(av de- og konstruksjon), litteraturteoretisk begrep som innebærer en bestemt tilnærmingsmetode til en litterær tekst. Begrepet har sitt opphav bl.a. hos den franske filosofen Jacques Derrida. Snarere enn å regne med en grunnleggende enhet innenfor et litterært verk, dets språk og tematikk, legger dekonstruksjonen vekt på å finne motsetninger mellom den helheten forfatteren har tilstrebet, og det teksten faktisk uttrykker. Dekonstruksjonen innebærer først og fremst forskjelligartede «lesninger» som kontrasteres, settes i samspill med hverandre og innrettes på tekstens iboende dekonstruktive potensial. Det skjer en forskyvning fra verk til tekst, fra forfatter til leser. Det vil videre innebære en fokusering på det produktive ved skriften, de litterære grepene, teknikken, stilistikken. Den konkrete utlegningen av teksten vektlegges.

En dekonstruktiv analyse vil i motsetning til f.eks. en nykritisk nærlesing legge vekt på tekstens brudd og feil, og påvise forskjeller og motsigelser i teksten. Det finnes ikke en helhetlig, uttømmende tolkning, en finitt mening i teksten. Alle lesninger ender opp med å vise det samme, tekstens selvmotsigelse, dens apori.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.