nåde - teologi

I kristendommen er nåde et uttrykk for Guds kjærlighet og barmhjertighet. Ifølge kristendommen lar Gud for Kristi skyld nåde gå for rett. Det vil si at Gud fritar de skyldige for den fortjente straff, tilgir dem og tilbyr dem evig liv i sitt rike.

Faktaboks

Etymologi
latin gratia, gresk kharis

I bibelen

I Det gamle testamentet er nåde en betegnelse på at Gud bærer over med synderen eller sitt ulydige folk, Israel. I Det nye testamente gjør Paulus nåde til et hovedbegrep ved sin lære om at ingen kan gjøre seg fortjent til frelsen på grunnlag av lovgjerninger og egen fortreffelighet. Mennesket kan bare frelses ved nåde alene (sola gratia) ved i tro å ta imot Guds tilbud om forsoning på grunnlag av Jesu død for oss (Paulus’ brev til romerne (3,24-25 og 2) og i Korinterbrevene).

I kirkehistorien

I kirkehistorien har særlig Augustin og Luther hatt betydning for læren om nåden. All væren har sin grunn i Guds nåde, i følge Augustin. Men ved syndefallet ville mennesket gjøre seg selv til Gud og tapte sitt livs mål. Bare ved Guds nåde kan mennesket igjen søke sitt mål i Gud.

Hos Luther er mennesket henvist til «nåden alene». Nåden er Guds handling hvor Gud tilgir det syndige mennesket og tar det inn i fellesskapet med seg. Dette er en gave som mennesket tar i mot i tillit, som er det samme som tro.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg