skriftemål

En kvinne skrifter i en skriftestol. Maleri av den skotske maleren David Wilkie.

The Confessional (1827) av /Antonia Reeve/National Galleries of Scotland. CC BY NC 3.0

Skriftestolen i Matthiaskirken i Budapest.

skriftestol av . CC BY NC 2.0

Skriftemål, bekjennelse av synder for et annet menneske. I den katolske kirke anbefales alle troende å skrifte minst en gang i året, eller etter behov.

I katolsk tradisjon innebærer skriftemål at den troende bekjenner sine synder overfor presten. En viktig forutsetning for skriftemålet er at presten har taushetsplikt og at han opptrer på vegne av kirken både når han ilegger bot og gir absolusjon, det vil si tilgivelse.

Praksis

Skriftemålet foregår i kirkerommet, gjerne i et eget avlukke, en skriftestol med to adskilte kamre hvor presten sitter til faste tider for å høre de troendes skriftemål. Skriftemålet foregår da anonymt, og presten og den troende kommuniserer gjennom en luke eller skjerm. Etter å ha hørt bekjennelsen bestemmer presten en passende bot – for eksempel å be en bønn, ofte Ave Maria, eller faste i et visst antall dager eller uker. Det finnes offisielle lister over synder og passende bøter.

Skriftemålet er første del av botssakramentet. Andre del består av absolusjon, og tredje del er gjennomføringen av boten.

Det skilles mellom dødssynder, poena damnationis, som er roten til alt ondt (begjær, grådighet, fråtseri, misunnelse, sinne, hovmod, latskap), og mindre alvorlige synder, poena temporalis. Den som skrifter får tilgivelse for de mindre alvorlige syndene, men dødssyndene må uansett «betales» etter døden gjennom lidelse i skjærsilden.

Historikk

I middelalderen kunne botsøvelsene være strenge. Presten kunne for eksempel pålegge en pilegrimsferd som straff for alvorlige synder som utroskap eller løgn. Pilegrimsreisen var både farlig og kostbar og kunne ta flere måneder å gjennomføre. Etter hvert ble det mulig å kjøpe seg fri fra boten i såkalt avlatshandel. Martin Luther anså dette som et tegn på religiøst og moralsk forfall, og hans kritikk av avlatshandelen ble begynnelsen på reformasjonen.

I moderne tid er retten til å gi avlat (indulgens), det vil si syndstilgivelse som korter ned oppholdet i skjærsilden, forbeholdt paven.

Etter det andre Vatikankonsilets teologiske modernisering på 1960-tallet ble skriftemålet knyttet nærmere til tilgivelse og anger, og boten ble mindre viktig.

Etter reformasjonen

Reformatorene opphevet skriftemålet som obligatorisk ordning, men anbefalte at det ble brukt; det kunne foretas overfor en prest eller en kristen legmann. Kapittel 20, vers 23 i Johannesevangeliet i Det nye testamentet har vært sett på som det bibelske grunnlaget for skriftemålet. I de lutherske bekjennelsesskriftene omtales det i Augustana artikkel 11 og 25 og i Luthers lille katekisme.

Det såkalte alminnelige skriftemål var lenge obligatorisk før nattverd-gudstjenester i Den norske kirke. Skriftemålet består av skriftetale ved presten, felles syndsbekjennelse ledet av presten og individuell mottagelse av syndenes forlatelse mens man kneler på alterringen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg