honningblom

Honningblom er som regel rundt ti centimeter høy, men kan bli opp mot tjue. Plantene har oftest to motstående, breie og spisse blad ved grunnen og ett smalere, kort blad midtveis på stengelen. Blomsterstanden er et ganske langt, smalt aks med mellom ti og tjue blomster. Blomstene er ensfarga gulgrønne og omtrent en halv centimeter lange med en svært kort spore. Blomsterbladene er, som hos de fleste orkidéer, seks i tallet, og den nedre er forma som en leppe med tre fliker. De fem andre blomsterbladene er mindre enn leppa og danner en skål eller klokkelignende struktur.

Det har vært ulike meninger om hvorvidt honningblom har nektar eller ikke, men det synes nå avklart at blomstene skiller ut ørsmå mengder nektar innerst i blomsten i en liten kløft i den svært grunne spora. De to polliniene sitter på hver sin side av nektarkløfta.

Honningblom har en midtstilt rotknoll og produserer nye knoller på utløpere, slik at den er i stand til å spre seg vegetativt. Denne arten har mulighet til å overleve vekstsesongen kun i form av rotknollene, og dermed er det umulig å bestemme bestandsstørrelser på grunnlag av registreringer fra kun ett år.

Voksestedene til honningblom i Norge har vært baserike slåtteenger og beiteenger i tillegg til strandenger. Dette er habitater som har vært holdt i hevd ved slått eller moderat beiting. Rundt 1950 fantes arten på om lag femti ulike steder, i hovedsak på Østlandet, men arten hadde tidligere enda større utbredelse. Nedgangen har senere fortsatt i dramatisk omfang, og nå er arten kjent fra kun tre eller fire steder på Hvaler i Østfold. Tidligere voksesteder var fra Hvaler langs kysten til Larvik, innover til Tokke i Telemark og Åsnes i Hedmark. I tillegg var arten kjent noen steder lenger nord i Sør-Norge og fra Årdal i Sogn. Honningblom er vidt utbredt i Europa og Asia.

Det er ikke klarlagt hva som er årsaken til tilbakegangen arten har vært gjennom. Endringer i jordbruksvirksomhet og endring og nedbygging av areal har trolig bidratt, men virker ikke å kunne være forklaringa på forsvinninga over alt. Honningblom overvåkes og beskyttes nå på sine siste voksesteder ved inngjerding og luking. Samla bestand i Norge er nå anslått til maksimalt et par hundre individer.

Honningblom pollineres av insekter som er et par millimeter store. Arter fra flere grupper er observert som besøkere, men de viktigste pollinatorene i en undersøkelse fra Sverige var snyltevepser i slekta Tetrastichus i gruppa chalcidider. Artene i denne slekta er parasittoider eller hyperparasitter, og larvene utvikles følgelig inne i larver av andre insekter. En av de antatte vertene for Tetrastichus-larver ble observert som ganske hyppig besøker på honningblom i populasjonene i Sverige. Disse små fluene i familien stråfluer tiltrekkes av blomstenes duft og spiser nektar fra blomstene, men frakter sjelden pollinier.

Besøkerne til honningblom har ofte en ganske uvanlig atferd, i og med at de kan tilbringe mange minutter i en enkelt plantes blomster. Dette kan gi muligheter for nabopollinering (geitonogami), det vil si at pollen fra en blomst havner på arret hos en annen blomst i samme plante, og dermed kan det dannes innavla frø. Hvor hyppig slike innavla frø er, er ikke kjent.

Fruktsetting hos honningblom er ofte meget god, og plantene produserer ofte mye frø. God fruktsetting er ganske vanlig hos orkidéer som har belønning for pollinatorer.

Det norske navnet honningblom eller honningblomst har vært brukt i norske floraer siden Axel Blytts flora, som ble utgitt i 1906. Navnet henviser til blomstenes kraftig duft.

Slektsnavnet er av et gresk ord som betyr 'stolpe'. Artsepitetet, monorchis, er danna av de greske ordene monos, 'én', og orchis, 'testikkel'. Dette viser til den ene, runde rotknollen plantene har. Dette står i motsetning til situasjonen i den store slekta Orchis (se vårmarihånd) som har to runde rotknoller.

• orkidé

• Honningblom i Artsdatabankens Rødliste
• Forskrift om honningblom som prioritert art