Belgia. Et av Belgias sentrale arkitekturmonumenter fra middelalderen, den gotiske katedralen St. Gudula i Brussel. Den ble bygd på 1200-tallet. Tårnene er noe over hundre år yngre.

SCODE. begrenset

Belgia (Kunst). Jan van Eyck. Ekteparet Arnolfini. Maleri fra 1434. National Gallery, London.

SCODE. begrenset

Peter Paul Rubens maleri Landskap med tordenvær eller Jupiter og Merkur med Filemon og Baucis.Maleri i Kunsthistorisches Museum i Wien.

Fri. fri

Kunsten i det området som i dag er Belgia har i likhet med de andre kulturuttrykk to hovedkomponenter, en franskdominert og en mer hjemlig flamsk. Frem til delingen av de nederlandske provinser i 1581 taler man om en felles nederlandsk kunst, hvor den sørnederlandske særlig mottok impulser fra fransk og italiensk kulturområde – den såkalte romanisme – og den nordnederlandske representerte en mer hjemlig, iblant tyskpreget tradisjon, uten sans for det monumentale, og sterkt opptatt av det nære i dagliglivet (se også Kunst i Nederland). I maleri og skulptur kalles perioden i de sørlige provinser, fra 1581 og frem til den belgiske statsdannelsen, for flamsk; den flamske tradisjonen lever imidlertid videre i belgisk kunst helt inn i vårt århundre.

Middelalderens arkitektur i Flandern omfatter sentrale bygninger som katedralen i Tournai og St. Michel i Brussel, begge sterkt påvirket av fransk gotikk; katedralene i Brugge og Antwerpen, salgshaller i Ieper og rådhus i Brugge, Brussel og Leuven representerer alle en nasjonal og original teglsteinsgotikk. Skulpturen er i første rekke representert ved arbeider av dekorativ art, som gravmonumenter og kirkeinnredning. Dens største mester var Claus Sluter, virksom i Dijon omkring 1400, i en tung, men uttrykksfull, realistisk stil. Blant de viktigste arbeidene var skårne alterskap som ble eksportert fra Antwerpen og Brussel til hele Nord-Europa. Maleriet fikk sine tidligste uttrykk i bokilluminering. På dette område var hovedverket brødrene Limbourgs miniatyrer til Très riches Heures du duc de Berry (1411–16).

Skaperne av det flamske maleri ble ellers brødrene Hubert (ca. 1370–1426) og Jan (ca. 1390–1441) van Eyck, som var virksomme i Gent og Brugge og som i sitt berømte Gentalter skapte en hittil ukjent realisme i materialet med et intimt naturstudium, psykisk karakterisering og lyrisk landskapsskildring, alt uttrykt i en fornem koloritt og lysbehandling. Betydningsfull ble også deres forbedring og anvendelse av oljefargeteknikken.

Blant århundrets store malere var også Dirk Bouts (ca. 1420–75) og den djervt realistiske Flémallemesteren (antagelig identisk med Robert Campin, ca. 1430). Hans elev igjen var Roger van der Weyden (ca. 1400–64), som skapte en dramatisk religiøs stemningskunst. Høydepunktet ble nådd med Hugo van der Goes (død 1482), som viser både dramatisk kraft og skarp realisme i sitt berømte Portinarialter, som kom til i Italia. Et mer lyrisk preg finner man hos den tyskfødte Hans Memling (1440-årene–1494). Hans portretter viser for øvrig italiensk påvirkning, og det samme gjelder for Gérard David (død 1523), som fikk en viss betydning for landskapsmaleriets utvikling.

Ved slutten av 1500-tallet var ikke de politiske og økonomiske forutsetninger for de sørlige provinser de beste. Antwerpens økonomiske hegemoni var brutt, og Scheldemunningen var sperret av de nordre provinser. Men de kirkelige og dynastiske forbindelser med Italia, Spania og Østerrike gav kunstneriske impulser som sammen med motreformasjonen skulle sette sitt preg på kunsten i dette området.

Den italieniserende retning dominerte i maleriet med Frans Floris' elever i spissen. Den nasjonale egenart som var kommet til gjennombrudd hos Pieter Brueghel d.e. fortsatte imidlertid hos sønnen Pieter Brueghel d.y. (1564–1638). 1500-tallets siste del er i ikke liten grad dominert av kampen mellom romanister og nasjonale tradisjonister. I landskapsmaleriet står Gillis van Coninxloo og Bril på overgangen fra 1500-tallets fantasilandskap til det mer realistiske, og hos Bril og Joos de Momper til det heroiske landskap. Blant de tidligere genremalere hører Pieter Aertsen.

Da Peter Paul Rubens (1564–1638) vendte hjem 1608 og slo seg ned i Antwerpen, konsoliderte han imidlertid den flamske kunst og skaffet den en mektig blomstring. Mangesidig og initiativrik som han var, behersket han de forskjelligste sider av sitt metier og tilfredsstilte gjennom sitt store verksted en meget vesentlig del av kirkenes og aristokratiets behov for malerier, slik at hans atelier faktisk ble både sentrum og høyskole for landets kunst.

Rubens samarbeidet med vilt- og stillebensmaleren Frans Snijders (1579–1657), blomstermaleren Jan Brueghel d.e. eller «Fløyels-Brueghel» (1568–1625), landskapsmaleren Lucas van Uden (1595–1672) o.a. Blant de betydeligste av Rubens' elever var Anthonis van Dyck (1599–1641), som utfoldet sin største virksomhet i England. Han oppdrog også kobberstikkere til å reprodusere sine komposisjoner. Disse dannet en skole som i sin tid flyttet til Paris og ble grunnlaget for den moderne kobberstikkunst. Og takket være hans kartonger til storslåtte tapeter fikk den berømte billedvevning i Brussel en renessanse.

All flamsk kunst, også skulptur og arkitektur, ble mer eller mindre påvirket av Rubens på 1600-tallet. Ganske sterkt influert var hans konkurrent, den produktive altertavlemaler Gaspard de Crayer (1584–1669). Representanter for den eldre spesifikt nederlandske tradisjon var imidlertid portrettmaleren Cornelis de Vos (1585–1651) og Jacob Jordaens (1593–1678), som hevdet en egen robust folkelighet, særlig i sine hverdagslivsskildringer. På dette området arbeidet Frans Hals' elev Adriaen Brouwer (1606–38) med enda større originalitet, mens David Teniers d.y. (1610–90) med sin nitide fremstilling viste underklassens tilværelse slik den smakte et på avstand interessert aristokrati. Derimot hadde Jan Siberechts (1627–1703) landskaper med scener fra feskjøtselen en mer ekte karakter. Elev av Frans Snyders var jakt- og stillebenmaleren Jan Fyt (1611–61). Gonzales Coques (1614–84) malte som van Dyck fortrinnsvis fornemt folk, og fikk Theodore Boeyermans (1620–78) til sin mest fremtredende etterfølger.

Etter religionskampene og alt som katolikkene da fikk å gjenreise, hadde kirkebygningskunsten en rik tid. Hovedmonumentet ble jesuittkirken i Antwerpen, som ble bygd (1614–21) av Pieter Huyssens (1577–1637) med bred skulptursmykket frontfasade. Til de fremste arkitektene hørte så vel Rubens' motstander Venceslav Coebergher (1561–1634) som hans venn Jacques Francquart (1577–1651). Etter Brussels bombardement 1695 fikk torget Grand' place sin strålende skikkelse med gildenes mange nye, rikt og fantasifullt smykte gavlhus i tillegg til det ene som stod tilbake sammen med rådhuset.

Også i dette århundret fikk den europeiske kunst verdifulle tilskudd av den flamske overflod gjennom en rekke malere. Den første halvdel ble merket av tilbakeslaget etter den store periode. En vekkende virkning fikk klassisismen i midten av århundret. Den kom første gang til syne i billedhuggeren Jacques Bergers (1693–1756) fontene på Place du grand sablon i Brussel (1752) og ble i skulpturen ført videre av den sentimentalt anstrøkne Lambert Godecharle (1750–1835). Innenfor maleriet hyllet Andreas Cornelis Lens (1739–1822) den strenge franske stil, landskaps- og sauemaleren Balthazar Ommeganck (1755–1826) en mildtstemt naturalisme. Guill.-Jacques Herreyns (1743–1827) søkte derimot tilknytning i de gamle tradisjoner, likeså Pieter Verhaegen (1728–1811) og Jean Louis de Marne (1744–1829), som hadde henholdsvis Rubens og Teniers til forbilde.

I arkitekturen var franskmannen Hector Guimard banebryter med stilfulle anlegg som Place royale og Rue royale og flere monumentalbygninger. Ved hans side fremtrådte Louis Joseph Montoyer og Payen d.e., som sammen bygde slottet Laeken (1782–84). Etter disse fulgte van der Straaten, som var arkitekt for det kongelige slott i Brussel (1820), mesteren for universitetet i Gent (1818–26), Louis Roelandt (1786–1864) og Tielman Frans Suys (1783–1861), som bl.a. bygde de store drivhusene i Brussel (1826) i en jern- og glasskonstruksjon som varslet om den moderne tid.

Fransk innflytelse i belgisk maleri er særlig sterk etter at klassisismens nestor i fransk kunst, David, slo seg ned i Brussel, mens kunstakademiet i Antwerpen ble ledet av den klassisk interesserte van Brée (1773–1839). Særlig François Joseph Navez skapte på dette grunnlag en fremragende portrettkunst, streng og likevel uttrykksfull. Han regnes da også som grunnleggeren av det moderne belgiske maleri. Tross alt var imidlertid den franske romantikk mer i pakt med belgisk ånd. Gustaaf Wappers skildret Belgias uavhengighetskamper i Eugéne Delacroix' stil, og L. Gallait skapte enorme og effektfulle historiemalerier.

En eiendommelig skikkelse blant romantikerne var Antoine Wiertz, som teknisk arbeidet i Rubens' ånd, men som med sin til dels morbide fantasi kan kalles en tidlig forløper for surrealismen. En historiemaler av betydning var Hendrik Leys, teknisk inspirert av tysk 1500-tallskunst, motivmessig en slags forløper for prerafaelittene. En elegant, salongbetonet portrettmaler var Alfred Stevens, som bodde i Paris en stor del av sitt liv.

Først etter midten av århundret skaptes et belgisk maleri som stod på tryggere nasjonal grunn. Med folkelivsskildringer som var inspirert av 1600-tallsmestere, førte Henri de Braekeleer en ny realistisk ånd inn i maleriet, men han var samtidig en fin kolorist og særlig opptatt av lysproblemet.

Den nye realisme, med en viss sosial appell, fant ellers sine sterkeste uttrykk hos Charles De Groux og i malerier av billedhuggeren Constantin Meunier. Barbizonskolens realistiske landskapskunst fikk en parallell i lyriske bilder av H. Boulenger, mens Emile Claus med sin sans for lys og atmosfære etterhånden ble sterkt inspirert av fransk impresjonisme. I nær kontakt med fransk kunst stod også Félicien Rops i sine fantasifulle, teknisk fremragende og ofte erotiske raderinger.

Mot slutten av århundret ble det belgiske kunstliv stadig mer intenst og rikt. En rekke utstillinger av franske kunstnere ble arrangert i Brussel, blant annet av den viktige kunstsammenslutning Les XX, stiftet i 1883. Sterke impresjonistiske impulser gjorde seg gjeldende hos Jakob Smits, men hans kunst har en særegen realistisk tyngde. Det samme gjelder Valerius de Saedeleer og ikke minst F. Laermans, som skapte en kraftig, sosialt betonet skildring av menneskelig nød. En mer tradisjonsbundet realisme representerer portrettmaleren Isidore Opsomer. Theo van Rysselberghe introduserte neo-impresjonismen i Belgia.

Innen skulptur var G. L. Godecharle (1750–1835) den ledende ved århundrets begynnelse. Senere skulptører var Paul de Vigne (1843–1901), Charles van der Stappen (1843–1910) og Julien Dillens (1849–1904) og den neobarokke Jef Lambeaux (1852–1908). Århundrets største skulptør er likevel Constantin Meunier (1831–1905). Monumentalskulptøren Thomas Vincotte (1850–1925) satte også sitt preg på belgisk skulptur omkring århundreskiftet, mens den mest typiske representant for strømningen nettopp omkring 1900 var Georges Minne (1866–1941).

Det moderne Belgias første store maler var James Ensor, hvis fantastiske, ofte groteske bilder har en enestående koloristisk rikdom og en ekspresjonistisk styrke som har fått mange til å sette ham på linje med van Gogh og Munch.

En annen forløper for moderne kunst i Belgia var Henri Evenepoel, som utviklet en impresjonistisk uttrykksform til en fargerikdom som innvarslet fauvismen.

Vesentlig for utviklingen ble også de to Laethem-Saint-Martin-grupper, den første med Gustave Van de Woestijne, billedhuggeren Georges Minne og Albert Servaes som forgrunnsskikkelser – forkjempere for en symbolsk, mystisk kunst; den annen bestod av Gustave de Smet, Frits van den Berghe og fremfor alt Constant Permeke, representant for et uvanlig selvstendig og kraftig ekspresjonistisk maleri. I tilknytning til denne gruppen kan nevnes Edgar Tytgat og grafikeren og bokillustratøren Frans Masereel, mens Jan Brusselmans har funnet en mer konstruktiv uttrykksform.

Også når det gjelder moderne kunstretninger har Belgia fremragende representanter. To av de mest markante og fremtredende skikkelser innen surrealismen var for eksempel belgiere: René Magritte og Paul Delvaux, og innen abstrakt kunst kan nevnes L. V. Ling, Marc Mendelsohn og V. Servranckx.

En kunstnergruppe som fikk kort levetid, men stor innflytelse, og hvis arbeider har fått fornyet aktualitet i dagens kunstbilde, er den flernasjonale gruppen COBRA (1949–51), der de belgiske representantene Christian Dotremont, Raoul Ubac, Pol Bury og Pierre Alechinsky står sentralt også i europeisk etterkrigskunst generelt.

En annen av etterkrigskunstens mest markante belgiske kunstnere er Marcel Broodthaers, som med sine poetisk-ironiske arbeider og installasjoner fylt av bokstav- og tallsymbolikk la grunnlaget for mye av 1960- og 1970-årenes europeiske kunst.

Innen skulptur er interessen for det egyptiske merkbar og finnes hos Oscar Jespers (1887–1970). Han fører belgisk skulptur inn i kubismen, mens Rik Wouters (1882–1906) med sine dynamiske bevegelsesmotiver representerer impresjonismen. Ernest Wijnants (1878–1964) er gresk arkaiserende, mens V. Servranckx (1897–1965) eksperimenterer med abstrakt skulptur. Maleren Permeke utførte også ekspresjonistisk skulptur.

Blant de ledende omkring midten av 1900-tallet er den Maillol-påvirkede G. Grard (f. 1901), videre C. Leplae (1903–61) og Willy Kreitz (f. 1903). Av etterkrigstidens belgiske skulptører skal særlig fremheves Roel d'Haeses ekspressive, uttrykksfulle arbeider og Pol Burys mobiler.

I 1980- og 1990-årene har belgisk kunst også frembrakt interessante kunstnere. Jan Vercruysse (f. 1948) og Guillaume Bijl (f. 1946) tar begge utgangspunkt i eksisterende gjenstander, som så omplasseres og kommenteres. Vercruysse arbeider med møbelformer og musikkinstrumenter, som i hans nylagede utgaver gir en merverdi i forholdet til utgangspunktet, mens Bijl i sine installasjoner så å si kopierer utstillingsvinduer og butikkinteriører, det være seg i et kunstgalleri eller på en kunstmesse. Thierry de Codier (f. 1954) har som forbilde for sin kunstnerrolle gartneren og hans forsiktige og respektfulle samhandling med naturen. Hans installasjoner gir et intimt innblikk i natur som gjemmested, avfallshaug eller fornyelsesreservoir. Innen maleriet har særlig Luc Tuymans (f. 1958) gjort seg bemerket, med et tradisjonsforankret og kjølig utført billedspråk.

Tidlig på 1800-tallet var byggestilen klassisistisk, med T. F. Suys (1783–1861) som den ledende. Men han arbeidet også i nygotikk, liksom van Overstraeten (1818–49), som oppførte den nyromanske Mariakirken i Brussel. I slutten av århundret hever den belgiske arkitektur seg likevel over nivået i den vanlige europeiske historisme. Under nybarokken reiste J. Poelaert (1817–79) Palais de Justice i Brussel, ferdig 1883; dette bygg står nå som retningens mest karakteristiske eksponent i Europa ved siden av Operaen i Paris. A. Balat (1818–1905) utførte likeledes bygg i nybarokk, men de nasjonale strømninger sammen med konstruktive tendenser skulle i Belgia gi grobunn for arkitekter av internasjonal betydning.

Victor Horta (1861–1947) skapte art nouveau-stilen med Hotel Tassel i 1892–93 og forble Belgias ledende arkitekt til sin død, representert ved bygg som Maison du Peuple (1899, revet 1965), Académie des Beaux Arts i Brussel (1926) og sentraljernbanestasjonen samme sted, avsluttet 1957. Ved siden av ham står H. van de Velde (1863–1957) som ble art nouveau-stilens propagandist, videre P. Hankar (1859–1901).

I vårt århundre finner vi en avansert arkitektur i Belgia med arkitekten I. von Hoenacker og hans 25-etasjes Torengebouw i Antwerpen (1930). Den fremste representant for funksjonalistisk arkitektur var V. Bourgeois (1897–1962), en av underskriverne av CIAM-manifestet i 1928. Hans kanskje viktigste arbeid er La cité moderne i Brussel (1922–25).

Etterkrigstiden er preget av hovedstrømningene i den internasjonale arkitekturen. Til verdensutstillingen i Brussel i 1958 ble en bydel for 3000 innbyggere, La Cité Modèle, planlagt og delvis bygd ut etter de prinsippene Le Corbusier knesatte i sitt visjonære prosjekt Cité Radieuse. Lucien Kroll (f. 1927) inntar en særstilling. Han legger spesiell vekt på brukermedvirkning i selve prosjekteringsprosessen. Inspirert av blant andre Louis Kahn arbeider arkitekter som C. Vandenhove (f. 1927) og W. Serneels (f. 1933) med et formspråk som knytter belgisk arkitektur til de nyrasjonalistiske tendensene innenfor europeisk postmodernisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.