I nynorsk er det tradisjon for bruk av fullvokalar i bøyingsendingar. Ivar Aasen brukte i landsmålet fullvokalar i til dømes substantivbøyinga. Han sette opp dette systemet:
Eintal ubest. |
Eintal bestemt |
Fleirtal ubest. |
Fleirtal bestemt |
ein arm |
armen |
armar |
armarne |
ei skål |
skåli |
skåler |
skålerna |
ei visa |
visa |
visor |
visorna |
eit hus |
huset |
hus |
husi |
Legg merke til fullvokalen -a i fleirtal av hankjønnsorda (armar) og vokalen -i i bestemt form eintal av sterke hokjønnsord (skåli) og i bestemt form fleirtal av inkjekjønnsorda (husi). I fleirtal av dei svake hokjønnsorda brukte Aasen endingsvokalen -o (visor) for å spegla att endingane -ur og ‑or i dialektene.
Arne Garborg og Rasmus Flo la i 1899 fram ei ny skriftnorm for nynorsken, som blei kalla «midlandsnormalen». Denne norma blei vedtatt som sideform til bruk av elevane i skulen. Det mest karakteristiske med midlandsnormalen var «den norske triklangen», som refererte til endingar med dei tre fullvokalane -ar, -ir og -ur i fleirtal av substantiva: fleire hestar, skålir og visur. Svake hokjønnsord av jamvektstypen fekk i midlandsnormalen denne bøyinga: ei sogu – den sogo – fleire sogur – alle sogune.
Nynorsk har halde på fullvokalen -a som ending i infinitiv, sidestilt med -e: å kjøpe eller å kjøpa. Også kløyvd infinitiv blir nytta på nynorsk, som valfritt system: å kjøpe, men å vera.
Formene med -i og -ur i hokjønnsord, typen den bygdi (bestemt eintal) og fleire visor (ubestemt fleirtal) blei brukte i nynorsk til ut på 1900-talet. I 1917 kom formene den bygda og fleire viser inn som valfrie former, ved sida av bygdi og visor. I 2012 vart formene bygdi og visor tatt ut av nynorsknormalen, og einaste bøyingsformer i hokjønn vart då ei bygd – den bygda og ei vise – fleire viser – alle visene.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.