religion i Norge

Karakteristisk for religionsutøvelse i Den norske kirke over de siste tiårene er at den nominelle oppslutningen om kirken har vært stor, mens deltakelsen i kirkelige aktiviteter er lav. Fra 1990-årene var det fortsatt godt over 80 prosent av fødte barn som ble døpt innen Den norske kirke, mens bare vel 10 prosent går til gudstjeneste eller annet kristelig møte én gang i måneden eller oftere. Imidlertid har også dåpstallene gått ned de siste årene, og har siden 2014 ligget under 60 prosent.

Spriket mellom antall medlemmer i Den norske kirke, og den faktiske deltakelsen i kirken i hverdagen, kan forklares som såkalt privatreligiøsitet, eller personlig religiøsitet, i følge religionssosiologien. Flere forskere på religionsfeltet har pekt på dette som et utbredt trekk ved de siste tiårenes utvikling i den norske religionsutøvelsen. Det betyr ikke nødvendigvis at religion blir mindre viktig for den enkelte, men at deltakelsen i felles, organiserte religiøse aktiviteter og ritualer, har mistet oppslutning.

Den katolske kirke er i en kirke i vekst. I Norge er det per 2016 registrert i underkant av 145 000 katolikker fordelt på tre kirkedistrikter: Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift. Det reelle antall katolikker i landet er sannsynligvis en god del høyere.

Tallet på metodister i Norge, er på cirka 10 500, og veksten i dette trossamfunnet har stagnert de siste årene. Den største av de kristne frikirkene er pinsemenighetene. De har en løsere nasjonal organisasjon enn de andre frikirkene, men opererer med et offisielt medlemstall på cirka 40 000 barn og voksne. Av andre store frikirker kan nevnes Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Norge, som ha i underkant av 19 000 registrerte medlemmer og Det norske Baptistsamfunn som har cirka 10 300 registrerte medlemmer). Tallene er hentet fra SSBs oversikt over tros-og livssynssamfunn utenfor den norske kirke per 2016.

I 2018 er det noe over 200 000 muslimer i Norge (SSB), og av dissse er om lag 150 000 medlemmer av en moské eller islamsk organisasjon. Det samlede antall må utregnes på grunnlag også av statistikk over innvandring fra land med overveiende muslimsk befolkning. Mange har flyttet til Norge, men noen har også konvertert. Den største andelen av muslimene kom til Norge i løpet av 1970- og 1980-årene. Sunni-islam er den dominerende retningen blant norske muslimer, men det finnes også mindre sjia-muslimske grupper. Innen begge retningene finnes flere mindre grupperinger. De fleste moskeene i Norge ligger i Oslo-området.

I Norge i per 2016 var det 19 000 buddhister som var blitt registret som medlemmer av buddhistiske trossamfunn. Tallet på personer med buddhistisk bakgrunn eller tilhørighet er høyere for man trenger ikke være registret som medlem av et buddhistisk trossamfunn for å være en god buddhist. Den største gruppen er vietnamesere, og de har sitt hovedtempel i Lørenskog. Buddhistforbundet er et samlende organ for mange buddhistorganisasjoner og representerer buddhistene overfor norske myndigheter. Antallet hinduer registrert i hinduistiske sammenslutninger er på rundt 9000 per 2016. Det er ikke vanlig i hinduenes opprinnelsesland at hinduer registreres som medlemmer av templer de besøker. Heller ikke i Norge må man være medlem av en tempelorganisasjon for å være en god hindu. En slik ordning med registrering av medlemmer for utbetaling av statsstøtte som finnes i Norge, er uvant. Det totale antallet hinduer er høyere enn det som templene til sammen har registrert, antakelig rundt dobbelt så høyt. Det finnes rundt 10 hinduiske templer i Norge. Den overveiende delen av buddhistene og hinduene er kommet til Norge fra 1960-tallet og utover. Tallene er hentet fra SSB i 2017.

Diskusjonen om jødenes adgang til riket spilte en viktig rolle i norsk offentlighet i 1840-årene, og Grunnlovens forbud mot jøder ble opphevet etter tredje gangs behandling i Stortinget i 1851. Det Mosaiske Trossamfund ble grunnlagt i Oslo 1892, og trossamfunnet i Trondheim ble grunnlagt i 1905. Ved begynnelsen av andre verdenskrig var antallet jøder i Norge på omtrent 1800. En stor del av disse ble drept under Holocaust. De overlevende måtte gjenoppbygge sine liv og sine menigheter.

Per 2017 hadde de to jødiske menighetene, som begge tilhører den moderne ortodokse retningen innen dagens jødedom, rundt 770 medlemmer til sammen. Den hasidiske bevelgelsen, Chabad Lubavitch, har nå en rabbiner i Oslo som også samler mange til sine ulike tilstelninger, der mange av deltakerne også er medlemmer av Det Mosaiske Trossamfund. Ikke-ortodokse retninger som reformjødedom og konservativ jødedom har også tilhengere i Norge, men har ennå ikke opprettet permanente organisasjoner eller grupper. Mange norske jøder er ikke tilknyttet noe religiøst fellesskap, antallet jøder i Norge er derfor uklart. De fleste av jødene som bor i Norge i dag, ble også født i Norge.

Selv om en erklæring om religionsfrihet ikke ble grunnlovsfestet i 1814, innebar det imidlertid ikke at grunnlovsmennene i Eidsvolds-forsamlingen mente at alle måtte dele «statens tro». Unntaket var katolske munkeordener, jøder og jesuitter, som ble forbudt adgang til riket i samme lov.

Grunnloven av 1814 etablerer det som er blitt karakterisert som en konfesjonell stat i Norge.² Den sterke forrang som under et slikt system gis en bestemt tro- eller livssyn innebærer at det er tvilsomt om dette kan karakteriseres som en sekulær stat i noen genuin forstand. Frem til Dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det ikke tillatt å etablere trossamfunn utenfor den evangelisk-lutherske kirke i Norge.

Det er imidlertid verdt å merke seg at begrepet statskirke i en norsk kontekst er av langt nyere dato: Først i 1919 ble dette begrepet tatt inn i Grunnloven i § 27 (2) om kirkelig statsråd.³ I henhold til denne bestemmelsen kunne bare medlemmer av statsråd som «bekjente seg til statens offentlige religion» delta i behandlingen av saker som angikk «statskirken». Grunnlovens § 12 (2), vedtatt på samme tidspunkt, krevde også at minst halvparten av regjeringens medlemmer bekjente seg til «statens offentlige religion». Statskirkemodellen skiller seg fra den konfesjonelle statsmodell «ved at den på et prinsipielt plan legger vinn på sikring av alle individers og grupperingers religions- og livssynsfrihet».⁴ Norge er ifølge forskere «et land som i all hovedsak respekterer individenes tros- eller livssynsfrihet».⁵

Med opprettelsen av en tilskuddsordning for tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke, som ble vedtatt av Stortinget første gang i 1969, ble det tatt et viktig skritt i retning av statlig formell og økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn i Norge. Denne forskriften gir alle registrerte tros- og livssynsamfunn med mer enn 500 registrerte medlemmer og et medlemsregister rett til statlig økonomisk støtte per medlem som tilsvarer det statskirken mottar per medlem.⁶ Den norske ordningen på dette felt er på mange måter i en særstilling internasjonalt, siden også Human-Etisk Forbund (som har hatt slik likestilling som en sentral del av sitt program i en årrekke) siden 1981 har vært berettiget til støtte under denne ordningen.⁷

På initiativ fra Kirkerådet ble det i 1998 nedsatt et offentlig utvalg i Den norske kirke under ledelse av domprost Trond Bakkevig som skulle vurdere statskirkeordningen. Da det såkalte Bakkevig I-utvalget leverte sin innstilling i 2002, tok utvalget blant annet til orde for å endre de paragrafer i Grunnloven som omhandlet Den norske kirke og kongehusets forhold til Den norske kirke som et ledd i å fremme likestillingen mellom ulike tros- og livssynsamfunn i Norge. Utvalget foreslo også en betydelig overføring av makt fra staten til kirkens egne organer, for eksempel i forbindelse med utnevnelser av biskoper.

Da Gjønnes-utvalget ble oppnevnt av Kirke- og Kulturdepartementet under Bondevik II-regjeringen i mars 2004 var det blant annet for å utrede om «statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles». ⁸ Et klart flertall av medlemmene i Gjønnes-utvalget anbefalte en avvikling av statskirkeordningen, samt innføringen av en ny verdiparagraf i Grunnloven som skulle inneholde en særskilt henvisning til kristne og humanistiske verdier. Bakkevig II-utvalget, som presenterte sin innstilling i 2008, foreslo i pakt med anbefalingene i det foregående Bakkevig I-utvalget, omfattende reformer for å demokratisere statskirken parallelt med at statens makt og innflytelse på kirkens organer og styre reduseres.

I et bredt tverrpolitisk forlik mellom samtlige større politiske partier vedtok Stortinget, i tråd med Bakkevig II-utvalgets anbefalinger, å overføre ansvaret for utnevnelser av bisper og proster fra kirkelig statsråd til kirkens egne organer. Som ledd i forliket ble det også vedtatt en ny og omformulert Grunnlovsparagraf 2, hvor det heter at «verdigrunnlaget forblir den kristne og humanistiske arv» og at Grunnloven skal «sikre demokrati, rettsstat og menneskerettigheter». I den nye Grunnlovsparagraf 16 erklæres det videre at alle rikets innbyggere «har fri religionsutøvelse», at Den norske kirke – som en evangelisk-luthersk kirke – «forblir Norges folkekirke» og som sådan «understøttes av staten», men at alle tros- og livssynssamfunn like fullt skal «understøttes på lik linje».⁹ Disse grunnlovsendringene trådte i kraft i 21. mai 2012.

Stat-kirke forliket fra 2008 representerte ingen avvikling av statskirkeordningen, og Den norske kirke sto fortsatt i en særstilling overfor staten i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Den nye formålsparagrafen for den norske skolen, vedtatt i Odelstinget i Stortinget, trådte i kraft 1. januar 2009. Med vekt på «grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon» og «verdier som også kommer til uttrykk i ulike religioner- og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene» trakk paragrafen i samme retning som de nye grunnlovsparagrafene 2 og 16.¹⁰ Tore Lindholm, førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter, var blant de som kritiserte de nye grunnlovsparagrafene for å virke diskriminerende mot norske borgere som verken er kristne eller humanister.¹¹

Fra og med 21. mai 2012, er ikke lenger den evangelisk-lutherske religion statens offentlige religion i Norge, og Norges konge er ikke lenger kirkens overhode. Likevel er kongen pålagt å tilhøre Den norske kirke. Som en konsekvens av grunnlovsendringene i 2012 er Den norske kirke fra og med 1. januar 2017 et eget rettssubjekt skilt fra staten med Kirkemøtet som øverste representativt organ. Prester, biskoper, ansatte ved bispedømmeråd og de nasjonalkirkelige råd, som har vært embets- og statstjenestemenn er etter årsskiftet 2017 overført til det nasjonale rettssubjektet Den norske kirke.

Selv om statskirkeordningen med dette formelt sett er oppløst, står Den norske kirke fremdeles i en særstilling sammenlignet med andre trossamfunn i Norge. Kirken er i praksis fullfinansiert over offentlige budsjetter (stat og kommune), og den er skrevet inn i grunnlovens paragraf 16: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Den norske kirke er i dag det største trossamfunnet i Norge.