latinamerikansk musikk

Marimba er et instrument med afrikanske røtter. Her fra Chiapas i Mexico.
Marimba
Av /Shutterstock.

Et orkester opptrer utendørs i Salvador, Brasil, 28. mai 2019.

Musikk
Av /Shutterstock.
Den argentinske sangeren og komponisten Carlos Gardel var berømt for sine tangomelodier, blant annet verdenssuksessen Volver.
Av /NTB Scanpix.

Latinamerikansk musikk er en fellesbetegnelse på musikkulturen som er utviklet i Latin-Amerika gjennom møtet mellom urfolkenes, europeernes og afrikanernes musikktradisjoner i kolonitiden og frem til våre dager.

Stil

Instrumentariet i den folkelige musikkulturen og populærmusikken illustrerer sammensmeltingen av ulike tradisjoner. Spansk gitar og instrumenter avledet av denne er meget utbredt, og i mange land er harpe et populært folkeinstrument. Fløyter reflekterer ofte urfolkenes bakgrunn, mens marimba og rytmeinstrumenter i stor grad har afrikanske røtter. Den afrikanske påvirkningen er sterkest i Karibia, Mellom-Amerika og Brasil.

Med sin rytmiske og klanglige vitalitet har latinamerikansk musikk gitt vesentlige impulser til vestlig populærmusikk. Musikkformer som rumba, mambo, cha-cha-cha, bolero (Cuba), merengue (Den Dominikanske republikk), cumbia (Colombia), samba, bossa nova (Brasil) og tango (Argentina) har vunnet utbredelse over store deler av verden. Latinamerikansk musikk omfatter ikke minst salsa, som oppsto og utviklet seg i USA ut i fra cubanske og puertoricanske rytmer.

Historie

Kolonimaktens musikkultur vant innpass allerede på begynnelsen av 1500-tallet. Soldater og sjømenn brakte med seg iberisk folkemusikk og -dans, aristokratiet kom med europeisk kunstmusikk, og misjonærene benyttet den katolske kirkemusikken som et effektivt middel i kristningen av urfolkene. I tillegg brakte de afrikanske slavene med seg sine tradisjoner, som har gjort seg sterkt gjeldende i store deler av Latin-Amerika. Store regionale forskjeller med hensyn til førkoloniale tradisjoner, økonomiske, sosiale og demografiske forhold har ført til utvikling av en lang rekke særpregede musikkformer.

Urfolkene tilegnet seg hurtig europeisk kirkesang. Manuskriptsamlinger ved kirkelige musikksentre som katedralene i Mexico by, Lima, Oaxaca, Cuzco og Sucre viser at såvel urfolk som afrikanere bidro til å utvikle en egenartet kirkemusikk bygd på europeiske modeller. I forbindelse med de kirkelige høytider utviklet det seg også folkelige tradisjoner (karneval, prosesjoner og opptog) der elementer fra urfolkenes musikk og iberiske musikkformer smeltet sammen til nye former, mange steder også med bidrag fra afrikansk kultur.

Fremveksten av et borgerlig, offentlig musikkliv på 1800-tallet, med opprettelse av operascener, konservatorier og orkestre, førte til utviklingen av kunstmusikk bygd på europeiske formidealer. Den nasjonalistiske motstanden mot alt som minnet om iberisk kultur, førte i første omgang til at også genuint amerikanske trekk i folkemusikken ble nedvurdert, og først på 1900-tallet er det utviklet nasjonale tonespråk i kunstmusikken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg