Latinamerikansk musikk, fellesbetegnelse på den musikkultur som er utviklet i Latin-Amerika gjennom møtet mellom urfolkenes, europeernes og afrikanernes musikktradisjoner i kolonitiden og frem til våre dager.

Kolonimaktens musikkultur vant innpass allerede på begynnelsen av 1500-tallet. Soldater og sjømenn brakte med seg iberisk folkemusikk og -dans, aristokratiet kom med europeisk kunstmusikk, og misjonærene benyttet den katolske kirkemusikken som et effektivt middel i kristningen av indianerne. I tillegg brakte de afrikanske slavene med seg sine tradisjoner, som har gjort seg sterkt gjeldende i store deler av Latin-Amerika. Store regionale forskjeller med hensyn til førkoloniale tradisjoner, økonomiske, sosiale og demografiske forhold har ført til utvikling av en lang rekke særpregede musikkformer.

Indianerne tilegnet seg hurtig europeisk kirkesang. Manuskriptsamlinger ved kirkelige musikksentre som katedralene i Mexico by, Lima, Oaxaca, Cuzco og Sucre viser at såvel indianere som afrikanere bidrog til å utvikle en egenartet kirkemusikk bygd på europeiske modeller. I forbindelse med de kirkelige høytider utviklet det seg også folkelige tradisjoner (karneval, prosesjoner og opptog) der elementer fra indianske og iberiske musikkformer smeltet sammen til nye former, mange steder også med bidrag fra afrikansk kultur.

Fremveksten av et borgerlig, offentlig musikkliv på 1800-tallet, med opprettelse av operascener, konservatorier og orkestre, førte til utviklingen av kunstmusikk bygd på europeiske formidealer. Den nasjonalistiske motstanden mot alt som minnet om iberisk kultur, førte i første omgang til at også genuint amerikanske trekk i folkemusikken ble nedvurdert, og først på 1900-tallet er det utviklet nasjonale tonespråk i kunstmusikken.

Instrumentariet i den folkelige musikkulturen og populærmusikken illustrerer sammensmeltingen av ulike tradisjoner. Spansk gitar og instrumenter avledet av denne er meget utbredt, og i mange land er harpe et populært folkeinstrument. Fløyter reflekterer ofte den indianske bakgrunnen, mens rytmeinstrumentene i stor grad har afrikanske røtter. Den afrikanske påvirkningen er sterkest i Karibia, Mellom-Amerika og Brasil.

Med sin rytmiske og klanglige vitalitet har latinamerikansk folkemusikk gitt vesentlige impulser til moderne vestlig populærmusikk, og former som rumba, mambo, cha-cha-cha, bolero (Cuba), merengue (Den Dominikanske republikk), samba, bossa nova (Brasil) og tango (Argentina) har vunnet utbredelse over store deler av verden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.