Belgia har jevnlig avgitt filmtalenter til den franske filmindustrien, blant dem betydelige personligheter som regissøren Jacques Feyder og manusforfatteren Charles Spaak.

Av mellomkrigstidens spillefilmregissører bør nevnes Gaston Schoukens med bl.a. Tu ne sauras jamais (1927) og Les croix de l'Yser (1938), og Jan Vanderheyden med De Witte (1934). Av større betydning var imidlertid dokumentarfilmskaperne Henri Storck og Charles Dekeukeleire, hvorav særlig Storck gjorde seg bemerket internasjonalt med filmer som Images d'Ostende (1929) og Borinage (1933; i samarbeid med Joris Ivens).

Et gjennombrudd for spillefilmen kom da den belgiske stat i 1960-årene begynte å engasjere seg i filmproduksjonen. André Delvaux fikk stor oppmerksomhet med sin både dystre og vakre debutfilm De Man die zijn Haar kort liet knippen (1966) og befestet siden sin posisjon som Belgias ledende regissør med introspektive filmer som Un Soir un Train (En aften, et tog, 1968) og Rendez-vous à Bray (1971). En outsider har vært Chantal Akerman, med bl.a. Jeanne Dielman, 23, quai de Commerce, 1080 Bruxelles (1975). Belgiske animasjonsfilmer, bl.a. helaftens filmer om Asterix, Tintin og Lucky Luke fra selskapet Belvision, har fått bred distribusjon.

I 1980- og 1990-årene har et knippe spillefilmregissører gjort seg bemerket internasjonalt, som Dominique Deruddere med Bukowski-filmatiseringen Crazy Love (1987), Jaco Van Dormael med Toto les Héros (Totos meritter, 1992) og Stijn Coninx med den store kinosuksessen Daens (Fader Daens, 1993). Brødrene Luc og Jean-Pierre Dardenne har fått stor oppmerksomhet med sine samfunnsrealistiske filmer, bl.a. La Promesse (Løftet, 1996), Rosetta (1999) og Le Fils (Sønnen, 2002).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.