baglere

Baglere er navnet på medlemmene av en av gruppene som kjempet i borgerkrigene i Norge. Baglerne ble kong Sverres farligste motstandere. Navnet henger sammen med norrønt bagall (på irsk bachall fra latin baculus) som betyr bispestav.

Baglerflokken ble organisert i 1196 og ble ledet av biskop Nikolas Arnesson i Oslo sammen med erkebiskop Eirik Ivarsson som var landflyktig i Danmark. De hadde flere andre biskoper blant sine tilhengere, men mye tyder også på at mange prester holdt seg til kong Sverre. Årsaken til at baglerne fikk slik makt var blant annet at de samlet en rekke av kong Sverres lokale motstandere, og da særlig vikværingene. 

Baglerne førte universalkirkens strid mot det sterke nasjonalkongedømmet, og de kjempet for kirkens, og da spesielt erkebiskopenes, økonomiske interesser i Norge. Kongspartiets syn på denne kirkepolitikken er lagt frem i den anonyme Tale mot biskopene, som må ha blitt til i kretsen rundt kong Sverre.

Under Håkon Sverresson (1202–04) ble baglerne og kongspartiet enige om et kompromiss som gjorde at baglerne holdt seg rundt Helgøya i Hedmark. Da Håkon døde samlet de seg om nye kongsemner. Ved forliket ved Kvitingsøy i 1208 fikk Filippus, nevø av biskop Nikolas Arnesson, styre Viken og Opplandene. Han anerkjente Inge Bårdssons overhøyhet over området, men styrte landsdelen i kongsnavn til sin død. Filippus hadde sitt eget kanselli, førte eget segl og sendte gesandter utenlands.

Da både Filippus og Inge Bårdsson døde i 1217, forsonte baglerne seg med birkebeinerne og underordnet seg Håkon Håkonsson. Det gamle grunnlaget for baglernes samling var dermed delvis falt bort, men også delvis overtatt av andre flokker, blant annet av ribbungene.

Striden mellom baglere og birkebeinere er skildret i Baglersagaen.

• Norge i høy- og senmiddelalderen