Svartkurle er en orkidé som finnes i et ganske lite område sør i Trøndelag, nord i Innlandet og noen få steder i Troms. Arten er karakteristisk med sin tette blomsterstand av mørkt rødbrune blomster. Den finnes i hovedsak i ugjødsla eng og beitemark på kalkrik grunn. Svartkurle har vern som prioritert art i Norge og vurdert i Norsk rødliste til EN – sterkt trua.
Blomsterstand hos svartkurle. Blomstene hos svartkurle er, i motsetning til hos de fleste orkidéer, ikke vridd rundt 180 grader (resupinasjon) og blomsterbladet som hos de fleste danner underleppe står hos svartkurle som et tak over pollenknapp og arr. Sølendet naturreservat, Røros.
Plantene blir mellom ti og tjue centimeter høye og har smale blader. Svartkurle har rotknoller som er hånddelte. Blomsterstanden er nær kulerund og tettblomstra, men strekker seg ofte en del seint i blomstringa slik at den blir mer avlang. Blomstene er mørkt rødbrune.
I motsetning til de fleste orikdéer er ikke blomsterstilken vridd 180 grader hos svartkurle. Dette betyr at det blomsterbladet som normalt er underleppa hos orkidéer, her står opp og danner tak over pollenknapp og arr. De fem andre blomsterbladene er ganske like hverandre og spriker ut slik at blomsten ligner en sekskanta stjerne. Blomstene dufter sterkt av vanilje. Blomstene produserer nektar som samles opp i den svært korte spora.
Artens hovedutbredelse er i Oppdal og Røros i Trøndelag. Den finnes også noen få steder nord i Innlandet, og er også kjent fra Troms, men nå kun fra én lokalitet. Arten har vært funnet på 86 lokaliteter i Norge, men er nå kun kjent fra om lag halvparten av disse. Den største populasjonen er i Sølendet naturreservat i Trøndelag.
Svartkurle finnes i Mellom-Europa og Skandinavia, og det antas at de norske forekomstene, på tross av tilbakegangen, nå utgjør over halvparten av de kjente forekomstene. At de skandinaviske plantene nå regnes til en egen underart, gjør at Norge har et enda større ansvar for bevaring av svartkurle.
Svartkurle finnes hovedsakelig på kulturmark som holdes i hevd som slåttemark eller beite. Arten er avhengig av slått på rett tidspunkt i sesongen eller moderat beite. Arten har gått sterkt tilbake de siste tiåra fordi slik tradisjonell hevd av kulturmark har avtatt og trolig også fordi noen voksesteder er dyrka opp.
Svartkurle i Skandinavia er triploid og mye av frøsettinga foregår ved apomiksi, det vil si at frøene utvikles uten pollinering. Arten er allikevel i stand til å danne frø ved seksuell reproduksjon og kan pollineres av insekter som humler og sommerfugler som søker nektar. Svartkurle danner ikke sjelden hybrider med brudespore.
Svartkurle føres ofte til slekta Nigritella sammen med et lite antall europeiske arter. Noen forskere mener at denne slekta bør slås sammen med brudesporelekta og i så fall blir det systematiske navnet på svartkurle Gymnadenia nigra.
Svartkurle er ikke freda, men men er underlagt det enda strengere verneregimet prioritert art.
Arten har vært oppført på den norske rødlista fra den første i 2010 med kategorien EN – sterkt trua. Årsaken er begrensa geografisk utbredelse.
Svartkurle. Nordreisa, Balgesoaive, Troms.
Svartkurle. Röjan, Jämtland, Sverige.
Svartkurle. Ljusnan, Klinken-Tvärån, Härjedalen, Sverige.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.