verditeori

Verditeoriens fremste problemstilling har vært hvorvidt noen ting kan sies å ha egenverdi. En ting antas å ha egenverdi når den er verdifull i kraft av å være det den er, i motsetning til å være verdifull bare i kraft av å være et middel eller en årsak til noe med egenverdi. Den sistnevnte måten å inneha verdi på kalles instrumentell verdi.

Historisk sett har spørsmålet om hva som har egenverdi, ofte blitt betraktet som synonymt med spørsmålet om hva som bør regnes som «det høyeste gode», det vil si den verdien som alt annet må være verdifullt i kraft av. En viktig teori i så måte har vært hedonismen, som hevder at det høyeste gode er nytelse, og at ting bare kan være verdifullt hvis det bidrar til nytelse.

I nyere filosofi har man derimot åpnet opp for muligheten om at det kan finnes mange slags ting med egenverdi. Andre forslag til ting med egenverdi er skjønnhet, rettferdighet, dyd, kunnskap og vennskap. Slike teorier går under betegnelsen verdipluralisme og står i motsetning til verdimonisme, som mener det bare finnes én type egenverdi.

Dersom man åpner opp for muligheten for at det finnes mange typer egenverdi, så vil ikke eksistensen av en ting med egenverdi innebære at dette er en verdi som alt annet må være verdifullt i kraft av, siden det også kan finnes andre ting som kan være verdifulle i seg selv.

Dersom det finnes flere slags ting med egenverdi, så er det også et åpent spørsmål om disse tingene kan rangeres slik at man generelt kan si at en type verdi kan være «det høyeste gode», eller om ulike verdier i det hele tatt kan sammenlignes.

En mer grunnleggende problemstilling går på hvordan vi skal forstå selve begrepet og fenomenet verdi. Generelt kan man stille opp tre hovedteorier om verdi:

1. Objektivistiske verditeorier hevder at uttrykket verdi står for faktisk eksisterende egenskaper ved objekter, enten naturalistiske egenskaper (for eksempel nytte), eller egne verdiegenskaper som ikke lar seg definere gjennom andre termer. Filosofen George Edward Moore (1873–1958) er særlig kjent for idéen om at verdi er en enkel og udefinerbar egenskap.
2. Subjektivistiske verditeorier hevder at verdiene blir til gjennom et vurderende subjekt, særlig som et resultat av forholdet mellom subjektets følelser og tingenes egenskaper, nytte, evne til å behage og så videre.
3. Verdinihilistiske teorier hevder at verdier ikke eksisterer i det hele tatt; uttrykket verdi er tomt for virkelig mening og tjener bare til å utløse følelser hos brukeren av uttrykket, eller til å påvirke andres følelser. Utsagn om verdier kan derfor aldri være sanne eller falske, men er non-kognitive og logisk meningsløse. En slik posisjon fant man blant annet hos Uppsalafilosofien og den logiske empirismen. I moderne etikk har verdinihilistiske teorier ikke lenger den fremtredende plassen de hadde i 1940- og 1950-årene.

Undersøkelsen av hva verdi er, kompliseres av at begrepet «god» eller «godt» brukes på forskjellige måter som ser ut til å inneha helt ulik logisk form. Et viktig skille går mellom predikativ og attributiv bruk av begrepet. Ved predikativ bruk synes man å tillegge en spesiell egenskap vi kan kalle godhet til en ting, som når man sier at «rettferdighet er godt». Rettferdighet kan da forstås som å inneha egenskapen godhet.

Ved attributiv bruk kan man for eksempel snakke om en «god motorsykkel» eller en «god leiemorder». Her ser det ikke nødvendigvis ut til at vi tillegger den samme typen egenskap til leiemorderen som vi gjør til rettferdighet. I stedet kan det synes som om det vi vil uttrykke, er at leiemorderen er et velfungerende eksemplar av sin type. Forholdet mellom predikativ og attributiv bruk av «god» er omstridt, og et viktig stridstema er hvilket av de to som bør anses som det mest grunnleggende.

En annen kompliserende omstendighet går på at vi ofte sier at noe er godt for noe eller noen, mens vi andre ganger snakker om at noe rett og slett bare er godt. Et omstridt spørsmål i denne forbindelsen er hvorvidt godhet har en karakter som gjør at den kan være, eller alltid er, relativ til noe.

Et annet viktig tema innen verditeori er hvordan verdier forholder seg til andre normative begreper som for eksempel grunner og plikter. Blant annet debatteres det hva som har forklaringsmessig prioritet. For eksempel kan man spørre om vi har grunner til å gjøre noe på grunn av verdien av å gjøre det, eller om noe er verdifullt på grunn av grunnene til å fremme det (sistnevnte posisjon kalles på engelsk for buck-passing theory of value).

Det er også et viktig spørsmål innen moralteori hvor tett sammenhengen er mellom verdi og hva vi er tillatt og forpliktet til å gjøre. For konsekvensialistiske teorier, som for eksempel utilitarisme, er sammenhengen svært tett. I henhold til disse teoriene er vi forpliktet til å gjøre den handlingen som leder til den tilstanden med høyest forventet verdi.

For andre typer teorier, som for eksempel deontologiske teorier, er sammenhengen mindre tett. I henhold til disse teoriene kan vi av og til være tillatt eller forpliktet til å velge handlinger som ikke har høyest forventet verdi. Dette fenomenet kalles supererogasjon. Noen deontologer vil likevel mene at disse handlingene kan ha en viktig egenverdi utover verdien til tilstandene de produserer.

• filosofi
• velvære
• utilitarisme

• Les mer om verditeori på Stanford Encyclopedia of Philosophy