New Orleans-jazz, jazzstil med opprinnelse i byen New Orleans i USA. Her oppstod tidlig på 1900-tallet en egen form for improvisert rytmisk musikk, brukt både til gateparader og dans, med innslag blant annet fra ragtime, blues og marsjmusikk. Etter hvert utkrystalliserte det seg en bestemt instrumentering, med trompet til melodiføring, trombone til utfylling i lavt register, og klarinett til utsmykning i et bredt register, samt en rytmeseksjon bestående av banjo, tuba og trommer, etter hvert ofte piano eller gitar istedenfor banjo, og kontrabass istedenfor tuba.

Den første berømte New Orleans-musiker var kornettisten Buddy Bolden; hans musikk vet man imidlertid lite om. Blant de mer kjente tidlige utøvere var trombonisten Kid Ory, trompeteren Joe «King» Oliver, og etter hvert Louis Armstrong. Denne musikkformen hadde sin første storhetstid i 1920-årene, og fikk så ny popularitet omkring 1940, blant annet med gjenoppdagelsen av eldre musikere som trompeteren Bunk Johnson og klarinettisten George Lewis. Denne New Orleans-«revival» spredte seg over hele verden, og kom til Norge i 1949 med dannelsen av The Dixie Serenaders.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.