marihånd

Slekta Dactylorhiza har på verdensbasis rundt 40 arter og fire til fem av disse er representert i Norge. Plantene har blader både ved grunnen og oppover stengelen. Bladene har linjenervatur og har ellers ulik utforming hos de ulike taksaene, noen taksa har smale og lange blader, andre blad som er ganske breie enten nederst eller på midten. Viktige egenskaper for å skille de ulike taksaene fra hverandre er hvor de er breiest og hvorvidt de har mørke flekker på over og/eller undersida.

Det er alltid kun én blomsterstand på hver stengel. Blomsterstandene er som ofte ganske tette og blomstene modnes nedenfra og oppover. Det kan være fra noen få til flere titalls blomster i hver blomsterstand. Hver blomst har et langt, smalt støtteblad.

Blomsterfargene er rosarød til purpurrød hos alle norske arter unntatt søstermarihånd, og underleppene har alltid ulike tegninger i form av linjer, flekker eller prikker i mørkere rosa eller purpur farge. Søstermarihånd i Norge har gule blomster med purpurfarga flekker på underleppa, men utenfor Norge har arten både purpurblomstra og gulblomstra individer i samme populasjon.

Blomstene har en ganske stor underleppe som fungerer som landingsplass for besøkende insekter. Leppa er ofte delvis delt i tre lapper. De fem andre blomsterbladene er arrangert likt arrangert hos alle marihåndarter: tre av dem som en hjelm over reproduksjonsstrukturene og åpninga til sporen og de to siste pekende skrått oppover og bakover. Ingen av artene har nektar, men de har nektarspore. Artene er avhengige av å narre pollinatorene til å besøke siden det ikke er noen belønning å få. Fruktene er en kapsel med ørsmå frø.

Form på leppa, størrelse på de tre lappene og fargetegningenes utforming er viktige trekk som brukes til å skille taksa.

Knollene som har inspirert slektsnavnet er ganske store og oppdelt i finger-like fliker. Rota fungerer som opplagsnæring til neste sesongs planter og derfor vil man i blomstringstida finne to knoller; årets knoll som er grå eller svart og innskrumpa og den som skal gi vekst neste sesong og som er hvit og saftfylt. Dette har gitt opphav til mange folkelige oppfatning, historier og barneleker. Selv om dette er egenskaper som alle taksaene i slekta har, er det i praksis knytta til den eneste vanlige og vidt utbredte arten, flekkmarihånd.

I Norge regnes det med åtte til ni taksa som nå oppfattes som arter eller underarter i fire til fem arter. Systematikk og artsavgrensing i slekta er svært vanskelig og det har vært svært mange oppfatninger av hvordan variasjonen skal grupperes. Det faktum at mange av taksaene hyppig hybridiserer med hverandre gjør situasjonen ytterligere uoversiktlig.

Av de taksaene som listes opp i tabellen under er det en som skiller seg ut: Stormarihånd (D. praetermissa) har siden den ble rapportert funnet på Stadlandet i 1971 vært omdiskutert. Etter at den forsvant fra sin ene lokalitet etter terrenginngrep, er den nå trolig i ferd med å etablere seg på et nytt område nær det opprinnelige. De åtte andre taksaene har vært oppfatta ganske stabilt selv om systematisk navn har endra seg flere ganger.

Alle marihånd-taksaene er bundet til myr eller andre fuktige områder. Det er bare flekkmarihånd som er utbredt i hele landet. Flere av de andre kan være lokalt meget hyppige, men generelt begrensa geografisk og/eller økologisk.

Nyere oppfatninger av systematikken til marihåndarter og slektninger basert på genetiske undersøkelser har vist at grønnkurle, slekta Coeloglossum, bør slås sammen med Dactylorhiza. Disse to slektene er like av utseende også bortsett fra den åpenbare forskjellen i blomsterfarge og delvis blomstermorfologi, grønnkurle har grønnbrune blomster.

Nyere genetiske metoder har gjort det mulig å avklare slektskapsforhold innen slekta og det virker klart at det norske materialet består av fire klart skilte evolusjonslinjer. D. sambucina, D. incarnata, D. maculata og D. majalis. Flere former har oppstått gjennom hybridiseringer og kromosomfordobling – polyploidisering. Det synes klart at formene inne D. majalis har blitt danna via hybridisering mellom ulike former av D. maculata og D. incarnata.

D. incarnata og D. maculata ssp. fuchsii har 40 kromosomer, mens de andre taksaene har 80 kromosomer. Bortsett fra D. maculata ssp. maculata som har oppstått ved autopolyploidisering er de andre tetraploide taksaene oppstått ved allopolyploidisering mellom taksa innen D. incarnata og D. maculata ssp. fuchsii. Flere av de tetraploide taksaene har oppstått flere ganger. De genetiske analysene viser også at det har skjedd innvandring etter siste istid både over Nordsjøen og sør- og østfra.

• orkidé