Apostolisk suksesjon, etter katolsk, ortodoks og høykirkelig protestantisk oppfatning den ubrutte rekke av innehavere av det kirkelige embete fra apostlene til nåtiden, hvor hvert ledd i rekken har mottatt sin embetsmyndighet fra en forgjenger ved ordinasjon; ordinasjonsrekken kan således føres tilbake til apostlene. Da bare biskoper kan ordinere, er det vanligvis den ubrutte biskopsrekke som interesserer når det tales om apostolisk suksesjon. Ideen om apostolisk suksesjon finnes fra 100-tallet av; men det diskuteres om vekten i oldkirken ligger på ordinasjonskontinuiteten, eller heller på den uavbrutte rekke av innehavere av samme bispestol.

Den romersk-katolske kirke identifiserer apostolisk suksesjon med både den ubrutte bisperekke og at trosinnholdet man ordineres til er det samme. Katolikkene godtar fullt ut den ortodokse kirkes bispeembeter, men ikke bispeordinasjonene i de protestantiske kirkene.

Den anglikanske kirke gjør krav på å ha apostolisk suksesjon fordi dens bispeordinasjon går tilbake til den første bispevielse etter reformasjonen som ble utført av tidligere romersk-katolske biskoper. Den svenske kirke hevder også at den har apostolisk suksesjon, men dette understrekes bare i høykirkelige kretser. Den norske kirke kan ikke gjøre krav på apostolisk suksesjon, da dens ordinasjoner går tilbake til den første bispevielse etter reformasjonen som ble utført av Johannes Bugenhagen, og han var bare presteviet, ikke bispeviet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.