Belgisk musikkhistorie kan følges tilbake til nordfranske trouverer (trubadurer), som delvis virket innenfor de daværende nederlandske grenser. På 1300-tallet oppstod sangskoler i byene, og flamske musikere fikk etter hvert internasjonalt ry som pedagoger. Fra ca. 1420 til 1520 var den flamske skole et kraftsenter i europeisk musikk. Ledende komponister som G. Dufay, G. Binchois, J. Ockeghem og Josquin Desprez skapte et nytt, mer internasjonalt tonespråk med utstrakt bruk av polyfoni. Fra denne og påfølgende skoler utgikk viktige impulser gjennom musikere og komponister som ble engasjert ved de rikeste europeiske lands fyrstehoff. På 1500-tallet overtok den nederlandske skole, og komponister som N. Gombert, Clemens non Papa, A. Willaert og Orlando di Lasso skapte et nytt høydepunkt for vokalpolyfonien i messe, motett, madrigal og chanson. En annen komponist, T. Susato, gjorde Antwerpen til et senter for utgivelser av polyfon chanson og renessansedanser.

På 1600-tallet ble musikklivet etter hvert påvirket av dominerende italienske moteretninger med vekt på homofoni. Men den polyfone tradisjon levde videre: Orgelmesteren Kerckhoven fra Brussel var musikalsk nært beslektet med nordnederlenderen J. P. Sweelinck, som formidlet viktige impulser til barokkens fullender, J. S. Bach. Gent-komponisten J. B. Loeillet, som blant annet samarbeidet med Händel i London, fikk fornyet aktualitet gjennom blokkfløytens renessanse på 1900-allet. Et karakteristisk innslag i belgisk musikkliv er klokkespillkunsten. Klassikeren fra klokkespillets storhetstid på 1700-tallet var komponisten M. van den Gheyn.

Under den østerrikske okkupasjonen (1713) og den følgende fredsperioden, oppstod i De østerrikske Nederland en skole av cembalister med et visst nasjonalt særpreg som senere ble utviklet i retning av den galante stil. Fiolinvirtousen P. Van Maldere fikk internasjonalt ry for sine symfonier, som inneholder flere nyskapende elementer (andre-tema i første sats og tematisk slektskap mellom første og siste sats). I andre halvdel av 1700-tallet levde de mest betydningsfulle belgiske komponister i Paris. L. de Bruges var skattet for sine symfonier, revolusjonshymner og sin instrumentalmusikk.

Den franske revolusjon og Napoleonskrigene gikk hardt ut over institusjoner som kirke og hoff, med den følge at også musikklivet syknet hen. Etter dannelsen av en selvstendig belgisk stat (1830) førte de nyopprettede konservatoriene, den obligatoriske musikkundervisningen i skolen og operascenene i Brussel og Gent til en gjenoppliving av musikkulturen. Som følge av striden mellom fransk og nederlandsk kultur skjelnet man fra nå av mellom flamsk og vallonsk musikk, men uten å trekke skarpe grenser. Vallonske komponister søkte gjerne inspirasjon i fransk musikk, mens de flamske lå nærmere den tyske tradisjon. Den mest kjente av de vallonske komponistene, César Franck, var elev ved musikkonservatoriet i Liège, men fortsatte sine studier i Paris, der han også komponerte sine verk. Mest nasjonalt orientert var Peter Benoit (1834–1901), som grunnla det første flamske konservatoriet (1898 i Antwerpen) og kastet seg inn i kulturkampen med sin musikk med folkelig-romantisk preg.

Komponister som P. Gilson (1865–1942) og A. de Boeck (1865–1937) gikk mer i impresjonistisk retning, fulgt av F. Alpaerts, som stod i spissen for flamsk ekspresjonisme. Blant modernistene finner man antiromantikeren M. Poot (1901–88) og neoklassikeren W. Pelemans (f. 1901), og dessuten L. de Meester (f. 1904), som har vært en foregangsmann for den elektroniske lydkunst og kan betraktes som far til den moderne generasjon. Ledende yngre komponister er André Laporte, som forener nye og tradisjonelle elementer i sin musikk, Jaqueline Fontyn (f. 1930), med mer moderne orientering, og Henri Pousseur (f. 1929), som er internasjonalt kjent innenfor konkret og elektronisk musikk.

Blant utøvere av internasjonal klasse Belgia har fostret er H. Vieuxtemps, E. Ysaye, A. Grumiaux, J.-N. Lemmens, Flor Peters, A. Cluytens og A. Vandernoot. Belgisk musikkliv omfatter ellers en rekke symfoniorkestre og filharmoniske selskaper, operascener, konservatorier og musikkvitenskapelige institutter og musikkbiblioteker. Jeunesses Musicales hadde opprinnelig sitt sete i Belgia. Ensemblet Pro Musica Antiqua, stiftet 1933 og oppløst 1974, spilte en pionérrolle i gjenopplivingen av middelalder- og renessansemusikk i Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.