Opphavsrett, den rett en forfatter eller skapende kunstner har til sine åndsverk. I Norge reguleres opphavsretten først og fremst av lov om opphavsrett til åndsverk av 12. mai 1961 (åndsverkloven). Som åndsverk ansees frembringelser på det litterære, vitenskapelige eller kunstneriske område (herunder også fotokunsten), som fremtrer som resultat av individuell, skapende åndsinnsats fra opphavsmannens side. Datamaskinprogrammer omfattes av opphavsrett når dette vilkåret er oppfylt, se dataprogram. Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplarer av verket og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, dvs. å spre eller vise eksemplar av verket utenfor det private område, eller å fremføre verket offentlig enten dette skjer direkte for publikum på stedet eller ved overføring, så som ved kringkasting eller ved at verket legges ut på Internett.

Ikke bare norske verk er gjenstand for opphavsrett, men alle verk som har krav på vern etter Bernkonvensjonen, Verdenskonvensjonen om opphavsrett eller TRIPS-avtalen.

Opphavsretten omfatter bare de elementer i verket som opphavsmannen selv har skapt. I f.eks. en teknisk håndbok vil det derfor gjerne være bare utvelgelsen og ordningen av stoffet og selve språkføringen som er omfattet av eneretten. Ved et fantasifullt skjønnlitterært verk kan det også bli tale om vern for selve «fabelen», i den individuelle utforming opphavsmannen har gitt den. En idé er i seg selv aldri gjenstand for opphavsrett.

Opphavsretten er imidlertid ikke evigvarende. Vernetiden for norske verk og verk fra EØS-land er som hovedregel 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. De fleste andre land har kortere vernetid – oftest 50 år etter utløpet av dødsåret – og hvis verkets hjemland har en vernetid som er kortere enn 70 år, forkortes vernetiden for det også i Norge.

En viktig side av opphavsretten er vernet for opphavsmannens ideelle rett (droit moral), som bl.a. innebærer at opphavsmannen har krav på å bli navngitt i samsvar med god skikk, og kan motsette seg at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for hans eller for verkets anseelse eller egenart. Ut over verkets vernetid kan Kultur- og kirkedepartementet forby bruk av verket av de samme grunner, eller fordi bruken på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.

Opphavsretten er undergitt avgrensninger av hensyn til allmennheten. Når det ikke skjer i ervervsøyemed, kan det til privat bruk fritt fremstilles enkelte eksemplarer av offentliggjorte verk. Dette gjelder dog ikke oppføring av byggverk. Man kan heller ikke fremstille maskinlesbare eksemplarer av hhv. datamaskinprogrammer og elektroniske databaser, eller ved fotokopiering, avstøpning e.l. lage eksemplar som kan oppfattes som originaleksemplar. For mange typer verk er det ikke adgang til å bruke fremmed hjelp til eksemplarfremstillingen. Det gjelder bl.a. for filmverk og musikkverk, men funksjonshemmede kan likevel bruke fremmed hjelp som ikke medvirker i ervervsøyemed. Det er i alle fall et vilkår at eksemplarfremstillingen skjer på grunnlag av en lovlig gjengivelse av verket og uten at kopisperrer ulovlig brytes. For denne kopieringen yter staten over statsbudsjettet en kompensasjon til rettighetshaverne, se Norwaco.

For bruk i undervisningsvirksomhet kan det fremstilles eksemplar av utgitte verk og gjøres opptak av kringkastingssending, når det foreligger avtale herom med organisasjon som representerer en vesentlig del av opphavsmennene på området. Tilsvarende gjelder for fremstilling av eksemplar for bruk innenfor andre virksomheter hhv. for arkiv, bibliotek og museer for deres betjening av publikum. Se avtalelisens, Kopinor og Norwaco. For slik eksemplarfremstilling betales det vederlag til rettighetshaverne gjennom organisasjonen. For arkiv, bibliotek, museer og undervisnings- og forskningsinstitusjoner gjelder dessuten særlige regler, fastsatt i forskrift til åndsverkloven, om adgang til vederlagsfritt å fremstille eksemplar for visse nærmere angitte formål. Loven inneholder også særlige regler om fremstilling av eksemplar for funksjonshemmede.

Andre låneregler hjemler sitatrett. Verkene kan i en viss utstrekning brukes i bøker bestemt til undervisningsbruk, og utgitte verker kan fritt fremføres offentlig ved gudstjeneste og normalt også ved undervisning; de kan dessuten i visse tilfeller fritt fremføres på tilstelninger som ikke arrangeres i ervervsøyemed. Det gjelder også noen særlige låneregler om gjengivelse i presse, i kringkasting og i noen andre sammenhenger.

Har opphavsmannen overdratt eksemplar av et kunstverk eller fotografisk verk, kan eksemplaret fritt stilles ut offentlig. Verkseksemplar som med opphavsmannens samtykke er solgt eller på annen måte overdratt innenfor EØS-området, kan fritt videreoverdras. Utleie (herunder organisert bytte) av verkseksemplar er alltid betinget av opphavsmannens samtykke, i motsetning til utlån som alltid er tillatt (med unntak av maskinlesbare eksemplar av datamaskinprogram).

Forhandlinger i Stortinget, i kommunestyrene og i mange andre offentlige forsamlinger kan gjengis uten samtykke av opphavsmannen.

Lover, rettsavgjørelser o.a. offentlige saksdokumenter er ikke gjenstand for opphavsrett. Gjelder også utøvende kunstneres prestasjoner, som vernes på annen måte, se utøvende kunstnere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.