Grønt pigment som er nødvendig for å kunne utføre fotosyntese. Det finnes flere typer: klorofyll a, b, c, d, og bakterieklorofyller.  Grønnalger, moser, karsporeplanter og frøplanter har klorofyll a  med blågrønn farge og klorofyll b med gulgrønn farge. Klorofyll a er det primære fotosyntesepigmentet i planter, alger og blågrønnbakterier. Klorofyll b lages fra klorofyll a er et hjelpepigment (aksesorisk pigment) soml virker som antennepigment og overfører eksitasjonsenergi ved resonans til klorofyll a.

Brunalger, dinoflagellater og diatoméer har klorofyll a og c, mens rødalger har klorofyll a og d.  

Bakterieklorofyll er klorofyll fra fotosyntetiske bakterier som purpurbakterier og grønne bakterier, unntatt blåbrønnbakterier. Det er både bakterieklorofyll a og bakterieklorofyll b.

Klorofyllmolekylet består av fire pyrrolringer som sammen danner en porfyrinstruktur  med konjugerte karbon dobbeltbindinger, og et magnesiumatom (Mg2+) chelatert i midten. Til porfyrinringen  er en hale av fytol, et 20-karbon alkohol laget fra isopren, festet til ringen med en esterbinding. Klorofyllene har karakteristiske absorpsjonsspektra, dvs. at spesielle områder av lysspekteret absorberes særlig sterkt: ett i rødt lys og ett i blått. Bakterieklorofyllene absorberer blått lys og ved lengre bølgelengder i rødt og infrarødt.

Den fysiologiske betydning av klorofyll er at lysenergi som absorberes av fargestoffet, blir overført til kjemisk energi som brukes ved assimilasjonen av karbondioksid (fotosyntese). Klorofyll syntetiseres av blomsterplantene bare i lys og når de nødvendige mineralstoffer (nitrogen, magnesium, jern, mangan m.fl.) er til stede. Ved mangel på et av disse oppstår klorose. Kimplanter av nakenfrøete planter kan danne klorofyll også i mørke. I plantecellene finnes klorofyll i tylakoidmembraner i kloroplastene.

Organiske ringstrukturer med konjugerte dobbeltbindinger, det vil si alternerende karbon karbon dobbeltbindinger (-C=C-) og karbon enkeltbindinger, er stabilisert via resonans. Jo flere dobbeltbindinger det er i et molekyl,  desto mer skifter absorbsjonen av elektromagnetisk stråling fra ultrafiolett  mot synlig lys. Konjugerte dobbeltbindinger gjør at de eksiterte energinivåene til elektronene splittes i flere nivåer og det blir mindre energisprang mellom grunnivå og eksitert nivå i klorofyll. I porfyrinkjernen med de fire tetrapyrrol-ringene i klorofyll, er det i alt 12 konjugerte karbon-karbon dobbeltbindinger, med 24 pi (π)-elektroner, hvor hvert av disse elektronene har en mulighet til å bli eksitert til et høyere energinivå hvis det blir truffet av et foton eller lyskvant.

I karotenoidet beta-karoten er det i alt 11 konjugerte karbon-karbon dobbeltbindinger med 22 π-elektroner, og molekylet blir guloransje når blått lys blir absorbert. Hem i hemoglobin har  har 13 karbon-karbon dobbeltbindinger med i alt 26 π-elektroner og er et rødfarget molekyl. I alle organiske pigmenter som har farger, inkludert anthocyaniner, betacyaniner og melaniner, så finner man alternerende karbon-karbon dobbeltbindinger som gjør at synlig lys har nok energi til å eksitere molekylet, noe av lyset blir absorbert og resten blir reflektert eller transmittert.

Farger eksisterer bare finnes hvis det er et øye som kan absorbere lyset og en hjerne som kan tolke den elektromagnetiske strålingen som farger.

Klorofyll har to sterke absorbsjonsbånd som absorberer rødt og blåfiolett lys, og mindre i grønt , som gir refleksjon og transmisjon av grønt lys fra bladene, derav den grønne fargen . Liten absorbsjon av lys i midten av den synlige delen av lysspektret, i det grønne delen , blir kompensert ved at bladene forekommer ofte i flere sjikt og da blir også det grønne lyset absorbert. Det grønne lyset er også det som trenger lengst inn i et blad. Den første absorbsjonstoppen i blått kalles Soret bånd (Jacque-Louis Soret) som skyldes  en transisjon av et π−elektron til en eksitert tilstand π . F.eks. klorofyll a i en aceton-løsning har et absorbsjonsmaksimum i rødt lys  ved ca. 663 nanometer m, men ved ca. 680 nanometer m i et intakt blad. I klorofyll b er de to absorbsjonsbåndene i blått og rødt  tettere sammen, og gjør det mulig å overføre eksitasjonsenergi i den røde delen av spektret fra klorofyll b til klorofyll a.

Pigmenter er molekyler som kan absorbere lysenergi, og når pigmentet absorberer et foton eller lyskvant (hν) så skifter pigmentet fra grunntilstanden med elektroner i molekylorbitaler med lavt energinivå  til et eksitert nivå (pigment*),hvor et elektron har fått et høyere energinivå

pigment + hν → pigment*

Transisjonen til et eksitert nivå følger kvantemekaniske lover , og skjer bare hvis lysenergien til fotonet passer akkurat med energigapet mellom grunntilstand og ekistert nivå for elektronet.

I karbon-dobbeltbindingene er det delokaliserte pi-elektroner (π-elektroner) i molekylorbotaler, i alt 24 pi-elektroner. I hvert pi-orbital er det to elektroner med motsatte spinn. Det betyr at for eksitert klorofyll er det to eksiterte nivåer, 2. singlett hvor blått lys har nok energi til å eksitere, og 1. singlett, et lavere nivå hvor rødt lys har nok energi til å eksitere. Singlett vil si at molekylet i det høyeste opptatte molekylorbitalet  (HOMO) har et elektronpar med motsatte antiparallelle spin. Det eksiterte elektronet og elektronet som blir igjen i grunntilstanden har motsatt spin. Levetiden for 2. singlett er meget kort, og elektronet faller ned til første singlett og kvitter seg med energiforskjellen mellom disse to nivåene i form av varme og vibrasjon.

Et π-elektron i grunntilstanden som blir truffet av et foton blir eksitert til et π-antibindende orbital (π). Et molekylorbital angir sannsynlighettettheten for å treffe på et elektron i molekylet. Eksitasjonsenergien kan bli overført til andre klorofyllmolekyler ved resonans. I følge Franck-Codon-prinsippet er absorbsjonen og emisjonen av lyskvantet meget rask, skjer i løpet av picosekunder (1 ps =10-12s) sammenlignet med hastigheten til molekylære vibrasjoner. Energien kan derfir overføres fra et eksitert pigment til det neste ved induktiv resonans. Dette forutsetter tilstrekkelig nærhet mellom molekylene, og gunstig romlig orientering. Eksitasjonsenergien blir via flere klorofyllmolekyler overført til et eksitert reaksjonssenterklorofyll,  P680* i fotosystem II  og P700* i fotosystem I. Disse er spesielle klorofyll a molekyler som kan avgi et elektron (e-) i en ladningsseparasjon

P680* → P680+ + e-

Eksitert P680* reduserer elektronakseptoren feofytin, og derved er lysenergi omdannet til kjemisk energi. Feofytin er et klorofyllmolekyl hvor magnesium (Mg2+) i kjernen er fjernet. Feofytin er den formen av klorofyll som mottar elektroner fra eksitert reaksjonssenterklorofyll, og fanger og fikserer derved lysenergien. Det avgitte elektronet fra P680* blir erstattet med et elektron som kommer fra oksidasjon av vann. Feofytin uten fytolhalen kalles feoforbid.

Klorofyll kan også finnes i en eksitert form som triplett klorofyll, hvor det eksiterte elektronet har samme spinretning som det gjenværende elektronet i elektronparet i grunntilstanden. Triplettnivået har lavere energinvå enn singlett-tilstanden. Triplett klorofyll har lang nok levetid til å kunne overføre eksitasjonsenergien sin til oksygen og danne reaktivt singlett oksygen. Prinsippet med pigment, lys og triplett oksygen,  og overføring av eksitasjonsenergi og dannelse av singlett oksygen kalles fotodynamiske effekter, og blir også anvendt innen kreftbehandling.

Den tyske kjemikeren Richard M Willstätter fikk nobelprisen i kjemi i 1915 for sin forskning på plantepigmenter bl.a. anthocyaniner, og spesielt den kjemiske strukturen til klorofyll.  Willstätter viste at fytol er bundet med en esterbinding til en grønnfarget forbindelse han kalte klorofyllin, og som også inneholder magnesium. Han fant også et enzym i planter, ”klorofyllase” , som kan bryte ned klorofyll. Hans Fisher fikk nobelprisen i kjemi for i 1930 for sine studier av syntesen av klorofyll og hem, som i planter lages i en felles biosyntesevei. Fisher viste at hem, som finnes i rødt blod i form av hemoglobin, og klorofyll,  begge er porfyriner som er bygget opp med fire ringer med pyrrol. Robert B Woodward var en amerikanske kjemiker som gjorde en rekke banebrytende studier av naturstoffer i planter og viste hvordan de kan bli syntetisert kjemisk. Det gjaldt naturstoffer i planter som kinin, stryknin, reserpin,  colchicin, og ikke minst, klorofyll. Klorofyll b har en aldehydgruppe, formylgruppe (-CHO) på tetrapyrrol-ring II istedet for en metylgruppe (-CH3) som i klorofyll a. Klorofyll c mangler fytolhalen. I klorofyll d er en en O-CHO gruppe erstatter en CH=CH gruppe på pyrrolring-ring I.

Den første del av biosynteseveien er felles for klorofyll (C55H70MgN4O6) og hem i planter, og starter med aminosyren glutaminsyre, som via 5-aminolevulinsyre danner protoporfyrin, hvor magnesium Mg2+ er et chelat i ringen i klorofyll, og tilsvarende jern (Fe2+) er chelat i hem. Man vet ikke helt funksjonen til chelatert magnesium (Mg2+) i klorofyll, og det kan ikke skifte valens slik som jern i hem i en toverdig og treverdig form.

I intakte kloroplaster er klorofyll bundet til membranproteiner i lyshøstende komplekser, og den absorberte lysenergien blir overført via resonans til andre klorofyllmolekyler. Fluorescensspekteret til eksitert klorofyll b dekker absorbsjonsspekteret til mottagermolekylet klorofyll a, og energioverføringen blir effektiv. Imidlertid blir  noe lys blir sendt ut fra fotosystemene som rødt fluorescenslys. Fluorscenslyset fra intakte blad kan man ikke se med det blotte øye, men det kan bli målt med et PAM-fluorimeter (Puls Amplitude Modulert) med lock-in forsterker. Instrumentet gir pulser med blått lys som eksiterer klorofyll, og mellom pulsene kan man måle mengden rødt fluorescenslys.   Når planter som har stått i mørke blir tatt ut i lys kan man registrere en rask økning i utsendelsen av rødt fluorescenslys,  og som deretter minker (Kautsky-effekt). Denne variable fluorscensen kommer fra fotosystem II, og når elektrontransportørene nedstrøms for eksitert klorofyll er mettet med elektroner og før karbonfikseringen kommer i gang blir det overskudd av lys som blir sendt ut som fluorescens. Hvor mye fluorescens som kommer fra fotosystem II kan også gi et mål på om det er skader i fotosystemene, og om planten er utsatt for biotisk eller abiotisk stress. Forholdet mellom variabel og maksimal fluorescens er et mål på stresstilstanden i planten. Dette er grunnen til at fluorescensen fra en klorofyll-løsning f.eks. klorofyll løst i aceton får rød fluorescens, enten man belyser med blått eller rødt lys. Klorofyll i grunntilstand og eksitert nivå har flere vibrasjonsnivåer og noe av eksitasjonsenergien blir tapt. Stokes skift vil si at overføringen av energi skjer mot økende bølgelengder dvs. det lyset som absorberes sendes ut igjen som fluorescens ved ca. 25 nm lenger bølgelengde.

Klorofyll brukes som grønt fargestoff i næringsmidler, E 140.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.