Henry van de Velde, belgisk-tysk maler, arkitekt og kunsthåndverker, en av forgrunnsskikkelsene i brukskunstbevegelsen omkring 1900. Han var opprinnelig utdannet som maler i Paris, sluttet seg til pointillismen, ble medlem av gruppen Les Vingt i Brussel, men kom ca. 1890 i kontakt med den engelske brukskunstretning og ble en stor beundrer av William Morris og hans sosiale og kunstteoretiske syn. I likhet med Morris skapte han i 1894 et verksted der brukskunstnere skulle arbeide sammen, og i 1895 stod hans hus ved Brussel ferdig.

I 1896 utførte han oppdrag i Paris, kort tid etter arbeidet han i Berlin og ble kjent som en av de ivrigste forkjempere for art nouveau. Hans utforming av den er preget av en tyngre linjelek og en søken mot konstruktive symboler. 1901–14 var han professor i Weimar.

Van de Velde bidrog mye til art nouveau-(jugend-)stilens utforming og utbredelse i Tyskland. Blant hans arbeider kan nevnes Museum Folkwang i Hagen (1902), Villa Esche i Karl Marx-Stadt, kunsthåndverksskolen i Weimar (1906), teateret på Werkbundutstillingen i Köln (1914) og Kröller-Müllermuseet ved Otterlo, Nederland (1936–38, tilbygd 1951).

Fra 1920 til 1925 virket han i Haag, og var fra 1926 til 1938 professor i Gent og direktør for Institut supérieur des arts décoratifs i Brussel. I Norge tegnet van de Velde et interiør for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim (1900–07). Hans betydning skyldes særlig hans kunstteoretiske arbeider. Die Renaissance im modernen Kunstgewerbe (1901) og Kunstgewerbliche Laienpredigten (1902) er påvirket av William Morris. Av hans senere produksjon kan nevnes Amo (1912) og Les Formules d'une esthétique moderne (1925).

Som arkitekt bidrog van de Velde til funksjonalismens utvikling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.