De tidligste spor av bosetting kjennes først fra mesolittisk tid. Menneskene ernærte seg ved jakt og fiske; de holdt til dels i huler, dels på åpne boplasser, og deres redskaper ble laget i ben, horn og stein. Flint ble benyttet, men i mindre grad, da det er liten tilgang på dette materialet i Skottland. Kjennskapet til de neolittiske kulturer stammer mest fra gravene. Megalittgraver finnes på vest- og nordkysten; på østkysten ble de døde gravlagt enkeltvis i en liten kiste, som ofte er dekket av en haug. Megalittgravene er ofte dekket av imponerende hauger, opptil 70 m lange, som ved inngangen til selve gravanlegget ofte løper ut i to «horn». Megalittgravenes keramikk er representert ved rundbunnede kar av samme type som kjennes fra Windmill Hill i England. I østkystens enkeltgraver er de karakteristiske leirkar, såkalte beakers, en undergruppe av klokkebegerkulturen, typisk for De britiske øyer. En annen keramikktype opptrer omtrent samtidig i disse gravene. Det er rikt dekorerte kar av varierende former, såkalte food vessels, som er en ledetype i Englands neolittikum. Både disse kar og beakers fortsetter i bronsealderen. Bronsegjenstander fra denne periodens tidligste del stammer mest fra depotfunn; det var så å si bare økser som ble laget i det nye materialet, mens dagliglivets redskaper fortsatt var av ben og stein. Smykker, dels i bronse, dels i gull, samt halsbånd i rav og agat er også kjent. De døde ble begravd ubrent i små kister i sterkt sammenbøyd stilling. På dekkhellene finnes noen ganger helleristninger, som skålgroper, konsentriske ringer, båter og øksefigurer. Graven er vanligvis dekket av en haug eller røys, og undertiden er den omgitt av én eller flere konsentriske ringer med til dels meget høye, reiste steiner.

I bronsealderens midtre og yngre del er ledeformen innen keramikken den såkalte cinerary urn, som har fått navn etter sin funksjon, nemlig som beholder for brente ben. Likbrenningen blir nå mest alminnelig, og man finner urnene med likrester dels som sekundærgraver i eldre hauger og røyser, dels samlet på større felter under flat mark. Redskaper og våpen i yngre bronsealder oppviser en stor variasjon i former og typer. Også skjold og kjeler i bronse er kjent, likeledes gullsmykker som arm- og halsringer (torques).

I løpet av yngre bronsealder kommer nye folkegrupper til Skottland fra Kontinentet. Disse innvandrerne er bærere av Hallstattkulturen. Fra periodens midtre del stammer landsbyen Skara Brae på Orkney Islands, mens landsbyen Jarlshof på Shetland Islands går ned i jernalderen. I løpet av denne perioden skjer en stor befolkningsøkning.

Den viktigste kilden til kjennskapet til jernalderen er boplasser av forskjellige typer, som delvis danner geografisk avgrensede grupper: 1) Befestede anlegg som er beskyttet med solide, steinbygde murer, ofte på åstopper. Under denne gruppen kommer den såkalte broch, et inntil 12 m høyt tårn, som omgir en rund plass 9–12 m i tverrmål. Disse brochs er igjen omgitt av en ytre befestning, hvor det ofte ligger steinhytter. I Nord-Skottland har de vært benyttet helt til 400–500-tallet. 2) Befestede landsbyer på bakketopper. De er av samme typer som de keltiske oppida i England og Frankrike. 3) Crannogs, vanligvis et hus som er anlagt midt i en innsjø på en kunstig øy, hvor en landgang fører over til fastlandet. 4) Underjordiske hus bygd i stein med rund eller hjulformet grunnplan; de er vanligst i den nordlige del av Skottland.

Funn av tallrike håndkverner viser at korndyrking var av stor betydning; dessuten var fe- og hestehold viktige næringsveier. Jernfremstilling var vanlig over hele landet. Leirkarene var fremdeles håndlagede; først på 300-tallet e.Kr. ble dreieskiven kjent. Kar og øser ble ofte laget i kleberstein.

80 e.Kr. erobret den romerske stattholder i Britannia, Agricola, de skotske lavland. Lengst i sør fant romerne keltiske stammer, som var innvandret sørfra i 1. århundre f.Kr. Den øvrige befolkningen i Skottland kalte romerne picti (eg. de malte, dvs. de tatoverte). Pikterne er det eldste folk vi kjenner i Skottland; sannsynligvis har de vært av iberisk opprinnelse. For å verge seg mot pikterne bygde romerne en grensevoll fra Forth- til Clydefjorden. Hadrian trakk imidlertid grensen tilbake til en linje mellom Solway Firth og Tyne (Hadrians mur).

Romernes krigstog (81–185 e.Kr.) mot Skottland innvirket nok på befolkningens levesett; men den romerske okkupasjon ble aldri fullstendig eller så inngripende som i England.

Perioden mellom 300-tallet og 700- til 900-tallet er uklar. Ulike små kongeriker ble etablert i sørvest. De kjennes av navn gjennom irsk og walisisk tradisjon. Borganlegg tyder på urolige tider. Kongeriket Dalriada i nord ble grunnlagt av irske kolonister på 400-tallet. Etter tradisjonen skal en flåte med 150 mann ha okkupert området ved Argyll. Trolig har innvandrerne fra Irland hatt betydning for den klosteretableringen som skjedde i Skottland og Nord-England av irske munker. I det arkeologiske materialet har den norske bosetningen i Skottland etterlatt forholdsvis svake spor.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.