håndskrifter

Et håndskrift er en håndskrevet papyrusrull eller bok (codex) som vanligvis består av blader av skinn eller papir. Manuskript er et annet ord for en slik håndskrevet bok eller rull. Begrepet brukes oftest om bøker fra oldtiden og middelalderen, men det kan også brukes om en moderne, håndskrevet bok.

Det eldste bevarte håndskriftet er Papyrus Prisse (i Louvre) fra ca. 2100 fvt. Ellers kjenner vi til tusenvis av manuskripter fra oldtiden, de fleste i fragmenter. Håndskriftene ble i klassisk oldtid skrevet på papyrus og oppbevart i form av ruller. En slik bokrull ble av romerne kalt volumen (av volvere 'rulle'). Fra ca. 100-tallet evt. begynte man å bruke pergament, som var et mer solid materiale enn papyrus, og omtrent samtidig ble bokrullen avløst av codexen, med blad heftet sammen i ryggen som i våre bøker. Dette gav en mer økonomisk utnyttelse fordi man kunne skrive på begge sider av bladene, og det var lettere å finne frem tekststeder i en bok enn i en rull. Papiret kom til Europa på 1000–1100-tallet, men erstattet ikke for alvor pergament før etter at boktrykkerkunsten var oppfunnet.

De eldste trykte bøkene lå nær opp til håndskriftene i utseende. En del av dem var trykt på pergament, og mange hadde håndtegnede illustrasjoner og bokdekorasjoner. Både i oldtiden og i middelalderen tilhørte avskriverne en egen «yrkesgruppe», som oppnådde en stor grad av teknisk og kunstnerisk ferdighet. I middelalderen var det særlig munker som var avskrivere, og det er ofte disse vi kan takke for at så mye av oldtidslitteraturen er bevart.

Håndskriftsamlinger er viktige deler av de fleste store biblioteker. Den største samlingen av håndskrifter finnes visstnok i St. Petersburg. Library of Congress i Washington, Bibliothèque Nationale i Paris, British Museum i London og Bodleian Library i Oxford har også store samlinger. Den største samlingen i Norden befinner seg i Det Kongelige Bibliotek i København, i Norge ved Nasjonalbiblioteket i Oslo og Universitetsbiblioteket i Bergen.