Wayne Shorter

Til tross for at Wayne Shorter dedikerte store deler av sin karriere til både bebop og moderne akustisk jazz blir han ofte plassert innen sjangeren jazzfusjon. Dette har sammenheng med rollen han fikk som musikalsk pioner på 1970- og 1980-tallet, der hans bruk av elektriske instrumenter og elementer fra sjangre som rock, funk og diverse etniske musikkstiler kom i møte med jazz.

Wayne Shorter hadde et særegent og lett gjenkjennelig uttrykk både som komponist, saksofonist og improvisatør. Mye av dette lå i hans åpne, utforskende og utfordrende tilnærming til musikken.

Kompositorisk brøt Shorters musikk ofte med tradisjoner og etablerte normer fra jazzsjangeren, både når det gjelder former, melodier og harmonikk.

I sin oppvekst i Newark i New Jersey ble Shorter tidlig presentert for jazz og han beskrev konsertopplevelser med jazzikonene Lester Young, Charlie Parker og Dizzy Gillespie som avgjørende for at han valgte en karriere innen musikk. Han begynte å spille klarinett da han var 16 år gammel, men skiftet ikke lenge etter til saksofon som sitt hovedinstrument.

Shorter ble etter hvert kjent som et ungt stjerneskudd rundt jazzkretsene i Newark og da han i begynnelsen av 1950-årene flyttet til New York for å studere jobbet han også som musiker i ulike ensembler for å finansiere studiene. Etter han fullførte sin utdannelse i 1956 ble han under tilnavnet «the Newark Flash» også å regne som en toneangivende musiker i storbyen New York. I 1959, etter et opphold i militærtjenesten, begynte han sin profesjonelle musikertilværelse som fast medlem av Art Blakeys Jazz Messengers. Det samme året ble også hans debutalbum som soloartist, Introducing Wayne Shorter, utgitt på Vee-Jay records.

Wayne Shorter spilte inn en lang rekke album som soloartist og disse består i all hovedsak av hans egne originalkomposisjoner. I løpet av 1960-tallet gav han ut hele 11 soloalbum, og blant disse finner vi titler som Night Dreamer (1964), Speak no Evil (1965) og Adam's Apple (1966). De tidligste utgivelsene viser tydelig til en bakgrunn i tradisjonell akustisk jazz og bebop, men etter hvert kom også andre musikalske innflytelser frem i Shorters musikk.

Et eksempel på dette er utgivelsen Native Dancer fra 1974. Albumet har tydelige elementer fra brasiliansk- og latinamerikansk musikk i møte med jazz og rock, og regnes som et viktig bidrag til 1970-tallets fusjonsjazz. På innspillingen har Shorter blant annet med seg den brasilianske sangeren Milton Nascimento, perkusjonisten Airto Moreira og pianisten Herbie Hancock.

Etter Native Dancer var Shorters musikalske virke hovedsakelig sentrert rundt bandet Weather Report, og han kom ikke med et nytt soloalbum igjen før i 1985. Musikken på albumet Atlantis (1985) kan sies å ha et større fokus på utskrevne arrangementer og omfattende komposisjoner enn tidligere, og improvisasjonene er holdt til et minimum. Dette kjennetegner også flere av utgivelsene som fulgte hvor lydbildet i tillegg preges av elektriske instrumenter, synthesizere og andre elementer fra sjangre som pop og funk. Innspillinger som Joy Ryder (1988) og High Life (1995) er eksempler på dette.

I 2001 dannet Wayne Shorter sin første akustiske kvartett under eget navn. Gruppen, som i øvrig bestod av Danilo Perez (piano), Brian Blade (trommer) og John Patitucci (kontrabass), utga sitt første album Footprints Live! i 2002 og mottok stor internasjonal anerkjennelse fra både kritikere og publikum. Kvartetten kan på sett og vis sies å oppsummere mye av Shorters musikalske karriere i sitt uttrykk.

I 1964 ble Waynes Shorter, sammen med Herbie Hancock (piano), Ron Carter (kontrabass) og Tony Williams (trommer), medlem kvintetten til jazztrompetikonet Miles Davis. Kvintetten regnes for å være en av jazzhistoriens mest banebrytende og innflytelsesrike ensembler, mye på grunn av måten de utfordret jazzens veletablerte former på. Det høyst interaktive samspillet, den kompromissløse og spontane tilnærmingen til improvisasjonen, samt Shorters særegne originalkomposisjoner som «Fall», «Nefertiti» og «Footprints», markerte ensemblets retning vekk fra den tradisjonelle jazzens idiomer og banet vei for en ny generasjon med jazzmusikere.

Shorter var medlem av ensemblet frem til det ble oppløst i 1968, men han medvirket også i en rekke andre prosjekter ledet av Miles Davis. Blant disse finner vi for eksempel det grensesprengende albumet Bitches Brew fra 1969.

Wayne Shorter var også i høy grad med på å prege musikkens utvikling på 1970-tallet, da særlig som grunnleggende medlem av jazzfusjonsbandet Weather Report. Sammen med keyboardisten Joe Zawinul utgjorde han stammen i gruppen fra den ble dannet i 1970 og til den ble oppløst i 1986. I øvrig hadde bandet en rekke utskiftninger av medlemmer. Blant de mest sentrale finner vi navn som Miroslav Vitous, Jaco Pastorius, Don Alias, Peter Erskine, Alex Acuña og Omar Hakim. Bandet fikk etter hvert nærmest rockestjerne-status og nådde ut til et publikum som var langt større enn hva jazzmusikere tidligere hadde sett.

Deres musikalske uttrykk kjennetegnes blant annet ved Zawinuls karakteristiske bruk av elektroniske tangentinstrumenter, samt bandets tydelige innflytelse fra sjangre som rock, funk og verdensmusikk blandet med en form for jazzestetikk. Shorter var med på seksten albumutgivelser med bandet.

Wayne Shorter inngikk i mange samarbeid som medvirkende musiker. Blant disse finnes en lang rekke innspillinger med jazzikoner som Art Blakey, Miles Davis, Lee Morgan, Herbie Hancock, McCoy Tyner og Freddie Hubbart. I tillegg har han gjort flere samarbeid med fremtredende pop- og rockartister som Joni Mitchell, Carlos Santana, Steely Dan og Rolling Stones. Shorter medvirket på hele ti albumutgivelser med Joni Mitchell.

Shorter mottok en lang rekke priser og utmerkelser i løpet av sin karriere. Disse inkluderer flere Grammy-priser for sine soloalbum, Grammys Lifetime Achievement Award i 2015 og æresdoktorat fra både Berklee College of Music og New York University.

• jazz
• Miles Davis
• Weather Report
• Art Blakey

• Waynes Shorter med Miles Davis kvintett
• Konsertopptak med Wayne Shorter kvartett fra 2014
• nekrolog over Wayne Shorter (Guardian, engelsk)

• Mercer, Michelle (2004): Footprints – The Life and Work of Wayne Shorter, Jeremy P. Tarcher/Penguin