Samisk folkemusikk har mange ulike uttrykksformer. Den viktigste formen er joik, som regnes som den opprinnelige samiske musikkformen. Joiken finnes hos de fleste samiske gruppene. I Norge står joiken aller sterkest blant flyttsamene i indre Finnmark. Samisk folkemusikk inneholder også mange religiøse sanger og vuggesanger. I tillegg hadde runebommen, en spesiell tromme, en viktig posisjon i samenes førkristne religionsdyrkelse.
De eldste opptegnelsene relatert til samisk musikk er to kjærlighetsdikt som Johannes Schefferus i Uppsala skrev ned rundt 1670 etter Olof Mattson Sirma fra Kemi lappmark. Vi vet at Sirma joiket de to diktene, men Schefferus skrev dessverre ikke ned selve melodiene. Tekstene ble senere publisert i en bok som kom ut på latin i Frankfurt i 1673.
De eldste joikemelodiene som er opptegnet, ble gjort i Kautokeino av den italienske diplomaten Giuseppe Acerbi som besøkte Finnmark i 1798–1799, og ble utgitt i hans reisebeskrivelse fra 1802.
Runebomme med tilhørende hammer
I samenes førkristne religion ble hele naturen ansett å ha guddommelige og åndelige krefter. Samfunnets vismann, og den som formidlet kontakten mellom den menneskelige og åndelige verden, var sjamanen, noaidi. Til dette bruker han en spesiell tromme dekorert med en mengde ulike symboler. Denne trommen ble gjerne kalt runebomme. Det finnes kilder som forteller om bruken av runebomme helt tilbake til slutten av 1100-tallet. En mengde slike trommer har opp gjennom årene blitt brent som en del av forsøket på å kristne de samiske områdene. I løpet av 1800-tallet ble det helt slutt på bruken av runebomme. Det er i dag bevart 80–90 runebommer rundt om i Europa, men bare noen få av disse finnes i Norge.
Både joiking og tromming var en viktig del av de tradisjonelle ritualene. Det finnes lite kunnskap om hvordan runebomma ble brukt musikalsk, og hvordan joiken og trommingen fungerte i forhold til hverandre.
Etter 1750 har både salmesangen og andre religiøse sanger gradvis etablert seg innenfor mange samiske miljøer. I dag står de åndelige sangene mange steder langt sterkere enn joiken. I disse miljøene er det som regel læstadianismen som dominerer. De læstadianske sangene er ofte felles for de språkene som snakkes i de samiske områdene, det vil si norsk, svensk, finsk og samisk. I mange samiske kystbygder er det blitt vanligere å synge de åndelige sangene på norsk enn på samisk. Melodiene som benyttes, varierer fra gamle folketoner til nyere toner i typisk frelsesarméstil.
Selv om de kristne læstadianske miljøene etter hvert ble svært negative til joiken og fordømte den som syndig, har ulike stiltrekk fra joiken likevel påvirket den åndelige sangen.
Det har eksistert ulike former for vuggesanger innenfor samisk tradisjon. I de sjøsamiske bygdene på Finnmarkskysten var det vanlig å bruke vugge til barna, noe som gjenspeiler seg i repertoaret i dette området.
Det har vært drevet et betydelig innsamlingsarbeid av samisk musikk. Ved Nordnorsk Folkemusikksamling ved Universitetet i Tromsø finnes det en omfattende samling med samisk musikk. Mye av dette materialet er innsamlet av Ola Graff. Det finnes også mange timer med opptak av både gamle joiker og annen samisk musikk ved folkeminnesamlingene i Helsingfors og Uppsala. I 1950-årene gjorde Sveriges Radio opptak til en serie på sju LP-plater med joik fra hele det samiske kulturområdet i Sverige, som nå også gjøres tilgjengelig i CD-format. Det samiske forlaget DAT har i de senere årene gitt ut flere CD-plater med tradisjonell joik.
I 1980 vant Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta den norske finalen i Melodi Grand Prix med joikesangen Sámiid Eadnan, som i flere år etterpå var en av de mest populære barnehagesangene i Norge.
Kontakten mellom samene og nabofolkene går langt tilbake i tiden, noe som naturlig nok har brakt med seg ulike former for kulturelle impulser. På Hamarøy var det blant annet tidlig på 1900-tallet et svært aktivt miljø av felespelmenn av samisk opprinnelse.
De samiske miljøene har i løpet av de siste hundre årene blitt utsatt for store samfunnsmessige endringer. Påvirkningen fra ikke-samisk musikk har økt dramatisk, og det er like stort mangfold i musikksmaken blant samene som i den øvrige befolkningen. Det er imidlertid spesielt for de samiske samfunnene at den gamle musikktradisjonen lever videre side om side med dagens nyere og populære musikkformer, både i sin tradisjonelle form og i mer moderne utgaver.
Det finnes et aktivt samisk musikkliv. Dette kommer blant annet til uttrykk i de mange festivalene som arrangeres ulike steder i Sápmi. Mest kjent er urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Kåfjord i Nord-Troms, som arrangeres hver sommer i juli måned med artister fra en rekke urfolk i hele verden. Festivalen har vokst til å bli det viktigste møtestedet for moderne urfolksmusikk i dag. Påskefestivalen i Kautokeino satser på sin side først og fremst på samiske artister.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.