gud – i kristendommen

Adams skapelse av Michelangelo (1508-1512)

Jörg Bittner Unna/Wikimedia commons. CC BY 3.0

En gud er et overmenneskelig vesen som oppfattes som en person eller analogt med en person. Det kristne gudsbegrepet er bestemt ut fra fortellingene i Det gamle testamente og Det nye testamente. Her er Gud en person, stort sett omtalt som «han».

Ifølge de bibelske beretningene skapte Gud himmel og jord, og deretter mennesket i sitt eget bilde. Etter at mennesket vendte seg bort fra ham, straffet han det. Men han holdt også fast i mennesket og førte det videre, først ved å redde Noa fra syndefloden, dernest ved å velge ut sitt eget folk, Israel, som han gav sin særlige beskyttelse og sitt særlige løfte. Denne pakten mellom Gud og Israel er rammen om de fleste fortellingene om Gud i Det gamle testamente. Gjennom sine profeter fornyer han stadig sitt løfte til det utvalgte folk, men sender sin straff når det svikter.

Selv om Gud formidler sitt budskap gjennom profetene, er han selv skjult og utilgjengelig. Moses får ikke se hans ansikt, men bare hans «bakside». Flere steder i profettekstene står det at Gud er en Gud som skjuler seg.

I Det nye testamente gir Jesus etter kristent syn et klarere bilde av hvem Gud er. Det er Det gamle testamentes Gud som åpenbarer seg i Jesus, men Jesus er mer enn en profet i rekken fra Det gamle testamente. De nytestamentlige skriftene, især Johannesevangeliet, sier at Jesus selv er Gud. I Jesu liv, forkynnelse, død og oppstandelse viser Gud menneskene hvem han er.

Synet på Jesus som den høyeste åpenbaringen av Guds vesen, blir i den tidligste kirken fastsatt som dogme: Jesus skiller seg fra alle andre mennesker ved å ha to naturer, en menneskelig og en guddommelig. I kraft av sin guddommelige natur er han fullt og helt Gud, på linje med Faderen.

Gudsbegrepet i kristendommen fastlegges i den tidligste kristne kirken gjennom den såkalte treenighetslæren: Den kristne Gud er ett vesen, men viser seg i Bibelen som tre personer; først som Faderen (skaperen), så som Sønn (Jesus) og til sist som Den hellige ånd (som ifølge Det nye testamente bringer Gud nær menneskene etter at Jesus er tatt opp til himmelen). Treenighetslæren har som mål å holde fast enheten i den bibelske historien om Gud. Det er ikke tre ulike guder, men Gud som viser seg på ulike måter.

Gjennom århundrene har kristen teologi gitt mange ulike tolkninger av kristologi og treenighetslære som de to grunnleggende dogmatiske formuleringene av den kristne læren om Gud. Men selve lærepunktene har for det meste stått fast, både opp gjennom århundrene og på tvers av ulike trosretninger og konfesjoner.

I middelalderen var det selvfølgelig å forestille seg Gud som rammen både om den indre og, ikke minst, den ytre verden. Gud hadde skapt verden, han opprettholdt den, og alt man trengte å vite om verden kunne leses i eller utledes fra Bibelen. I den skolastiske teologien la man, med Bibelen som grunnlag, dels vekt på å fremstille og forklare Gud i fornuftskategorier (Thomas Aquinas, Gudsbevis).

En annen skolastisk hovedretning, den såkalte nominalismen, la særlig vekt på vilje- og maktkategorier i forsøkene på å forklare hvem Gud var (blant andre Wilhelm av Ockham). Fra senmiddelalderen ble den indre erkjennelsen av Gud stadig viktigere i den kristne tradisjonen. Fremst på dette området står senmiddelalderens og 1500-tallets mystikere. De søkte innover i sjelen for å finne Gud, gjennom meditasjon og konsentrasjon. En sentral forestilling er at Gud er skjult og vanskelig tilgjengelig. Mystikkens tradisjoner var viktige både på protestantisk (luthersk) og på katolsk side. Middelalderens bånd mellom Gud og den ytre verden ble løsnet noe. Især naturen, men også samfunnet, ble etter hvert mer og mer tenkt som områder hvor erkjennelse og forståelse ikke er avhengig av Bibelen og Gud som ramme. Gud ble særlig knyttet til bestemte sektorer av tilværelsen, især til det personlige, individuelle.

Martin Luther la særlig vekt på det paradoksale i Guds åpenbaring gjennom Kristus. Gud vil gjennom Kristus – og især gjennom Kristi død på korset – vise menneskene at Gud er å finne et annet sted enn i forlengelsen av menneskelige prestasjoner. Gud er ikke en forlengelse (potensering) av menneskenes beste handlinger eller ypperste viljekraft. Han er heller ikke å finne i forlengelsen av den menneskelige fornuftens prestasjoner (gudsbevis). Når Gud åpenbarer seg i Kristus på korset, vil han vise at han er å finne i det motsatte av alt som er stort og mektig. Han viser seg i fornedrelsen og lidelsen. Dette er et helt annet gudsbilde enn det som kommer ut av fornuftens gudsbevis. Skal man se hvem Gud er, må man følge Kristus helt inn i lidelsen. Her viser han seg slik han vil at menneskene skal se ham (korsteologi). Ut over dette bildet er han skjult. Den allmektige Gud er heller ikke hos Luther tilgjengelig for menneskets erkjennelse.

I opplysningstiden ble dogmene om treenigheten og om Kristus som Gud og menneske utsatt for kritikk. Dogmene var ifølge opplysningstenkerne mer eller mindre i strid med fornuftens lover. Det kristne gudsbegrepet ble løst fra de overleverte dogmene og knyttet til mer rasjonelle forhold som moralen og udødeligheten (Gud som moralens grunnlag, og som garanti for en rettferdighet hinsides den jordiske).

Et viktig forsøk på å nå ut over opplysningstidens tenkning om Gud finner man hos Friedrich Schleiermacher. For ham var gudserkjennelsen løst fra moralen og fornuften; Gud er verken en forutsetning for moralen eller en konsekvens av fornuftens lover. Religionen og Gud har sitt eget område som er uavhengig både av moralen og fornuften. Schleiermacher prøver å knytte religionen til en bestemt følelse av totaliteten i det å være til.

På 1900-tallet la flere teologer igjen stor vekt på tradisjonen fra klassisk kristologi og treenighetslæren. Karl Barth hevdet at gudserkjennelsen ikke kan ta utgangspunkt i menneskets erkjennelsesevne, enten den er etisk, fornuftig eller knyttet til noe spesifikt religiøst. Gudserkjennelsen må komme til mennesket utenfra, som noe annet enn mennesket selv. Gudserkjennelsen må være forankret i Guds ord, slik det er bevitnet i Bibelen og sammenfattet i dogmene. Rudolf Bultmann og hans skole knyttet an til eksistensfilosofien i sine forsøk på å tenke nytt om Gud. Mystikkens og den kristne meditasjonens tradisjoner har også spilt en viktig rolle for forståelsen av den kristne Gud i vår tid.

Feministisk teologi og kvinneteologi har de siste tiårene betont at den kristne Gud ikke bare skal tenkes i maskuline kategorier; en slik erkjennelse har også begynt å vinne gehør i bredere kretser. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.