himmelfart

Den vanlige religiøse forestillingen om himmelen som gudenes bolig har ført til et bredt belagt fortellingsmotiv om himmelfart, himmelreise eller direkte opptagelse i himmelen. Gode eksempler er fortellinger om flygende yogier i det store indiske eposet Mahabharata, og Pandava-brødrenes himmelreise som danner avslutningen til Mahabharata.

Guder som sendes fra himmelen til jorda er en vanlig forestilling i religionene, og himmelreisen kan foregå i gudenes egne himmelske transportmidler, i hinduismen kalt vimana. Guder kan fødes på jorda som dyre- eller menneskelignende, kalt avatara i hinduismen og himmelreisen kan være deres tilbakereise.

En interessant kontrast til himmelfart er den hinduistiske gudinnen Sita som når hun velger å vende tilbake til sin egen verden, oppslukes av jorden, fordi jorden selv er en manifestasjon av denne gudinnen.

I jødisk apokalyptikk er det et vanlig motiv at åpenbaringsformidleren (Abraham, Elia, Moses, Henok, Jesaja, Baruk) stiger opp til himmelen for å bli innviet i guddommelige hemmeligheter. I disse tilfellene vender formidleren vanligvis tilbake til den jordiske virkelighet for å meddele hva han har sett.

I Bibelen finnes flere fortellinger om mennesker som tas opp til himmelen. De føres hjem til Gud for ikke å vende tilbake. Best kjent er fortellingen om profeten Elia som hentes i ildvognen (2 Kong 2).

I kristendommen er beretningen om Kristi himmelfart en markering av at Jesus ikke lenger viser seg legemlig for disiplene, men er opphøyd til Guds side. Forestillingen om at også Maria ble legemlig opptatt til himmelen har vært en del av fromhets- og festtradisjonen i den katolske kirke siden tidlig middelalder og ble fastslått som dogme i 1950.

I islamsk tradisjon betegner miraj profeten Muhammads himmelreise. Tanken om at profeten en gang i sitt liv steg opp til himmelen og der skuet de ytterste hemmeligheter, omtales i den religiøse litteraturen og er i folkelig tradisjon blitt utdypet med mange detaljer.

I deler av hinduismen og buddhismen har himmelreisen blitt sett på som lavere enn frelsen, siden himmelen var del av gjenfødelsens rike, mens frelsestilstanden overskred også himmelen. Innenfor disse religionene kan reisen dreie seg om sjelens realisering av den åndelige, ideelle virkelighet hinsides gudenes himmel, når den gjennom kunnskap blir endelig frigjort fra gjenfødsel. Bevegelsen oppover symboliserer at sjelen er fri fra død og gjendød.

I enkelte buddhistiske og hinduiske filosofiske retninger forsvinner himmelreisemotivet fordi de tror at det kun er en epistemologisk forskjell på gjenfødelsens rike samsara og nirvana, eller i hinduismen Brahman. Verden er én, og den høyeste virkelighet er her og nå. Verden kan oppleves som samsara eller som nirvana, men det er ingen ontologisk forskjell på de to.

En negativ variant av himmelreisene er fortellinger i noen religioner om himmelstormere som i menneskelig overmot og på eget initiativ prøver å nå himmelen. De går til grunne i forsøket på å overskride grensen mellom det menneskelige og det guddommelige. Et eksempel er Ikaros fra gresk mytologi. Hans far Daedalus fant opp vinger som han kunne sette på slik at han kunne fly. Han satte dem på Ikaros, men beordret ham om ikke å fly for høyt fordi vingene ville smelte hvis de kom for nær solen. I ekstasen over å kunne fly glemte Ikaros advarselen, fløy mot solen og falt i døden.

• Kristi himmelfartsdag
• Miraj