av exquisitur/Jason Hickey. CC BY 2.0

Utvalgte utgivelser Forstørr Forminsk

  1. 1962

    Takin Off (Blue Note)

  2. 1964

    Empyrean Isles (Blue Note)

  3. 1965

    Maiden Voyage (Blue Note)

  4. 1969

    The Prisoner (Blue Note)

  5. 1969

    Fat Albert Rotunda (Warner Brothers)

  6. 1973

    Sextant (Columbia)

  7. 1974

    Thrust (Columbia)

  8. 1976

    Secrets (Columbia)

  9. 1979

    Corea/Hancock (Polydor)

  10. 1979

    V.S.O.P. Live Under the Sky (CBS/Sony Japan)

  11. 1983

    Future Shock (Columbia)

  12. 1994

    Dis Is Da Drum (Mercury)

  13. 1996

    The New Standard (Verve)

  14. 1997

    Herbie Hancock/Wayne Shorter 1+1 (Verve)

  15. 1998

    Gershwin´s World (Verve)

  16. 2001

    FUTURE2FUTURE (Transparent/Columbia)

  17. 2002

    Directions In Music - Celebrating Miles Davis and John Coltrane (m/Michael Brecker og Roy Hargrove) (Verve)

  18. 2005

    Possibilities (Vector/Hear Music)

  19. 2007

    River: the Joni Letters (Verve)

  20. 2010

    The Imagine Project (Hancock)

Herbert (Herbie) Jeffrey Hancock er en amerikansk pianist, komponist og bandleder fra Chicago i Illinois, USA.

Herbie Hancock er blant den moderne jazzhistoriens mest fremtredende utøvere og innehar i dag det vi kan kalle legendestatus i det internasjonale jazzmiljøet. Fra sitt engasjement som medlem av det banebrytende ensemblet Miles Davis Quintet på 1960-tallet har han gjennom et omfattende virke som soloartist vært en definerende stemme i jazzens og populærmusikkens utvikling. Årsaker til dette er blant annet hans rolle som foregangsperson i bruk av elektroniske tangentinstrumenter og moderne teknologi, samt sjangeroverskridende blandinger av jazz med funk og hiphop.

Han har mottatt en lang rekke priser og utmerkelser. Eksempler på dette er en Oscar for beste filmmusikk til filmen Round Midnight (1986), æresdoktorat ved universiteter som Berklee College of Music, Harvard University og Columbia College, samt flere utmerkelser som instrumentalist i diverse musikktidsskrifter. I tillegg har han vunnet en rekke Grammypriser.

I 2011 ble han tildelt tittelen UNESCO Goodwill Ambassador for sitt arbeid for å fremme fred gjennom sitt musikalske virke.

Herbie Hancock spiller det elektriske tangentinstrumentet "Keytar" av jazzuality.com. CC BY 2.0

Herbie Hancocks uttrykk som instrumentalist har en dyp forankring i jazztradisjonen, og improvisasjon med elementer fra swing, be-bop og blues er generelt fremtredende trekk i musikken. Tonespråket han introduserer i perioden hvor han spiller akustisk klaver med Miles Davis Quintet strekker seg for øvrig utover det tradisjonelle jazzidiomet, og han tilegner selv blant annet mye av sitt raffinerte harmoniske uttrykk til den franske impresjonistiske komponisten Maurice Ravel.

På 1970- og 1980-tallet ble Herbie Hancock veldig ofte forbundet med bruk av elektriske tangentinstrumenter, spesielt «Fender Rhodes», synthesizere og «vocoder»; et elektronisk instrument som blant annet kan blande stemmen med lyden av en synthesizer. Hans bruk av det elektriske «Rhodes»-pianoet i bandet Head Hunters er mer eller mindre definerende for lyden av fusjonen mellom jazz og funk på 1970-tallet.

Sjangermessig har Hancock dekket et stort spekter fra rendyrket jazz, post-bop og frijazz til funk, pop og hiphop

av John Hickey. CC BY 2.0

Under sin oppvekst i Chicago fikk Hancock fra tidlig alder klassisk pianoundervisning, og allerede da han var elleve år gammel, debuterte han som solist der han fremførte en av Mozarts klaverkonserter med Chicago symfoniorkester (CSO). Det var først i tenårene at han kom i kontakt med jazzmusikken, og han trekker frem innspillinger med pianistene George Shearing, Oscar Peterson og Bill Evans som særlig betydningsfulle. Da han begynte sin utdannelse ved Grinnell College (Iowa) i 1956, var han i utgangspunktet innstilt på å studere elektronikk og vitenskap, men hans økende fascinasjon for improvisasjon og jazz gjorde at han byttet hovedfag til musikk.

 Etter college reiste han tilbake til Chicago hvor han etter kort tid ble tatt med som medlem i ensemblet til trompetisten Donald Byrd. Dette ledet til at han flyttet til New York, hvor han fikk sin første platekontrakt som soloartist med albumet Takin' Off (1962, Blue Note) som inneholder hiten Watermelon Man; en komposisjon som i dag er å regne som del av jazzens standardrepertoar. Hancock spilte inn flere anerkjente album som soloartist på 1960-tallet. Blant disse finner vi Maiden Voyage (1965, Blue Note), Speak Like a Child (1968, Blue Note) og The Prisoner (1969, Blue Note).

I 1963 trådte Hancock for alvor inn i på den internasjonale jazzscenen som del av Miles Davis' andre kvintett. Ensemblets kompromissløse og grensesprengende tilgang til improvisasjon står som en milepæl i jazzhistorien, og Hancocks improvisatoriske frihet og særegne bruk av komplekse tonale og harmoniske konsepter er sentralt i gruppens uttrykk. De andre medlemmene i ensemblet, Wayne Shorter (saksofon), Ron Carter (kontrabass) og Tony Williams (trommer) ble alle sentrale skikkelser i Hancocks videre karriere.

Etter at hans medvirkning i Miles Davis Quintet endte i 1968, fortsatte han å følge denne musikkens kompromissløse bane under eget navn med sin sekstett senere kjent som Herbie Hancock and The Mwandishi Band. Navnet Mwandishi (Hancocks kallenavn, som på swahili betyr 'komponist') reflekterer medlemmenes engasjement i borgerrettighetskampen i USA og deres felles afrikanske opphav. Musikkens eksperimentelle natur befrir seg fra mange tradisjonelle jazzformer og inkluderer elementer som elektroniske instrumenter og helt åpne improvisatoriske forløp med klare paralleller til frijazz. Hancock trekker inn komponisten Karlheinz Stockhausen som innflytelse når det gjelder hans nyskapende bruk av elektroniske elementer i denne perioden. 

Hancock tok senere steget mot en mer rendyrket form for instrumental funk med utgivelsen Head Hunters (1973, Columbia). Jazz-fusjonsbandet, som gikk under sammen navn som utgivelsen, hadde bred publikumsappell med sitt uttrykk der det rytmiske fokuset med funk-inspirert trommespill og gjentagende el-bassostinater er fremtredende elementer. Dette, samt Hancocks bruk av elektroniske tangentinstrumenter og digitale effekter, var toneangivende for mye av 1970-tallets fusjonsjazz og inspirerte blant annet tidlig hiphop. Bandet fikk stor kommersiell suksess.

På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet turnerte Hancock med den akustiske kvintetten V.S.O.P. Ensemblet bestod av de øvrige medlemmene fra Miles Davis Quintet, men denne gangen med Freddie Hubbard på trompet. 

Hancocks åpenhet til den teknologiske utviklingen og dens ulike musikalske applikasjoner har preget mye av hans musikalske uttrykk. Han har blant annet vært å regne som pioner i sin bruk av det elektriske «Rhodes»-pianoet, ulike synthesizere, datamaskiner og musikkprogrammer, DJ-teknikker som «scratching» og «sampling», samt innspilling på CD-formatet. Musikken på det grammyvinnende albumet Future Shock (1983) representerer dette med sitt, på det tidspunktet, høyst moderne uttrykk. Låten Rockit fra albumet ble en stor internasjonal pop-hit, ikke minst på grunn av den tilhørende musikkvideoen som vant hele fem priser i musikkvideokanalen MTVs årlige kåring, blant annet for sin eksperimenterende karakter.

I den moderne jazzhistorien er det få utøvere, om noen, som har hatt større innflytelse på populærmusikken enn Hancock. Med sin utforskning av sjangre som soul, funk, hiphop og elektronika, og gjennom samarbeid med kjente navn som Sting, Paul Simon, Tina Turner og den klassiske pianisten Lang Lang stiller han i så måte i en særposisjon. Album som viser til dette er for eksempel Future2Future (2001), Possibilities (2005) og River: The Joni Letters (2007).

Mellom disse sjangeroverskridende prosjektene har han også kontinuerlig holdt kontakten med sine røtter i jazzen. Samarbeid og albumutgivelser med anerkjente jazzmusikere som Pat Metheny, Chick Corea, Michael Brecker, Dave Holland og Wynton Marsalis er eksempler på dette. Herbie Hancock har i løpet av sin karriere utgitt over 50 album under eget navn og har i tillegg medvirket som musiker i en lang rekke andre sammenhenger.

av Jason Hickey. CC BY 2.0

Hancock har skrevet musikk til flere filmer og tv-serier. Blant de mest kjente finner vi den animerte tv-serien Fat Albert and the Cosby Kids og filmene Blow Up, Death Wish og Round Midnight. Han vant en Oscar-pris for filmmusikken til Round Midnight i 1986.

  • Dickey, Lisa (2014); Herbie Hancock – Possibilities, Penguin Books

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.