Musikk i India

Klassiske instrumenter i nordindisk musikk; fra venstre tabla, spilt av Alla Rakha, bordun-instrumentet tanpura, og sitar, spilt av Ravi Shankar.

Av /NTB Scanpix ※.
Bollywood-musikk har spredt seg til hele verden. Dansere på scenen under et indisk musikk- og dansarrangement i Beijing i 2010.
Av .
Sitar
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Zakir Hussain spiller tabla.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Musikken i India har en rik og lang tradisjon som omfatter indisk kunstmusikk, folkemusikk, populærmusikk og filmmusikk tilknyttet den store filmproduksjonen i Bollywood. Den klassiske indiske musikktradisjonen strekker seg over årtusener.

Kunstmusikk

Indisk kunstmusikk kan deles inn i fire perioder:

  • veda-tiden fra 1000-tallet fvt.
  • den klassiske perioden fra 100-tallet evt.
  • middelalderen fra de første islamske invasjonene på 1100-tallet
  • den moderne perioden fra 1600-tallet, da skillet mellom tradisjonene i nord og sør ble utkrystallisert

Indisk musikkteori ble nedtegnet av flere forfattere i de første århundrene av vår tidsregning (blant annet Bharata med skriftet Natyashastra). Grunnskalaene, grama, har 7 trinn, basert på en inndeling av oktaven i 22 shruti. Disse tonerekkene danner grunnlaget for de indiske ragaene, som er bestemt av visse intervaller og små motiver knyttet til bestemte følelser (rasa) og assosiert til en bestemt tid på døgnet eller året. En indisk musiker i den klassiske tradisjonen begynner en framføring med å introdusere ragaen, tone for tone, til hele spennet er dekket og de karakteristiske intervallene og motivene er presentert. En slik alap kan vare en halv time før musikeren begynner sin virkelige improvisasjon. Denne følges av et rytmisk akkompagnement på tabla, bestemt av rytmiske formler som kalles talas.

Gjennom århundrene har klassisk indisk musikk utviklet bestemte former. I Nord-India er dhrupad og khayal (eller khyal, et persisk ord) de viktigste. Dhrupad er en eldre, mer alvorlig og verdig form, mens khayal er den vanligste i dag. Begge begynner med en alap før hoveddelen, som i dhrupad er et sunget dikt, i khayal en improvisasjon på et soloinstrument – strykeinstrumentet sarangi, klimpreinstrumentet sitar eller hakkebrettet santur. Mestrene i disse formene var Svami Haridas (1400-tallet) og Tansen (1500-tallet), som blant annet virket ved stormogulen Akbars hoff.

Indisk musikk ledsages ofte av en bordun: ragaens grunntone, eventuelt tilføyd en eller flere kontrasterende toner. Bordunen spilles tradisjonelt av det store strengeinstrumentet tanpura (tambura) med sin karakteristiske summende klang, men i dag brukes oftest en elektronisk shruti box. Musikken er aldri nedskrevet i detalj, men blir overlevert muntlig fra mesteren (guru, ustad) til eleven, og det står musikeren fritt til å improvisere innenfor en viss ramme. Den utøvende musiker er også en skapende kunstner.

En annen vanlig nordindisk form er den mer lyriske thumri, som ofte har et erotisk innhold. Det er denne som er knyttet til kathak-dansen.

Sørindisk (karnatisk) musikk var mindre påvirket av arabere, persere og tartarer og av herskerne i Delhi. Den er i sterkere grad enn den nordindiske knyttet til religion. Selv om musikken er instrumental, bygger den ofte på en religiøs tekst. Den er også dominert av det melodiske systemet raga, som i Sør-India har andre navn enn i Nord-India. Hovedformen er kriti, som er en utbrodering av religiøse hymner laget av tre betydelige dikter-musikere omkring 1800: Shyama Shastri (1762–1827), Tyagaraja (Tygaradsja) (1767–1847) og Muttusvami Dikshitar (1775–1834). Språket er tamil, telugu og i enkelte tilfeller det lærde språket sanskrit. Hymnene oppføres slik at musikken brekkes opp og varieres, og sangeren kan gjenta visse stavelser i ulik rekkefølge med en nesten hypnotisk virkning. Det dominerende instrumentet i sørindisk musikk er klimpreinstrumentet vina, akkompagnert av den avlange trommen mridangam. Ellers brukes også fløyte, den europeiske fiolinen og tanpura.

Folkemusikk

Ved siden av kunstmusikken har India også en rik folkemusikk som varierer fra det helt enkle til svært kompleks musikk i de utallige etniske gruppene som utgjør den indiske befolkning. Det finnes et rikt mangfold av instrumenter, og flere av dem er innført av invaderende folk som arabere og persere. Blant disse er skalmeien shahnai og strengeinstrumenter som ektar, sitar, rebab, kamaicha og santur.

Undervisning

Tradisjonell musikkopplæringen i India er i høyeste grad personlig. En elev går i tjeneste hos en guru i mange år. På 1900-tallet ble det opprettet musikkskoler etter europeisk mønster, den første i 1901 av V. D. Palushkar, som ble fulgt av V. N. Bhatkhande og andre (musikkhøyskoler i Baroda, Lucknow, Gwalior med flere).

Vestlig påvirkning

Vestens musikk har også påvirket musikk i India. Misjonærene innførte det transportable harmonium, som i indisk musikk brukes til akkompagnement, men med sin tempererte stemming ikke på noen måte kan gjengi de indiske ragaene. Rabindranath Tagore skrev musikk til sine egne dikt på bengali i en stil som kombinerte klassisk indisk og folkemusikk med trekk fra vesteuropeisk musikk. Disse diktene blir vanligvis oppført til akkompagnement av tambura.

I 1920-årene skapte den indiske filmindustrien en musikk som er blitt meget populær både i India og i landene omkring, en slags indisk popmusikk. Det har også vært gjort forsøk på å inkorporere jazz og vestlig popmusikk.

Påvirkning på Vesten

Blant andre The Beatles lot seg inspirere av indisk filosofi og musikk.

Indisk musikk har vakt stor interesse i Vesten, og indiske musikere har hatt suksess med klassisk indisk musikk. Blant de fremste er sitarspilleren Ravi Shankar, hans mangeårige akkompagnatør, tablaspilleren Alla Rakha, og fløytisten Hariprasad Chaurasia. Flere yngre musikere har gjort seg gjeldende internasjonalt innen ulike former for moderne, etnisk inspirert musikk, som fiolinistene L. Subramaniam og Lakshminarayana Shankar og perkusjonistene Zakir Hussain (sønn av Alla Rakha) og Trilok Gurtu.

Indisk musikk har også hatt betydning for vesteuropeiske komponister (Gustav Holst, Albert Roussel, Olivier Messiaen, Karlheinz Stockhausen med flere) og for The Beatles og andre popgrupper. Yehudi Menuhin dannet et selskap til utbredelse av forståelsen for indisk musikk. Impulser fra indisk musikkteori har også påvirket europeisk musikkvitenskap (for eksempel instrumentklassifikasjon).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg