Zambia har betydelige naturgitte forutsetninger for økonomisk utvikling, både innen landbruk og gruvedrift, inklusiv forholdsvis god tilgang på vann – for både irrigasjon og kraftproduksjon. Zambia er i vesentlig grad et jordbrukssamfunn, men en sterk gruvesektor har bidratt til en relativt sett høy grad av industrialisering. Gruvedriften er fremfor alt basert på landets store kobberreserver, og gruvene i Kobberbeltet har gjennom flere tiår vært en viktig sysselsetter og bidragsyter til nasjonaløkonomien. Samtidig gjorde den utstrakte avhengighet av kobber som den ene, dominerende eksportartikkel, zambisk økonomi utsatt for prissvingninger i de internasjonale markedene. Prisnedgangen på kobber fra midten av 1970-årene medførte betydelige økonomiske problemer som forplantet seg til hele det zambiske samfunnet. Troen på gruvedrift som en drivkraft for industrialisering, særlig i 1960- og 1970-årene innebar at utviklingen av landbruket, som sysselsetter flertallet av befolkningen, til dels ble neglisjert. Dette igjen har bidratt til mangelfull sosial og økonomisk utvikling på landsbygda, og til utbredt fattigdom, selv om Zambia normalt er i stand til å produsere sitt eget matvareforbruk. Sviktende inntekter fra gruvesektoren fra slutten av 1970-årene bidrog også til at denne sektoren forfalt, som følge av sviktende reinvesteringer. Zambia gikk inn i en dyp økonomisk krise som ble søkt løst blant annet gjennom økonomisk strukturtilpassing, etter påtrykk blant annet fra Verdensbanken og IMF, fra 1980-årene, og med ytterligere liberalisering – inkl. privatisering av statsforetak – i 1990-årene.

Økonomien er ytterligere svekket som følge av hiv/aids. Zambia er et av de land som er hardest rammet av epidemien, som blant annet har ført til svekkelse av arbeidsstokken både i moderne sektor og i jordbruket, og som har bidratt til ytterligere press på helsevesenet så vel som på familier og lokalsamfunn.

Den økonomiske utviklingen siden selvstendigheten har i betydelig grad blitt influert av regionale, politiske forhold, med krig i nabolandene Angola, DR Kongo (Zaïre), Mosambik, Namibia og Zimbabwe, samt kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Zambia sluttet seg til den internasjonale boikotten av det illegale regimet i Rhodesia, 1965, og unnlot (til 1978) å eksportere sin varer gjennom landet, til utskipingshavner i Sør-Afrika. I andre halvdel av 1970-årene førte krigen i Angola til at jernbaneforbindelsen til Lobito, og havnen der, ble brutt – og Zambia ble avhengig av forbindelsene østover, gjennom Tanzania. Zambia tok også imot et stort antall flyktninger fra nabolandene.

Zambia er et av de land Norge har hatt lengst, kontinuerlig utviklingssamarbeid med på bilateralt, statlig nivå – med status som prioritert samarbeidsland fra 1967. Zambia har gjennom mange år tilhørt de største enkeltmottakere av norsk bistand, gjennom så vel direkte samarbeid som via multinasjonale organisasjoner. Støtte til veiutbygging, vannforsyning og jordbruksutvikling var tidlig sentrale samarbeidssektorer; fra slutten av 1990-årene ble institusjonsutvikling dominerende, med støtte særlig til utvikling av styresett og utdanning, samt naturressurs- og viltforvaltning. En rekke norske frivillige organisasjoner er engasjert i bistandsarbeid i Zambia.

Turisme er en næring i vekst, og Zambia forvalter, sammen med Zimbabwe, blant annet Victoriafallene, som sin fremste attraksjon.

Zambia er rikt på metaller og mineraler, og det utvinnes blant annet kobber, kobolt, kull, bly, sink, mangan, sølv, jern, kalkstein og edelstener. Sektorens økonomiske betydning har sunket etter et høydepunkt tidlig i 1970-årene, og stod tidlig på 2000-tallet for under 10 % av BNP, og sysselsatte ca. 10 % av yrkesbefolkningen. Industriell gruvedrift er drevet fra tidlig på 1900-tallet, med bly, sink og kobber som de første produktene. Gruvene ble nasjonalisert (51 %) i 1971, og 1973 tok regjeringen full kontroll over de to største gruveselskapene. Disse ble i 1982 slått sammen til Zambia Consolidated Copper Mines; verdens nest største kobberselskap – som i andre halvdel av 1990-årene ble privatisert: selskapet ble stykket opp og solgt; prosessen ble sluttført 2000.

Zambias viktigste enkeltstående metall er kobber; mye av landets utvikling har vært knyttet til eksport av kobber, som i lengre perioder har stått for over 90 % av landets eksportinntekter, før den sank utover i 1990-årene. Forekomstene er tynnet ut og produksjonen har sunket, blant annet på grunn av manglende investeringer og vedlikehold. Inntjening og lønnsomhet har sunket både som følge av lavere priser og lavere produktivitet, samt en mer kostbar produksjon. De største gruvene ligger i en 100 km lang sone langs grensen til Shaba-regionen i DR Kongo, kjent som Kobberbeltet. Nest viktigste metall er kobolt, men også produktene av dette varierer med svingningene i de internasjonale markedsprisene. Utvinningen av smykkestener økte i 1990-årene, men en betydelig andel av produksjonen utføres illegalt. Ved Kabwe (Broken Hill) utvinnes fortsatt en del bly og sink, og i østlige del av landet finnes store reserver av fosfat. Zambia har også drivverdige forekomster av marmor, til dels av høy kvalitet. Det er også mindre forekomster av blant annet gull og sølv.

Zambia har gode forutsetninger for produksjon av hydroelektrisk kraft. Landet er selvforsynt, og eksporterer overskudd til Zimbabwe, Angola og DR Kongo, samt fra 1998 også til Sør-Afrika og Tanzania. Viktigste kraftstasjoner ligger ved Kafue Gorge, Karibasjøen og Victoriafallene. Norge har bistått i utviklingen av landets kraftsektor. For store deler av befolkningen er fortsatt trekull og brenselsved viktigste energikilder.

Zambia har gode topografiske og klimatiske forutsetninger for jordbruk, med mulighet for produksjon av en rekke varer. Landbruket sysselsetter rundt 2/3 av yrkesbefolkningen, men pga. den store gruvesektoren bidrar ikke landbruket med mer enn 10–15 % av BNI. Ca. 7 % av landarealet er dyrket, ca. 40 % brukes som beitemark; ca. 43 % er skogkledd.

Kunstig vanning er lite utbygd, og jordbruket er derfor sårbart for sviktende nedbør. Zambia har imidlertid vannreserver som gir muligheter for økt irrigasjon. Landet er i normale år hovedsakelig selvforsynt med mat, og har tidvis overskudd for eksport. Jordbruket drives for det meste av småbønder på en tradisjonell og lite produktiv måte, og består mest i dyrking av mais, maniok, jordnøtter (peanøtter), sukkerrør, sorghum, ris, hvete, hirse og bønner til eget bruk. Det kommersielle jordbruket består av noen få større bruk, samt et betydelig antall mellomstore gårder. Viktigste salgsprodukter er kaffe, tobakk, bomull og grønnsaker.

Husdyrholdet er omfattende, men gir begrenset utbytte da bestanden ikke utnyttes til fulle. Husdyr holdes over hele landet, så nær som i nord samt enkelte områder hvor tsetsefluen forekommer.

Skogbruket er betydelig, særlig i Kobberbeltet. Zambias skoger dekker et areal på 323 000 km2.

Det finnes relativt store mengder fisk i innsjøer, elver og sumper; størstedelen fra Bangweulu. Viktigste fiskeslag er kapenta, som særlig finnes i Tanganyika, og tilapia (en brasmefisk).

Zambias industri er i afrikansk målestokk relativt mye utviklet, men den har forfalt, og det er behov for investeringer og modernisering. Industrialiseringen har vesentlig vært en følge av landets gruvedrift, med blant annet metallindustri i Kobberbeltet. I tillegg finnes det mest lettere forbruksvareindustrier i de større byene, samt produksjon av blant annet mineralgjødsel og sement. En stor del av tidligere statseide industriforetak ble fra slutten av 1990-årene privatisert. Norske Dyno Industrier ASA kjøpte eksempelvis aksjemajoriteten i Zambia Detonators Ltd.

Zambia har i perioder hatt en positiv handelsbalanse med utlandet, både på grunn av høye inntekter fra kobbereksporten og strenge importrestriksjoner. Landet er avhengig av bistand fra andre land og internasjonale organisasjoner, og er en av hovedmottakerne av norsk utviklingshjelp. Landets eksport domineres av kobber, men dens relative betydning har sunket vesentlig siden tidlig i 1990-årene.

Viktigste handelspartnere er Sør-Afrika og Storbritannia, samt landene i COMESA-regionen.

Vei- og jernbanenettet er lite utbygd og til dels dårlig vedlikeholdt. Samferdselsnettet er i høy grad innrettet på forsyning av Kobberbeltet med varer og eksport av kobberet. Det fantes ved inngangen til 2000-tallet 2164 km jernbane og ca. 67 000 km vei. Til 1969 gikk mye av godstrafikken med jernbane til Mosambik, Angola og DR Kongo. På grunn av krig i flere naboland gikk i en periode mer og mer av frakten på landevei til Dar-es-Salaam i Tanzania. Tazara-banen (Tanzania-Zambia Railway) ble åpnet 1974 med betydelig kinesisk hjelp. Benguelajernbanen til Lobito, Angola, ble stengt 1975 på grunn av krigen der; rehabilitering påbegynt 1997. Hovedveier også til Malawi, med forbindelse videre til Mosambik og til Botswana. Oljerørledning fra Tanzania med endepunkt i Ndola. Etter Zimbabwes selvstendighet går mer av trafikken igjen til Zimbabwe – og videre til Sør-Afrika – og Mosambik. Veiforbindelse mellom Zambia og Botswana ble åpnet i 1984.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

    Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

    Du må være logget inn for å kommentere.