Trommeslagere i Maharashtra

Musikk i India

Indiske musikkinstrumenter. Tegning fra 1800-tallet av en ukjent indisk kunstner.
/Wellcome Collection.
Lisens: CC BY 4.0
Sitar
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Artikkelstart

Musikken i India bygger på rike tradisjoner som omfatter indisk kunstmusikk, folkemusikk, populærmusikk og filmmusikk tilknyttet den store filmproduksjonen i Bollywood. Den klassiske indiske musikktradisjonen strekker seg over årtusener.

Folkemusikk

India har en rik og mangfoldig folkemusikk med mange ulike sjangere knyttet til de mange etniske gruppene som utgjør den indiske befolkningen. Det finnes et mangfold av instrumenter, hvorav noen også brukes i kunstmusikken. Flere av dem ble innført av invaderende folk som arabere og persere. Blant disse er skalmeien shahnai og strengeinstrumenter som ektar, sitar, rebab, kamaicha og santur.

Kunstmusikk

Indisk kunstmusikk, også kalt indisk klassisk musikk, deles inn i nordindisk hindustansk musikk og sørindisk karnatisk musikk. De to stilene har en felles historie som kan deles inn i fire perioder:

  • veda-tiden fra 1000-tallet fvt.
  • den klassiske perioden fra 100-tallet evt.
  • middelalderen fra de første islamske invasjonene på 1100-tallet
  • den moderne perioden fra 1600-tallet, da skillet mellom tradisjonene i nord og sør ble utkrystallisert

Tonalitet

Indisk musikkteori ble nedtegnet av flere forfattere i de første århundrene av vår tidsregning (blant annet Bharata med skriftet Natyashastra). Grunnskalaene, grama, har 7 trinn, basert på en inndeling av oktaven i 22 shruti. Disse tonerekkene danner grunnlaget for de indiske ragaene, som består av visse skalaer og tilhørende små motiver knyttet til bestemte følelser (rasa) og ofte assosiert til en bestemt tid på døgnet eller året. En indisk musiker i den klassiske tradisjonen begynner en framføring med å introdusere ragaen, tone for tone, til hele spennet er dekket og de karakteristiske intervallene og motivene er presentert. En slik alap kan vare en halv time før musikeren begynner sin improvisasjon basert på ragaens skala og motiver.

Opplæring

Den tradisjonelle kunstmusikken er er aldri nedskrevet i detalj, men blir overlevert muntlig fra mesteren (guru, ustad) til eleven. Tradisjonell musikkopplæringen er i høyeste grad personlig, og en elev kan gå i lære hos en guru i mange år. Den utøvende musikeren er også en skapende kunstner som improviserer fritt innenfor viss rammer og stilkonvensjoner.

På 1900-tallet ble det opprettet musikkskoler etter europeisk mønster, den første i 1901 av Vishnu Digambar Paluskar (1872–1931), som ble fulgt av Vishnu Narayan Bhatkhande (1860–1936) og andre. Det er musikkhøyskoler i blant annet Baroda, Lucknow, og Gwalior. SPIC MACAY, opprettet i 1977, er en nasjonal organisasjon som arbeider for å fremme indisk kunstmusikk og kultur i skolen.

Nordindisk kunstmusikk

India, indisk musikk

To av de ledende utøverne av nordindisk kunstmusikk. Alla Rakha på tabla og Ravi Shankarsitar.

Av /NTB Scanpix ※.
Sudeshna Bhattacharya
Sudeshna Bhattacharya med sarod.
Zakir Hussain
Zakir Hussain spiller tabla.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Nordindisk kunstmusikk har som regel en sanger eller instrumentalist som solist. Soloinstrumenter er sitar og sarod (klimpreinstrumenter), bansuri (fløyte) sarangi (strykeinstrument) og santur (hakkebrett). Solisten følges av et rytmisk akkompagnement på tabla, bestemt av rytmiske formler som kalles talas. Oftest spilles også en bordun med noen få toner som danner ragaens harmoniske grunnlag. Bordunen spilles tradisjonelt av det store strengeinstrumentet tanpura (tambura) med sin karakteristiske summende klang, eller et enkelt harmonium kalt shruti box. Shruti box er også betegnelsen på et stadig vanligere lite elektronisk instrument som kan produsere mange ulike borduner.

Også vanlig harmonium med tangenter blir brukt i indisk kunstmusikk, selv om instrumentet er stemt etter vestlige skalaer og ikke kan gjengi alle intervallene i ragaene korrekt. Harmoniumet ble innført av vestlige misjonærer på 1800-tallet og har fått stor utbredelse på det indiske subkontinentet.

I Nord-India er dhrupad og khayal (eller khyal, et persisk ord) de viktigste formene. Dhrupad er en eldre, alvorlig og verdig form, mens khayal er den vanligste i dag. Begge begynner med en alap før hoveddelen, som i dhrupad er et sunget dikt, og i khayal er en vokal eller instrumental improvisasjon. Mestrene i disse formene var Svami Haridas (1400-tallet) og Tansen (1500-tallet), som blant annet virket ved stormogulen Akbars hoff.

En annen vanlig nordindisk form er den mer lyriske thumri, som ofte har et erotisk innhold. Det er denne som er knyttet til kathak-dansen. Dikteren Rabindranath Tagore (1861–1941) skrev musikk til sine egne dikt på bengali i en stil som var påvirket av thumri, men også hadde elementer fra indisk folkemusikk og fra vesteuropeisk musikk. Disse diktene blir vanligvis oppført til akkompagnement av tampura.

Noen av de fremste musikerne i den nordindiske tradisjonen er sitarspilleren Ravi Shankar (1920–2012), hans mangeårige akkompagnatør, tablaspilleren Alla Rakha (1919–2000), fløytisten Hariprasad Chaurasia (født i 1938) og sarod-spilleren Ali Akbar Khan (1922–2009). Disse har alle hatt internasjonal suksess og har samarbeidet med musikere i flere sjangere.

Sørindisk kunstmusikk

Sørindisk (karnatisk) kunstmusikk er mindre påvirket av arabere, persere og tartarer og av herskerne i Delhi.

Sørindisk kunstmusikk er i sterkere grad enn den nordindiske knyttet til religion. Selv når musikken er instrumental, bygger den ofte på en religiøs tekst. Den er som den nordindiske musikken dominert av det melodiske systemet raga, men i Sør-India har ragaene andre navn.

Det dominerende instrumentet i sørindisk musikk er klimpreinstrumentet vina, akkompagnert av den avlange trommen mridangam. Ellers brukes også fløyte, den europeiske fiolinen og tanpura.

Hovedformen er kriti, som er en utbrodering av religiøse hymner laget av tre betydelige dikter-musikere omkring 1800: Shyama Shastri (1762–1827), Tyagaraja (Tygaradsja) (1767–1847) og Muttusvami Dikshitar (1775–1834). Språket er tamil, telugu og i enkelte tilfeller det gammelindiske litteraturspråket sanskrit. Hymnene oppføres slik at musikken brekkes opp og varieres og sangeren kan gjenta visse stavelser i ulik rekkefølge med en nesten hypnotisk virkning.

Den internasjonalt mest kjente musikeren i den sørindiske tradisjonen er fiolinisten L. Subramaniam (født i 1947), som også spiller og komponerer vestlig klassisk musikk og har samarbeidet med en rekke utøvere innen rock og jazz.

Påvirkning på Vesten

The Beatles og Maharishi Mahesh Yogi i 1967
The Beatles lot seg inspirere av indisk filosofi og musikk. Her med guruen Maharishi Mahesh Yogi.

Indisk musikk, og spesielt nordindisk kunstmusikk, har vakt stor interesse internasjonalt. En rekke musikere innenfor ulike vestlige tradisjoner har studert i India og samarbeidet med indiske musikere. De raga-baserte improvisasjonsteknikkene i indisk musikk har fellestrekk med modal jazzimprovisasjon, noe som inspirerte mange musikere, spesielt innen cool-stilen fra 1950-tallet og framover. Blant komponister og musikere som har vært inspirert av indisk musikk, er:

Den amerikanske fiolinisten Yehudi Menuhin (1916–1999) dannet et selskap til utbredelse av forståelsen for indisk musikk. Impulser fra indisk musikkteori har også påvirket europeisk musikkvitenskap (for eksempel instrumentklassifikasjon).

Populærmusikk

Bollywood
Bollywood-musikk har spredt seg til hele verden. Dansere på scenen under et indisk musikk- og dansarrangement i Beijing i 2010.
Av .

I 1930-årene skapte den indiske filmindustrien i Bollywood musikksjangeren filmi, som er blitt den dominerende lokale populærmusikken både i India og landene omkring. Sjangeren har gjennom årenes løp inkorporert elementer fra vestlige sjangre, blant annet jazz, rock, disko og filmmusikk fra Hollywood, men er fremdeles sterkt preget av indisk folkemusikk og kunstmusikk.

Den indiske diasporaen i Storbritannia har utviklet en populærmusikktradisjon knyttet til folkemusikken fra Punjab, som ofte betegnes med samlebegrepet bhangra. Stilen har også blitt populær i India og Pakistan og har hatt en viss innflytelse på internasjonal pop. Mer spesifikt betegner bhangra kun bandmusikken fra 1980-tallet, som var sterkt inspirert av britisk populærmusikk, mens musikken fra 1990-årene og framover kalles folkhop. Denne er påvirket av hiphop og har sterkere innslag fra punjabsk musikk enn tidligere, blant annet gjennom sampling.

Mange musikere med bakgrunn i indisk kunstmusikk har blitt kjent i vesten gjennom fusion-musikk med vestlig rocke- og jazzartister, blant annet fiolinistene L. Subramaniam og Lakshminarayana Shankar (født 1950) og perkusjonistene Zakir Hussain (født 1951) og Trilok Gurtu (født 1951).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg