen (Ophrys apifera). Denne arten etterligner et insekt på samme måte som slektningen flueblom, men har i tillegg muligheten for sjølpollinering ved at polliniene svinger rundt slik at pollenet treffer arret. Slik sjølpollinering er en forsikring hvis pollinatorbesøk uteblir, slik at noe frøsetting kan sikres.

Utbredelse

Orkideer er utbredt over det meste av jorda. De eneste stedene ingen orkidéarter kan finnes er i de tørreste ørkenene, de høyeste fjelltoppene og i sjøen. I tempererte områder dominerer jordlevende arter, mens epifytter er vanligst i tropiske strøk.

Klassifikasjon

Neuwiedia veratrifolia tilhører den lille underfamilien Apostasioideae. Selv om de femten artene ikke viser klassiske orkidétrekk, har artene samme type frø og frøspiring som de andre orkidéene.

Orkidéfamilien er godt avgrensa fra andre enfrøblada planter, og det er stor enighet om at dette er en naturlig gruppe som har utviklet seg fra samme utgangspunkt (monofyletisk).

Egenskaper som deles av de fleste orkideer er:

  • at frøene mangler frøhvite.
  • måten frøene spirer på.
  • sammenvoksingene av griffel og pollenbærer(e).
  • at artene er urter.

Orkidéfamilien grupperes i fem underfamilier:

Økonomisk betydning

Mange tropiske orkideer brukes som prydplanter enten i form av potteplanter, som blant annet en del arter i slektene Cattleya, Calanthe, Odontoglossum, Oncidium og Phalaenopsis, eller de brukes som snittblomster, som for eksempel arter i slektene Calanthe og Ixia. Av andre typer nytteplanter finnes det kun noen få, som vanilje, der kapselen brukes som krydder, og salep, som lages av rotknollene på ulike orkideer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Kjetil Skogen

Vennligst slett bildet jeg sendte av brudespore. Det er flekkmarihånd. Bildet kan evt. Brukes der. Kjetil Skogen

svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Kjetil. Takker! Flyttet bildet til galleriet til artikkelen flekkmarihånd. Hilsen Kjell-Olav i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg