Hendelsene i 1814 skapte ikke noe språkhistorisk skille på kort sikt. I paragraf 33 i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 står det at «Alle Forestillinger om Norske Sager, saavelsom de Expeditioner, som i Anledning deraf skee, forfattes i det Norske Sprog». Men det var et rent navnespørsmål. Språket var dansk, og det vakte en viss bitterhet i Danmark at det ble kalt noe annet i Norge.
Henrik Wergeland la frem et program for fornorsking (1833), med forslag om norske skrivemåter som Hugg, Vilje, Hage (for Hug, Villie, Have). Mer kjent er artikkelen hans Om norsk Sprogreformation, der han særlig råder til å ta opp målføreord for å berike skriftspråket.
Det nasjonale gjennombrudd i 1840-årene førte til en språklig fornyelse på flere måter. Asbjørnsen og Moes gjenfortelling av folkeeventyrene gav grunnlaget for den nye norske prosa, som gjennomførte norsk stiltone i det tradisjonelle skriftspråket. Samtidig tok overlærer Knud Knudsen opp arbeidet for fornorsking på alle områder av språket (ordforrådet, orddannelse, bøyning, rettskrivning, uttale).
Så kom fra 1848 de viktige arbeider av Ivar Aasen over det norske folkemål. På grunnlag av disse arbeidene, som viste sammenhengen mellom gammelnorsk og norske dialekter, bygde Aasen sin landsmålsnorm (første gang satt frem i Prøver af Landsmaalet i Norge, 1853). I sin normalform tok Aasen særlig hensyn til de dialekter som stod gammelnorsk nærmest så vel i bøyningsforhold som i lydforhold og ordforråd. Se også artikkel om norsk målreising.
Aasens lansering av et norsk skriftspråk, og Wergelands og Knudsens programmer for gradvis fornorsking av det danske, førte til to konkurrerende retninger. I 1885 ble landsmålet jamstilt som offisiell språkform ved at Stortinget vedtok kirkekomiteens henstilling til regjeringen: «Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog» («jamstillingsvedtaket»). I folkeskolen ble jamstillingen fastslått ved folkeskoleloven av 1892, som overlot til skolestyret å bestemme om landsmål eller bokmål skulle brukes som opplærings- og lærebokmål i kommunen. Ved lærerskolene ble skriftlig prøve i begge mål innført ved lov i 1902, i gymnaset i 1907.
Fra 1900-tallet har utviklingen vært preget av de store rettskrivningsreformene: 1901 for landsmålet, 1907 for riksmålet, en mindre i 1910 for landsmål, og så for begge mål i 1917 og 1938, den siste med revisjon i 1959 og for bokmål i 1981 og 2005, foruten en del detaljrevisjoner etter forslag fra Norsk språkråd. For riksmål/bokmål har virkningen vært at det fra 1907 helt klart er et norsk skriftspråk og ikke et dansk. Der det er avvik mellom historisk skrivemåte og vanlig uttale, har begge mål nærmet seg uttalegjengivelse, og landsmål/nynorsk har gradvis tatt mer hensyn til østnorsk talemål og bydialektene.
Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det arbeidet med å fjerne unødige forskjeller mellom de to målene. Norsk språknemnd (1952–1972) skulle fremme tilnærming mellom de to skriftmål «på norsk folkemåls grunn»; Norsk språkråd (1972–2004) skulle «støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Om målet skulle være ett «samnorsk» skriftspråk eller ikke, og hvor snarlig det eventuelt skulle gjennomføres, har vært det store språkstridsemne i mellom- og etterkrigstiden. Reformen i bokmålet i 1981 åpnet for en rekke tradisjonelle former som var blitt stengt ute tidligere, særlig i 1938, og etter det har hovedtendensen vært konsolidering. I 2002 ble Norsk språkråds tilnærmingsparagraf opphevet av Stortinget, og i 2005 ble en del lite brukte former, særlig tilnærmingsformer, tatt ut av normalen.
Mens det språklige reformarbeidet på 1800-tallet var sterkt preget av enkeltpersoners initiativ overfor myndigheter og publikum (I. Aasen, K. Knudsen, D.F. Knudsen, Moltke Moe med flere), har arbeidet på 1900-tallet vært drevet ved offentlig oppnevnte komiteer og private språkorganisasjoner, slik som Riksmålsforbundet (fra 1907), Noregs Mållag (fra 1906) og Landslaget for språklig samling (fra 1959). De store avgjørelsene tas nå som før av Stortinget. I 1929 endret Stortinget de offisielle navn på språkformene fra landsmål til nynorsk og fra riksmål til bokmål.
Motstand mot den offisielle språkpolitikken og særlig mot Norsk språknemnds mandat og arbeid førte til at språkkonservative organisasjoner på begge sider i perioder har holdt seg borte fra den offisielle språknormering og drevet privat normering på tvers av denne. For å skape «språkfred» nedsatte kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen Vogt-komiteen i 1964. Blant forslag fra komiteen som ble gjennomført, var opprettelsen av Norsk språkråd, som fikk bred representasjon også fra språkorganisasjonene. I 2005 ble Norsk språkråd erstattet av et mindre organ uten rådsforsamling, men med et departementsoppnevnt styre og et sekretariat, kalt Språkrådet.
Språkutviklingen i vår tid preges sterkt av tilstrømningen av lånord, særlig fra engelsk (anglisismer). En del av påvirkningen fra engelsk og andre språk bunner i et behov for nye ord og uttrykk som følge av endringer samfunnsforhold og ny teknologi, for eksempel callsenter, internett, SMS og chat. Engelsk brukes også av og til i stedet for tilsvarende norske ord, for eksempel gaming i stedet for spilling. Slik påvirkning er ikke et nytt fenomen. Mye av det samme skjedde med ord fra latin som kom inn i norrønt og ord fra nedertysk som ble brukt i mellomnorsk.
Så lenge norsk språk har eksistert, har det vært i samspill med andre språk, som de samiske språkene, finsk, kvensk, romani og romanes. I den moderne norske perioden har det språklige mangfoldet i Norge blitt langt større, særlig fra 1970-årene og fremover, både som en følge av innvandring og av et mer internasjonalt mediebilde. Dermed har vi en mengde språk i Norge som både ligger nær norsk (for eksempel svensk og dansk), og språk som er svært forskjellige fra norsk (for eksempel arabisk, tyrkisk, tibetansk, urdu og vietnamesisk).
Dette språklige mangfoldet har konsekvenser for det norske språket på mange måter. Med tanke på tidlige tiders fornorskningspolitikk er det skjedd en markant endring i det offisielle i synet på språklig mangfold. Læreplanen i norsk fra Kunnskapsløftet 2020 presenterer flerspråklighet som en ressurs: «elevene [skal] bli trygge språkbrukere og bevisste på sin egen språklige og kulturelle identitet innenfor et inkluderende fellesskap der flerspråklighet blir verdsatt som en ressurs.»
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.