Duke Ellington

Philips. begrenset

Duke Ellington, amerikansk jazzpianist, komponist, arrangør og orkesterleder; et av jazzens betydeligste navn, og en av 1900-tallets store musikkpersonligheter, uavhengig av sjanger eller stilart.

Ellington dannet sitt første orkester under navnet The Washingtonians i 1923. Utover i 1920-årene utvidet han ensemblet fra seks til ti medlemmer, og fikk noe av et gjennombrudd ved sitt engasjement i 1927 på The Cotton Club i New York. Gjennom plater og radiosendinger ble orkesteret kjent over hele USA og allerede dengang akseptert som et av jazzens beste ensembler. På denne tiden ble orkesteret kjent for sin «jungelstil», på grunn av messingblåsernes flittige bruk av ulike former for sordiner (muter), noe som siden har preget orkesterets musikk. I 1930-årene utvidet Ellington orkesteret opp mot det antall som var vanlig i datidens storband, 14–15 musikere. Det var på turné over hele USA og to ganger i Europa, deriblant i Norge i 1939. I første halvdel av 1950-årene, med dårlige tider for storbandmusikk, dalte populariteten noe. Vendepunktet kom ved jazzfestivalen i Newport i 1956, der orkesteret vakte sensasjon, blant annet gjennom en legendarisk solo av tenorsaksofonisten Paul Gonsalves. Fra da av var Ellingtons karriere en triumfferd, med stadige turneer og utsolgte konserter over store deler av verden.

Første del av 1940-årene betegnes ofte som et høydepunkt i Ellingtons musikk, ikke minst på grunn av tre nye musikere: bassisten Jimmy Blanton, tenorsaksofonisten Ben Webster og mannen som frem til sin død i 1967 skulle bli Ellingtons høyre hånd, komponisten, arrangøren og pianisten Billy Strayhorn. Et særpreg ved Ellingtons orkester var stabiliteten blant musikerne. Barytonaksofonisten Harry Carney var med 1927–74, altsaksofonisten Johnny Hodges 1928–51 og 1955–70, klarinettisten Barney Bigard 1928–42, tenorsaksofonisten Paul Gonsalves 1950–73 og trompeteren Cootie Williams 1929–40 og 1962–74. Etter Ellingtons død fortsatte orkesteret i mange år under ledelse av hans sønn, trompeteren Mercer Ellington, men med stadig nye, yngre musikere uten et direkte forhold til den musikken som ble spilt.

Som pianist var Ellington preget av den såkalte «stride»-stilen, som var populær i 1920-årenes New York, men han fremtrådte bare sjelden selv som solist med orkesteret. Det ble ofte sagt at Ellington var pianist, men orkesteret var hans egentlige instrument. Som orkestrator var han hele sitt liv en foregangsmann innen jazzen. Han forstod bedre enn andre å utnytte alle de klangmuligheter som forelå, både ved å skrive for uvanlige instrumentkombinasjoner, ved å utnytte enkelte musikeres spesielle instrumentklang, og ved å skape nye klangfarger gjennom anvendelse av sordiner hos messingblåserne. Svært mye av hans musikk var dessuten bygd opp omkring en spesiell solist innen orkesteret. Ellington var også den første innen jazzen som komponerte i større format; allerede i 1930-årene skrev han stykker som gikk ut over vanlige 32-takters jazzmelodier. Hans første helt store verk var suiten Black, Brown and Beige, som ble urfremført i Carnegie Hall i 1943. Flere store verk fulgte, blant andre Liberian Suite, Suite Thursday, Peer Gynt Suite, Harlem og New-World-a-Comin'. Mot slutten av 1960-årene skrev han tre kirkekonserter for orkesteret og sangsolister.

På 60-tallet samarbeidet Elington på flere utgivelser med sentrale jazzmusikere som Coleman Hawkins, John Coltrane, Ella Fitzgerald, Louis Armstrong og Frank Sinatra.

Ellington gjorde i løpet av sin karriere ca. 1000 plateinnspillinger (78-plater), og utgav omkring 100 album. Orkesteret medvirket dessuten i en rekke opptak for film og fjernsyn. Filmen On the Road with Duke Ellington kom i 1974.

Carnegie Hall Concert 1943
The Hollywood Bowl Concerts vol. 1 & 2 1943
Liberian Suite 1947
Piano Reflections 1953
At Newport 1956
Such Sweet Thunder 1957
A Drum Is a Woman 1957
Back to Back, Side by Side 1958–59
Festival Session 1959
Peer Gynt Suites 1960
Paris Blues 1961
Duke Ellington and John Coltrane 1962
My People 1963
Concert of Sacred Music 1964
The Far East Suite 1966
And His Mother Called Him Bill 1967
70th Birthday Concert 1969
Latin American suite 1969
New Orleans Suite 1970
This One's for Blanton 1972
The Blanton–Webster Band 19871
Black, Brown and Beige 19882

1 Innspilt 1940–42

2 Innspilt 1944–46

  • Dance, Stanley: The world of Duke Ellington, 1970, Finn boken
  • Kagge, Stein: Jazzprofiler : fra Satchmo til Ola Kvernberg, 2001, 73-81, isbn 82-516-1887-8, Finn boken
  • Lambert, E.: Duke Ellington : a listener's guide, 1999
  • Lawrence, A.W.: Duke Ellington and his world : a biography, 2001, isbn 0-415-96925-5, Finn boken
  • Nicholson, Stuart: A portrait of Duke Ellington : reminiscing in tempo, 1999
  • Rattenbury, Ken: Duke Ellington : jazz composer, 1990, isbn 0-300-04428-3, Finn boken
  • Vail, Ken: Duke's diary, 2002, 2 b., isbn 0-8108-4118-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.