Den samiske folkemusikken er for en stor del vokal og kalles joik. Joiken har alltid hatt en særegen plass i den samiske bevisstheten, både som identitetsmarkør og som sjamanens musikk i den gamle troen. Den har også tjent som en måte å minnes kjente og kjære på. I det tradisjonelle samfunnet var joiken både litteratur og musikk. I tråd med denne tradisjonen har mange samiske artister de seneste tiårene valgt en multikunstnerisk innfallsvinkel og arbeider innen flere kunstarter.

Joiken er mangfoldig både i uttrykk og innhold, og varierer betydelig fra sted til sted i det vide Sameland. Tradisjonelt har den imidlertid hatt samme funksjon alle steder. Personjoiken, som i dag er den mest kjente sjangeren, har hele tiden hatt en klar sosialiseringsfunksjon. Gjennom å bli tilegnet en joik fikk personen også sin egen individualitet, og ble et selvstendig medlem av fellesskapet. Joiken fungerte på en måte både som en dåps- og en konfirmasjonsgave. Den var en identifikasjonsfaktor, en persons tonenavn. Den musikalske utformingen er det sentrale i joiken. Et øvet øre kan høre på rytmen og melodien hvordan en person er og hvilke anlegg og utsikter vedkommende har. Den tekstlige delen har tradisjonelt bestått av korte, treffende beskrivelser av den joikede, og kan revideres dersom beskrivelsen viser seg å være feil. Både kong Harald og dronning Sonja har egne joiker, laget til dem av joikeren og historiefortelleren Ante Mikkel Gaup. Han laget også en joik til kong Olav da han kom til Karasjok for å åpne det første Sametinget i 1989.

Joiken har i de senere årene hatt en renessanse som inspirasjonskilde for moderne musikere, både innen såkalt world music og eksperimenterende tekno- eller jazzjoik, som Mari Boine, Wimme Saari og Transjoik står som fremragende eksponenter for. Den var også en av hoveddrivkreftene bak Nils-Aslak Valkeapääs multikunst. Han fornyet joiken på en tid da den stod i fare for å miste sin tradisjonelle funksjon og heller ikke lenger var interessant som en musikkform for den unge generasjonen. Valkeapää kombinerte joiken med moderne musikkformer, som jazz og populærmusikk, og forsøkte til og med å forene den med den europeiske klassiske musikken. Hans yngre slektning, Niko Valkeapää, har utviklet en egen, stillferdig variant av populærmusikk, som han har vunnet Spellemannprisen og mottatt strålende kritikker for. Komponisten John Persen har brukt samiske elementer i noen av sine verker.

Det eksisterer et aktivt samisk musikkliv som bl.a. kommer til uttrykk på de mange festivalene som arrangeres ulike steder i Sápmi. Mest kjent er urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Kåfjord i Nord-Troms, som arrangeres hver sommer i juli måned med artister fra en rekke urfolk i hele verden. Festivalen har vokst til å bli det viktigste møtestedet for moderne urfolksmusikk i dag. Påskefestivalen i Kautokeino satser på sin side først og fremst på samiske artister.

I 1980 vant Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta den norske finalen i Melodi Grand Prix med joikesangen Sámiid Eadnan, som i flere år etterpå var en av de mest populære barnehagesangene i Norge.

De eldste nedskrevne samiske litterære tekster er to joiker fra ca. midten av 1600-tallet. De ble publisert i en bok som kom ut på latin i Frankfurt i 1673. Det har vært drevet et betydelig innsamlingsarbeid, og det finnes atskillige timer opptak av gamle joiker ved folkeminnesamlingene både i Helsingfors og Uppsala. Ved Tromsø museum finnes det en egen samisk folkeminnesamling med joik. I 1950-årene gjorde Sveriges Radio opptak til en serie på sju LP-plater med joik fra hele det samiske kulturområdet i Sverige. Denne utgivelsen er nå planlagt overført til CD. Det samiske forlaget DAT har i de senere årene gitt ut flere CD-plater med tradisjonell joik.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.