baglere

Navnet bagler kommer av det norrøne ordet bagall, som betyr bispestav. Baglerne ble grunnlagt av biskop Nikolas Arnesson. Bispestaven på bildet stammer fra Norge. Figuren på staven skal forestille Olav den hellige.
Av /Marie-Lan Nguyen/Victoria and Albert Museum.
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Baglerne var en av flokkene som kjempet mot kong Sverre og birkebeinerne i Norge i høymiddelalderen. De var aktive mellom 1196 og 1217, i den siste fasen av den såkalte borgerkrigstiden. Grunnleggeren av baglerflokken var biskop Nikolas Arnesson, og tre baglerledere kalte seg konge av Norge: Inge Magnusson (1196–1202), Erling Steinvegg (1204–1207) og Filippus Simonsson (1207–1217). Baglernes kjerneområder var Viken og Opplandene. I kampen mot birkebeinerne fikk baglerne støtte fra Danmark og kong Valdemar Sejr.

Navnet baglere henger sammen med norrønt bagall (på irsk bachall fra latin baculus) som betyr bispestav. Det bærer vitne om den fremtredende rollen som de norske biskopene hadde i baglerflokkens motstand mot birkebeinerkongen Sverre og hans etterfølgere.

Striden mellom baglere og birkebeinere er særlig skildret i Sverres saga og Baglersagaen.

Baglerreisingen

Det historiske Viken, kystområdene fra Grenland til Båhuslen, var baglernes kjerneområde. Kart over Viken i middelalderen, tegnet av kartografen Ivar Refsdal.

Baglerflokken ble etablert i 1196 på Haløre marked i Skåne under ledelse av biskop Nikolas Arnesson i Oslo, som sammen med erkebiskop Eirik Ivarsson var landflyktig i Danmark. De hadde flere andre biskoper blant sine tilhengere, men mye tyder likevel på at mange prester holdt seg til kong Sverre.

Med biskop Nikolas i spissen tok baglerne til kongsemne en angivelig sønn av Sverres tidligere motstander kong Magnus Erlingsson, Inge Magnusson. De fikk ham hyllet som konge på Borgarting allerede samme år, og la raskt under seg hele Viken og Opplandene. De følgende årene ble preget av Sverres kamp mot baglerne for å vinne tilbake kontrollen over Viken, og denne landsdelen ble skueplass for noen av de mest omfattende kampene i hele borgerkrigstiden.

En av årsakene til at baglerne raskt fikk slik makt og oppslutning, var at de samlet en rekke av kong Sverres lokale motstandere, og da særlig vikværingene. De hadde dessuten sterke røtter i stormannsgrupperinger rundt tidligere konger, senest i det kirkevennlige partiet som stod bak kong Magnus Erlingsson, og som hadde gått i oppløsning etter at Sverre og birkebeinerne felte kong Magnus i 1184. Baglernes grunnlegger, biskop Nikolas Arnesson, personifiserte denne tilknytningen. Han var sønn av lendmannen Arne kongsmåg fra Nordfjord, og halvbroren til det viks-vestlandske lendmannspartiets første konge, Inge Krokrygg (1136–1161). Selv hadde Nikolas tidligere kjempet på Magnus Erlingssons side mot Sverre.

Baglerne og kirken

Baglerkongen Erling Steinvegg døde i 1204 og ble begravet i Olavskirken i Tønsberg. Han er så vidt vi kjenner til den eneste norske kongen som er begravet i Tønsberg. Bildet viser ruinene av Olavskirken.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Baglerne førte universalkirkens strid mot det sterke nasjonalkongedømmet til kong Sverre, og de kjempet for kirkens selvstendighet og jurisdiksjonelle og økonomiske interesser i Norge. Mens Sverre og birkebeinerne ønsket at kongen skulle bestemme over kirken, ønsket baglerne og biskopene at kirken skulle styre seg selv, med kun paven som overhode. Birkebeinernes syn på denne kirkepolitikken er lagt frem i det anonyme skriftet Tale mot biskopene, som må ha blitt til i kretsen rundt kong Sverre.

Forliket i Kvitingsøy og det østnorske «baglerriket»

Filippus Simonsson fremstilles i sagaen som en fredelig konge. Etter forliket i Kvitsøy i 1208 anerkjente han birkebeinernes konge Inge Bårdssons overhøyhet, men styrte sin landsdel (Opplandene og Viken) med kongsnavn til sin død. Filippus utsendte det eldste norskspråklige brevet som er bevart. Brevet oppbevares hos Riksarkivet.
Av /Riksarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0

Ved kong Sverres død i 1202 lå det an til forsoning. Baglerne var langt på vei nedkjempet i Viken, og holdt hovedstyrken sin på Opplandene. Sverres sønn Håkon Sverresson (1202–1204) kalte ifølge Baglersaga de landflyktige biskopene hjem og forlikte seg med dem. Med dette ble et viktig element i motstanden mot birkebeinerkongedømmet og alliansen mellom kirken og baglerne eliminert. Sommeren 1202 ble baglerkongen Inge Magnusson overfalt og drept av opplandsbøndene på Helgøya i Mjøsa. Baglerflokken gikk i oppløsning, og birkebeinerkongen Håkon kunne legge under seg hele landet helt øst til Göta älv. Men da Håkon døde brått og uventet rundt 1204, blusset striden opp igjen, og birkebeinere og baglere samlet seg om hver sine kongsemner.

Birkebeinerne tok til konge Guttorm Sigurdsson, en sønnesønn av kong Sverre. Guttorm Sigurdsson døde allerede samme sommer, og birkebeinerne valgte i hans sted Inge Bårdsson, sønn av stormannen Bård Guttormsson og kong Sverres søster Cecilia. Baglerne samlet seg på nytt i Danmark, og valgte der Erling Steinvegg, nok en angivelig sønn av Magnus Erlingsson, som sitt kongsemne. Biskop Nikolas skal ha ønsket seg en annen tronkandidat, sin egen søstersønn Filippus Simonsson, men skal ha bøyd av overfor hærmennenes ønske om kongssønnen Erling.

Denne gangen ble baglerreisningen aktivt støttet av danskekongen Valdemar Sejr. I likhet med flere av sine forgjengere så han tydeligvis på dette som en mulighet til å gjenreise det gamle danske overherredømmet over Viken. Denne landsdelen ble nemlig hovedsakelig kontrollert av danske konger på 800- og 900-tallet. Han skal angivelig ha sendt over 300 skip til Viken med Erling og baglerflokken. Erling skal ha avlagt jernbyrd i Tønsberg i kong Valdemars nærvær, for å bevise sin kongelige byrd, og mottatt 35 skip i gave fra danskekongen. Deretter skal han ifølge danske annaler ha avlagt lensed til Valdemar sammen med Filippus Simonsson, noe som betyr at begge nordmennene regnet Valdemar som sin overherre. Etterpå ble Erling tatt til konge og Filippus til jarl både på Haugating ved Tønsberg og på Borgarting.

På denne måten ble makten i Norge igjen delt mellom birkebeinerne, som kontrollerte Trøndelag og Vestlandet, og baglerne som særlig satt i Viken. Stridighetene mellom birkebeinere og baglere ble imidlertid langt mindre heftige og omfattende enn under kong Sverre, og med unntak av oslobiskopen Nikolas holdt kirkelederne seg utenfor. Da baglerkongen Erling døde ved nyttårstid i 1207, fikk Nikolas oppfylt sitt ønske om sin nevø Filippus Simonsson som baglerkonge. Filippus ble ifølge baglersagaen hyllet som konge på Borgarting med støtte fra biskopen og de fremste av bøndene – mot hærfolkenes ønske om en av Erlings etterkommere som konge.

Både birkebeinernes kongevalg i 1204 og baglernes kongevalg i 1207 endte øyensynlig med seire for kandidater som ble støttet av kirke og bønder mot hærfolkenes kandidater. Både Inge Bårdsson og Filippus Simonsson fremstilles i sagaen som fredsinnede konger som holdt hærmennene sine i tømmer. Valget av dem kan ses på som et uttrykk for krigstretthet i den bofaste befolkningen og et ønske om fred som ble målbåret av kirken. Sommeren 1207 skal erkebiskop Tore ha møtt biskop Nikolas i Nidaros, og de skal ha blitt enige om søke å få til forlik mellom birkebeinere og baglere. Dette førte til et forlik inngått i Kvitingsøy høsten 1208 som innebar en tredeling av det norske riket mellom birkebeinerkongen Inge, hans halvbror og jarl Håkon Galen og baglerkongen Filippus.

Ved dette forliket ble et eget østnorsk baglerrike formalisert. Filippus fikk styre Viken og Opplandene. Han anerkjente Inge Bårdssons overhøyhet over området, men styrte i praksis landsdelen med kongsnavn til sin død. Baglerkongen Filippus hadde sitt eget kanselli, førte eget segl og sendte gesandter utenlands. Ved sin side hadde han sin erfarne onkel biskop Nikolas. Et minne om kirkelig innflytelse på styret til Filippus har vi antagelig i den spesielt sterke kirkelige organisasjonen i Oslo bispedømme (= Viken), som var kjernen i baglerriket, med en mer gjennomført prostiordning enn i andre deler av landet.

Endelig forsoning med birkebeinerne

Da både Filippus og birkebeinerkongen Inge Bårdsson døde i 1217, var birkebeinerne raske med å velge den unge Håkon Håkonsson, en angivelig frillesønn av kong Håkon Sverresson, som Inges etterfølger på tronen. Og i stedet for å velge sin egen konge etter Filippus, valgte baglerne denne gangen å underordne seg den nye birkebeinerkongen Håkon. Mange baglere gikk inn i hirden hans og fikk sysler av ham.

Med sammensmeltingen av birkebeiner- og baglerhirden falt det gamle grunnlaget for baglernes samling langt på vei bort, og dermed også grunnlaget for gjentatte danske forsøk gjennom borgerkrigstiden på å gjenvinne den tidligere overhøyheten over Viken. Men noe av motstanden østafjells mot birkebeinerkongedømmet ble delvis videreført av andre flokker, blant annet av ribbungene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg