fettblad

Fettblad blir mellom fem og tjue centimeter høye. To motstående fettglinsende blad står opprett og omslutter stengelen. Ved basis har plantene to stengelknoller (pseudobulber) som fungerer som lagringsorgan gjennom vinteren. Stengelen er uten hår og har tre til fem kanter eller lave lister.

Blomsterstanden har fra to til rundt tolv gulgrønne blomster. De tre ytre blomsterbladene er smale og står ut fra hverandre. De to indre blomsterbladene er linjeforma og spriker ut fra sentrum av blomsten. Det siste av de seks blomsterbladene er leppa som er mye breiere enn de andre og er bøyd slik at den nesten ser ut som en halvsirkel fra sida. Blomsten har ingen spore og produserer ikke nektar. Det er heller ikke påvist noen duft fra blomsten.

Fettblad vokste i fuktige, rikmyrer på nedre Østlandet rundt Oslofjorden: Hvaler, Asker og to lokaliteter i Tjøme. Arten ble sist registrert på en av lokalitetene i Tjøme i 1936. Det har vært lett mye etter fettblad på de tidligere voksestedene, men den er ikke gjenfunnet.

Som en av Norges sjeldneste orkidéer ble fettblad flittig samla inn. I offentlige herbarier finnes titalls innsamlinger fra de godt kjente populasjonene. Denne innsamlinga sammen med mulig gjengroing av voksestedene på grunn av redusert beiting er trolig årsaken til artens utryddelse.

Fettblad finnes i våre naboland. I Sverige finnes arten på rundt hundre lokaliteter men antallet individer er moderat og arten er vurdert som nær trua (NT) i svensk rødliste. De svenske populasjonene er i østlige og sørligste deler av landet med en vestlig utpost i Östergötland som trolig er det nærmeste voksestedet til Norge. I Danmark er arten funnet på om lag like mange steder som i Sverige, hovedsakelig på Sjælland, men samla er arten vurdert til sårbar (VU). I Finland er fettblad kjent fra noen få steder og arten er vurdert som akutt trua (CR).

Verdensutbredelsen er Mellom-Europa, Russland og noen steder i Nord-Amerika, hovedsakelig i øst.

Fettblad er hovedsakelig sjølpollinerende, men flere observasjoner og eksperimenter har vist at pollinering blir mer effektiv som følge av regn. Det er to mekanismer som er observert. Den første er at regndråper treffer pollenknappen og polliniene svinger ned og treffer arret. Den andre mekanismen er at vann samles opp ved basis av leppa og ved hjelp av kohesjonskrefter trekkes vannet opp til pollenknappen som er plassert over leppa. Når så vannet fordamper trekkes polliniene ned til arret.

Det er observert at flere arter mindre tovinger som soppmygg, besøker blomstene, men man har ikke sett at disse fjerner pollinier.

• myr
• orkidé
• Artsdatabanken

• Fettblad i Artsdatabankens rødliste