Marisko er en av de mest særegne norske medlemmene i orkidéfamilien. Denne urten har én til to blomster som består av ett poseforma, gult blomsterblad og fire lange, rødbrune blomsterblad.

Marisko blomstrer på forsommeren og finnes spredt i østlige deler av Sør-Norge og videre fra Trøndelag til Finnmark. Den har vært freda i Norge siden 2001, og er vurdert som nær trua (NT) i norsk rødliste. Marisko var fylkesblomst for det tidligere fylket Nord-Trøndelag.

Marisko kan bli inntil femti centimeter høy og har tre-fire breie blader med tydelig buenervatur. De fleste plantene har kun én blomst, men to og tre forekommer også.

Blomstene hos marisko er helt umiskjennelige i norsk flora og bringer tankene til tropiske medlemmer av familien. Av de fem blomsterbladene er fire linjeforma og rødbrune, og står som en stjerne rundt det femte, som er poseforma og gulfarga. Det er dette gule bolle- eller poseforma blomsterbladet som har inspirert de fleste navnene på planta. I åpninga til bollen er det en leppeforma struktur med mørke prikker som kan fungere som landingsplattform for besøkende insekter. Denne strukturen er en omdanna, steril pollenbærer (staminodium).

Marisko hører til en gruppe orkidéer som har to fungerende pollenbærere, mens den tredje, sterile pollenbæreren, som hos de andre orkidéene er den fertile, hos marisko er et tak over arr og fertile pollenbærere. Arret sitter innunder dette taket, og bakenfor er de to pollenknappene plassert på hver side av griffelsøyla (se orkidéfamilen).

Marisko finnes på baserik grunn, i løvskog, furuskog, berg og rasmark opp til 1150 meter over havet (Lom). Arten har en østlig utbredelse i Norge og finnes spredt fra Porsgrunn og nordover på Østlandet. Den finnes noen få steder på Møre og spredt fra Trøndelag til Alta, Porsanger og Sør-Varanger i Finnmark. Selv om marisko totalt sett er en ganske sjelden art, kan den lokalt ha populasjoner på flere hundre individer.

Marisko finnes over hele Europa og østover gjennom Asia til Stillehavet i tempert sone. I Nord-Amerika finnes svært nærtstående arter (C. parviflorum og C. pubescens) som har vært oppfatta som underarter eller varieteter av den eurasiske mariskoarten.

At marisko er insektpollinert er åpenbart; den oppsiktsvekkende blomsten og den søtlige duften er tydelig reklame for å tiltrekke insekter. Noen belønning i form av nektar eller annet som insekter har nytte av, har den imidlertid ikke. Ja, man kan nærmest si at arten straffer besøkere heller enn å belønne dem, siden insektene som regel fanges i bollen, og mange har store problemer med å komme seg ut derfra igjen.

Store, sterke insekter som humler og større arter av solitære bier kan klare å forlate bollen den samme veien de kom, og dermed vil de ikke bidra til pollinering. Mindre insekter vil ikke klare å klatre ut av bollen, fordi denne er svært glatt på innsida og kanten er bøyd innover. Disse insektene vil etter en del roting rundt i bollen vende oppmerksomheten mot bakre del av bollen, trolig tiltrukket av lyset som slipper inn gjennom de gjennomsiktige områdene bak i bollen. Insektet vil så, etter en god del strev, kunne presse seg ut gjennom en av åpningene i bakkant av bollen på sida av den sterile pollenbæreren. I strevet med å komme seg ut, hjelpes insektet av å kunne gripe tak i små hår som finnes inni bollen. Når insektet kommer ut denne veien, vil det først måtte presse seg forbi arret og dermed kunne avsette pollenkorn det måtte ha plukket opp fra tidligere besøk til andre mariskoplanter. Før insektet kommer seg ut av åpningen, vil det til slutt passere en av pollenknappene, og noen av de klebrige pollenkornene vil festes til insektet.

En rekke ulike insektarter kan besøke marisko, men pollinatorer er først og fremst ulike solitære bier fra slektene Andrenasandbier, Colletes – silkebier, Lasioglossumjordbier og Halictus – båndbier.

Siden marisko ikke har belønning for insekters besøk til blomsten, og et opphold i blomsten krever mye energi å slippe fri fra, er det sjelden at insekter besøker mange blomster. Dette betyr at frøsetting hos marisko ofte er svært dårlig på grunn av pollinatorbegrensing. Imidlertid formerer marisko seg også vegetativt ved klonal vekst.

En så oppsiktsvekkende plante som marisko har vært navnsatt av folk overalt der den finnes. Mange av navnene er inspirert av sko og tøfler; marisko, (Jomfru) Maria gullsko, gaukesko, fruesko, tøfler, fruetøffel, tøffelblomster og Hellig Olavs tøffel. Også navn med bolle-temaet er registrert, så som Marias bolle og sanktolavsbolle.

Det systematiske navnet tar også utgangspunkt i sko- eller tøffelmotiv. Slektsnavnet Cypripedium er av gresk kypris, som er et navn for Afrodite, og pedilon, som betyr sko eller tøffel. Artsepitetet calceolus er diminutiv av latinsk calceus, som betyr sko og er et eldre navn på planta brukt blant andre av Matthias Lobelius.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.