På det området som i 1830 ble til nasjonen Belgia, eksisterte det siden middelalderen en rik teatertradisjon fra liturgisk drama, troppen i St. Pieters abbediet i Gent på 900-tallet, til de fellesnederlandske rederijkers som var fremføringer av moraliteter og høviske spill på markedsplasser ved sammenslutninger av skuespillere fra forskjellige sosiale lag. Det ble vist allegoriske tablåer på vogner, slik som Spiegel der Salicheit van Elckerlijc (Enhvers salighetsspill, ca. 1490). Rederijkerteateret videreutviklet seg og tok etter hvert opp i seg elementer fra senbarokkens operakultur, og på 1700-tallet ble Jan Frans Cammarts monumentaldrama med musikk, kor og ballett oppført i Brussel. Rederijkertradisjonen preget særlig det nederlandsk-språklige Flandern og kom til å legge grunnen for en rik flamsk amatørteatervirksomhet i nyere tid. Denne tradisjonen hadde også en viss innflytelse i det franskspråklige Wallonia, men på langt nær så sterk som i Flandern.

Et fransk borgerlig teater etablerte seg på 1700-tallet i Brussel, og i 1700 ble Théâtre Royal de la Monnaie (Muntschowburg) grunnlagt. Det var et franskspråklig operahus som i vår tid, fra 1960-årene av, har fått en tospråklig profil. Det hører med til belgisk teaterhistorie at fremføringen av Victor Hugos revolusjonsdrama Hernani bidrog til den revolusjonære atmosfæren som førte til at kongeriket Belgia ble grunnlagt som en selvstendig stat i 1830.

Franskspråklig teaterutvikling

Belgia var i utgangspunktet en sterk franskpreget nasjon, og det franskspråklige belgiske teater var helt opp til 1960-årene preget av franske forbilder. Fra omkring 1900 utviklet det seg en sterk symbolismebevegelse med internasjonalt betydningsfulle dramatikere som M. Maeterlinck og E. Verhaeren med bakgrunn i tidens franskspråklige flamske borgerskap.

Det franskspråklige nasjonalteater, Théâtre National de Belgique, ble grunnlagt i 1945, og har hatt stor betydning gjennom de kompaniene som har vært engasjert der. l'Átelier théâtral de Louvain-la-Neuve under ledelse av Armand Delcamp har likeledes spilt en viktig rolle, ikke minst gjennom flere gjesteopptredener på Avignon-festivalen. Nouveau Théâtre de Belgique under ledelse av Henri Ronse og Frédéric Flamands Plan K. har i 1970- og 1980-årene representert en nyskapende bølge, ikke minst i retning av multimedia og dans, noe som særlig gjelder Plan K. Nye internasjonale impulser til franskspråklig teater og dans er blitt formidlet av gjestespill- og produksjonsteateret Théâtre 140 under ledelse av Jo Demkine. Théâtre Varia har hatt betydning for sine oppsetninger av ny europeisk dramatikk på en svært utradisjonell måte. Ocean Nord er navnet på et eksperimenterende prosjektteater i Liège som også har spilt på Avignon-festivalen. Ellers kan det nevnes at de forskjellige provinsene har en rik teatervirksomhet gjennom sine regionale kultursentra.

Flamskspråklig teaterutvikling

Et flamskspråklig teater har eksistert i Brussel siden 1883 med Koninklijke Vlaams Schouwburg (KVS), et teater som fortsatt spiller en rolle i vår tids flamske teater i Belgia. Bygningen ble ødelagt innvendig av brann i 1950-årene og gjenoppbygd, men eksteriørmessig er den gamle bygningen fortsatt intakt i sin opprinnelige form. Det var Oskar de Gruyter som skapte et spesielt, modernistisk basert flamsk nasjonalteater da han grunnla Het Vlaams Volkstoneel (Det flamske folketeater) i Antwerpen i 1920. Det var symbolismen og reteatraliseringen som lå til grunn kunstnerisk sett, og han knyttet til seg sentrale dramatikere som Herman Teirlinck og Michel de Ghelderode. Den norske regissøren Stein Bugge var sterkt opptatt av de Gruyters ideer, og søkte å realisere en lignende teaterstil i Norge i 1920- og 1930-årene. Nederlands Kammertoneel i Antwerpen ble i 1967 Groot-Limburgs Toneel, provinsteater for de to Limburgprovinsene i Nederland og Belgia. En sterk internasjonal betydning har flamsk teater fått gjennom den såkalte belgiske eller flamske bølgen som delvis oppstod på bakgrunn av Kaaitheater i Brussel. Det ble startet i 1975 på initiativ av Hugo de Greef og var de første ti årene en festival, men har siden 1985 fungert som et produksjonsteater for prosjekter og gjestespill. Assosiert med Kaaitheater var grupper som Jan Fabres Trobleyn og Anna Teresa de Keersmaekers dansekompani Rosas, i tillegg til Jan Lauwers Needcompany, opprinnelig Epigonentheater. Fabre er kjent for sine store visuelle operaaktige koreografier, mens Keersmaekers skapte en ny skole innen danseteater. Needcompany har bl.a. gjort seg bemerket med en spesiell måte å spille klassikertekster ved å fragmentere og parafrasere tekstmaterialet. Både Rosas og Needcompany har gjestespilt i Norge. I Bergen har Rosas gjestepilt på Carte Blanche, invitert av Bergen Internasjonale Teater, som til en viss grad kan sies å være blitt inspirert av Kaaitheater som modell for sin virksomhet. Belgisk teater har brutt med skyggetilværelsen under henholdsvis fransk og nederlandsk tradisjonell kulturdominans og er blitt et begrep i vår tids europeiske teater. Det hører også med til historien at Anna Teresa de Keersmaeker er blitt kunstnerisk leder for den sentrale og tradisjonsrike operaen i Brussel, Théâtre de la Monnaie/De Muntschouwburg, hvis internasjonale ry i sin tid ble bygd opp av den kjente koreografen Maurice Béjart. Den mest sentrale flamskspråklige belgiske dramatiker i vår tid er Hugo Claus, og en av de sentrale institusjonsteater-regissørene er Franz Marijnen, som har gjort flere viktige oppsetninger av både klassikere og nyere dramatikk ved bl.a. Koninklijke Vlaams Schouwburg.

Ved teaterskolen i Antwerpen er det i senere år utdannet flere kull med nye skuespillere som tar utgangspunkt i en ny spillestil som kombinerer performance-teknikker med realisme.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg