Leuven

Byen omtales allerede 892. Grevene av Leuven kalte seg fra 1190 hertuger av Brabant. Da det begynte å gå tilbake med byens betydning som handels- og veverby, tok hertug Jan 4 av Brabant initiativet til grunnleggelsen av universitetet, som gjorde byen til et av Vest-Europas ledende kultursentre.

Universitetsbiblioteket, som befant seg i universitetets eldste bygning, ble satt fyr på av tyskerne i 1914 som et mottrekk til den motstand byens borgere viste under den tyske erobring av byen. 300 000 bind og mange håndskrifter gikk tapt. I 1920-årene ble en ny bibliotekbygning reist på et annet sted i byen. I 1940 ble denne bygning skadet under bombardementet av byen, og 900 000 bind gikk tapt. I årene etter den annen verdenskrig ble det dannet to fullstendige avdelinger, en fransk og en nederlandsk.

I 1968 kom det til store studenturoligheter i byen, idet flamske studenter protesterte mot den franske avdelingen som brøt språkloven av 1963 som påbød at all statsstøttet undervisning i Flandern skulle være nederlandsk. Opptøyene førte til den belgiske regjeringens fall, og en ny regjering bestemte at den franske universitetsavdeling skulle flyttes til et vallonsk område, Ottignies, hvor det i 1970-årene ble bygd en helt ny by, Louvain-la-Neuve. Opptøyene ble innledningen til den etterfølgende føderaliseringsprosess i Belgia.

Det flamske Leuven-universitet er i dag Belgias største universitet. Berømte personligheter ved universitetet gjennom tidene er bl.a. Erasmus av Rotterdam og Justus Lisius. Nordmannen Nicolai Møller (1777–1862) var her professor i filosofi.