I Norge finnes det to arter av orkidéslekta nattfiol (Platanthera) og i tillegg en art som tidligere ble regnet til denne slekta, sibirnattfiol. De to artene, nattfiol og grov nattfiol, er ganske like hverandre og har i hovedsak overlappende utbredelse, men nattfiol finnes lenger nordover og høyere til fjells. De to artene er ikke lett å skille fra hverandre om man ikke har mulighet til å se plasseringa av pollenkøllene (polliniene): nattfiols to pollenkøller er parallelle, mens grov nattfiol sine er tydelig skråstilte. Det er trolig nettopp pollenkøllenes plassering som opprettholder disse som to arter fordi krysning mellom artene skjer sjelden.

Begge nattfiolene er som oftest mellom femten og femti centimeter høye, men grov nattfiol er gjerne noe høyere. Det er oftest to grunnstilte, ganske breie blader og et par små blader på stengelen. Nattfiolene har ti til tretti blomster som er rent hvite hos nattfiol og litt grønnlig hvite hos grov nattfiol. Blomsten har tre blomsterblad som en hjelm øverst, to sidestilte, sprikende blomsterblad og det siste blomsterbladet er en smal, lang leppe med lang nektarspore. Utforminga av nektarspore er et annet skille mellom artene; grov nattfiol sin spore er litt tjukkere mot enden, mens nattfiol sin er jevnt smal hele veien. Begge artene avgir sterk duft kveld og natt. Dette er trolig bakgrunnen for det norske navnet; dufter sterkt som fiol om natta. Fruktene er opprette kapsler som sprekker opp i langsgående spalter og som andre orkidéer har nattfiolene svært mange, ørsmå frø.

Nattfiol er noe mer utbredt enn grov nattfiol, både økologisk og geografisk sett. Gjennom hele landet til Lebesby i Finnmark kan man finne nattfiol og det helt opp til godt over tusen meter over havet på gunstige steder. Grov nattfiol finnes i lavlandet på Østlandet og rundt kysten til Nord-Trøndelag. Denne arten finnes helst på noe baserik grunn og kjent høydegrense er rundt fem hundre meter. Også på verdensbasis har nattfiol større utbredelse: fra Europa og Nord-Afrika til Korea og Japan, mens grov nattfiol finnes mindre frekvent i Europa og Nord-Afrika til Kaukasus. På verdensbasis finnes det noe over 100 arter av Platanthera, i hovedsak i tempererte områder på den nordlige halvkule.

Nattfiolene har de lengste nektarsporene av alle nordiske orkidéer, ofte mellom to og tre centimeter, men lengder over fire er observert. Med hvite blomster som avgir duft på kvelds- og nattestid, virker artene tilpassa nattaktive sommerfugler. Undersøkelser har vist at de hyppigste besøkerne til disse artene er tussmørkesvermere og nattfly.

Som de fleste orkidéer har nattfiolene pollenkøller med hefteskiver som festes til pollinatorene ved besøk. Siden sommerfugler er dekket av skjell eller hår på mesteparten av kroppen, er det ofte kun snabelen eller øynene som gir brukbart feste for hefteskivene. De to nattfiolene har ulik plassering av pollenkøllenes hefteskiver og korresponderende plassering av arr slik at pollen fra den ene arten i liten grad vil treffe arr på den andre arten. Rester av pollenkøller kan i noen tilfeller utgjøre en belastning for besøkende insekter. Det er observert insekter med titalls pollenkøller på øynene (fra grov nattfiol) eller med pollenkøller i rekke og rad på snabelen (fra nattfiol) slik at individet vil ha problemer med å føre sugesnabelen langt nok inn i sporen til å få tak i nektar.

Selv om de to artene sjelden krysspollinerer, er de fullt ut fertile når det skjer og resultatet er levedyktig avkom. Avkommet vil ha flere egenskaper som ligger mellom foreldreartenes, blant annet vil pollenkøllenes og arrenes plassering være i mellomposisjoner slik at hybridene vil fungere dårlig både som pollendonor og pollenmottaker. Mindre opplagt er det at hybridene avgir duft som er en blanding mellom foreldreartenes og som dermed fungerer dårligere som lokkemiddel for sommerfugler som er innstilt på en av artene.

Nattfiolene har vært brukt som studieorganismer av den svenske økologen Anders Nilsson i en banebrytende studie for å undersøke en av Charles Darwins berømte hypoteser. Darwin var den første til å forslå en mekanisme for hvordan evolusjon av lange nektarsporer som den tretti centimeter lange nektarsporen hos den berømte Madagaskars stjerne (Angraecum sesquipedale), kan ha foregått.

For å sikre effektiv eksport av pollen fra blomstene og god plassering av pollen på arrene, er det nødvendig at insektet trykker hodet godt inn mot blomsten. Dette sikres hvis avstanden inn til nektarnivået i sporen er lang i forhold til insektets snabel og dermed vil individer med lengre spore oftere få bedre pollenimport/-eksport og i gjennomsnitt mer avkom. Insekter med lengre snabel vil få tak i nektar fra flest planter. Lang nektarspore og lang snabel er fordelaktig og det oppstår en situasjon med ko-evolusjon av insektenes snabellengde og plantenes nektarspore.

Nattfiolenes nektarsporer lar seg lett kunstig forkorte og dermed kunne Nilsson sette opp et eksperiment i naturen der hunnlig og hannlig funksjon ble sammenholdt med sporens lengde. Blomstens hunnlige reproduksjonssukess ble målt som pollen avsatt på arrene og andel frukter utvikla. Hannlig suksess er ofte vanskelig å måle hos planter som avgir pollen som løse korn, men siden nattfioler har pollenkøller som fjernes i sin helhet, er det lett å registrere eksporten. Eksperimentene viste at reproduktiv suksess økte med nektarsporens lengde og Nilssons studie gir klar evidens for Darwins 150 år gamle hypotese.

  • L. A. Nilsson, 1983. Processes of isolation and introgressive interplay between Platanthera bifolia (L.) Rich and P. chlorantha (Custer) Reichb. (Orchidaceae), Botanical Journal of the Linnean Society, 87(4): 325-350
  • L. A. Nilsson, 1988. The evolution of flowers with deep corolla tubes, Nature, 334: 147-149

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.