Arkeologiske funn viser at mennesker har hatt tilhold i Zambia i mer enn 100 000 år, og det er spor etter jeger- og sankerfolk i en steinalderkultur fra over 15 000 år siden. I de første hundreårene av vår tidsregning innvandret bantutalende folk nordfra; disse brakte med seg bofast jordbruk og husdyrhold, bruk av metaller og nye teknikker i husbygging og pottemakeri. Fra ca. 500-tallet er utvinning av kobber kjent.

Blant de først innvandrende folkene var tonga (batonga) og nkoya, sistnevnte fra de store Luba–Lunda-kongedømmene i nordvest (dagens Angola og DR Kongo), hvor ett av dem – Kazembe – ble grunnlagt nord i dagens Zambia. Det var få sterke statsdannelser, men i tillegg til Kazembe fantes fra 15. århundre Bemba og Lozi. Disse rikene ble grunnlagt og utviklet særlig gjennom handel, blant annet i elfenben og slaver. En nyere migrasjon av stor betydning var ngoni-innvandringen, opprinnelig fra Sør-Afrika, fra 1830-årene.

Med sin plassering langt fra kysten var Zambia lenge mindre eksponert for europeisk og arabisk påvirkning og utnytting enn andre afrikanske land. Kontakten med Europa ble innledet med portugisiske handelsinteresser som etablerte seg på kysten av Øst-Afrika, og som fra Mosambik trengte inn og etablerte handelsstasjoner, blant annet i Zambezi-dalen. Fra midten av 1700-tallet kjøpte de særlig elfenben og kobber, deretter slaver. På 1800-tallet ble slaver eksportert østover gjennom Mosambik og vestover via Angola. Ngoni-innvandringen og den tiltagende handelen bidro til økt destabilisering og rivalisering i Zambia utover på 1800-tallet.

Europeiske oppdagere, blant dem David Livingstone, kartla deler av Zambia fra 1850-årene og startet handel og misjon. Britiske interesser ekspanderte fra Sør-Afrika i 1880-årene, da John Cecil Rhodes og hans British South Africa Company (BSAC) sikret seg rettigheter til mineralutvinning fra lokale høvdinger, og derigjennom kontroll over Zambia. I 1888 ble henholdsvis Nord-Rhodesia (senere Zambia) og Sør-Rhodesia (senere Zimbabwe) erklært som britisk interessesfære, men den opprinnelige kolonisering skjedde gjennom private selskap. Landet var først delt i en østlig og vestlig del, og i Nordøst-Rhodesia fikk North Charterland Exploration Company (NCEC) en konsesjon som medførte at selskapet styrte denne delen av landet, til hele Nord-Rhodesia ble underlagt britiske kolonimyndigheter som et protektorat i 1924. I mellomtiden hadde europeiske styrker angrepet og bekjempet ngoniene i øst 1898, som ledd i å styrke fotfestet i landet. Koloniseringen av Nordvest-Rhodesia, med blant annet Barotseland, var derimot fredelig. Barotseland ba i 1890 om britisk beskyttelse og forble eget protektorat også etter at det ble inkorporert i Nord-Rhodesia i 1911. De nordvestlige og nordøstlige delene ble styrt separat og ulikt, men av BSAC slått sammen til Nord-Rhodesia i 1911, med Livingstone som hovedstad.

BSAC brukte Nord-Rhodesia vesentlig som arbeidskraftreserve for gruvene i Sør-Rhodesia og Sør-Afrika, samt til gruvedrift i kobberbeltet, mindre til å fremme landbruk, selv om britiske myndigheter satte til side land for hvite settlere – blant annet ved tvangsflytting av ca. 60 000 afrikanere. For å finansiere administrasjonen av territoriet, og for å tvinge afrikanerne til å ta lønnet arbeid som gruvearbeidere, innførte BSAC skatter. Dette førte til voldelig motstand. Utbyggingen av gruvesektoren skapte en fagbevegelse som senere var med på å utvikle en politisk nasjonalistbevegelse som bidro til landets selvstendighet i 1964.

Under første verdenskrig bidro Nord-Rhodesia med om lag 3500 soldater og 50 000 bærere til kampen mot de tyske styrkene i Øst-Afrika. Krigens belastninger med økte skatter førte til opprør i nordøst og motstand mot BSAC blant hvite innbyggere. Da Storbritannia innførte direkte styre over Nord-Rhodesia i 1924, ble en lovgivende forsamling opprettet, men afrikanere fikk ikke rett til å delta før i 1948. Nord-Rhodesia ble økonomisk nært knyttet til Sør-Rhodesia og Sør-Afrika. For landets hvite mindretall lå den beste garanti for fortsatt hvitt herredømme i en sammenslåing med Sør-Rhodesia; det skjedde i 1953. Den sentralafrikanske føderasjon ble opprettet som en selvstyrt britisk besittelse bestående av Nord-Rhodesia (Zambia), Sør-Rhodesia (Zimbabwe) og Nyasaland (Malawi). Føderasjonens regjering og parlament lå i Salisbury og førte til en ressursoverføring fra Nord- til Sør-Rhodesia. Med økonomisk nedgang i nord på 1950-tallet førte subsidieringen av Sør-Rhodesia til at også mange hvite i Nord-Rhodesia sluttet seg til kravet om selvstendighet.

Den fremvoksende nasjonalistbevegelsen motsatte seg nærmere bånd til Sør-Rhodesia, og i 1948 ble Northern Rhodesia Congress (NRC) dannet, og under ledelse av Harry Nkumbula motarbeidet NRC føderasjonen, uten å vinne frem. NRC ble omdøpt til Northern Rhodesia African National Congress (ANC), og en yngre, mer radikal garde nasjonalister under ledelse av Kenneth Kaunda brøt i 1958 ut av partiet og dannet sitt eget, Zambia African National Congress (ZANC), som ble forbudt året etter. Kaunda ble arrestert, men dannet United National Independence Party (UNIP) da han ble løslatt i 1959. Nasjonalistene arbeidet for oppløsning av føderasjonen, og for at Nord-Rhodesia skulle bli selvstendig stat. Føderasjonen ble oppløst i 1963, forut for Zambias og Malawis selvstendighet. I 1962 ble valg avholdt, med flertall for en allianse av UNIP og ANC.

I januar 1964 ble det holdt valg som forberedelse til selvstendigheten. UNIP ble klart størst og dannet regjering med Kenneth Kaunda som statsminister. 24. oktober 1964 ble Zambia selvstendig republikk innen Samveldet av nasjoner. Selvstendigheten sammenfalt i tid med stigende kobberpriser og økonomisk oppsving, men Zambia var ikke forberedt på å styre seg selv; blant annet hadde landet få innbyggere med høyere utdanning, og det økonomiske liv var dominert av hvite.

Da det hvite mindretallet i Sør-Rhodesia erklærte Rhodesias selvstendighet i 1965, ble utviklingen også i Zambia i tiltagende grad preget av hva som skjedde lenger sør, og av motstandskampen i de portugisiske koloniene Angola og Mosambik. Et hovedpunkt i zambisk politikk ble å minske den økonomiske avhengigheten av apartheidstatene i sør og å finne alternative handelsruter. Zambia fulgte Storbritannias ønske om økonomisk boikott av Rhodesia, men fikk aldri kompensasjon for tapene boikotten medførte. Blant annet bidro de fordyrende handelsrutene sterkt til Zambias senere økonomiske vansker. Zambias støtte til frigjøringskampen i Mosambik og Rhodesia førte til at Rhodesia stengte grensen mellom de to landene i 1973, og Zambia kunne ikke lenger eksportere kobber den veien. Angolas og Mosambiks selvstendighet i 1975 lettet presset på Zambia noe, men samtidig ble frigjøringskrigen i Zimbabwe trappet opp, og Zambia valgte å stille seg bak denne som et fremtredende medlem av frontlinjestatene. Dette førte ved flere anledninger til rhodesiske og sørafrikanske angrep mot mål i Zambia. Også borgerkrigen i Angola rammet Zambia da Benguela-jernbanen, brukt til eksport av zambisk kobber, ble stengt. Samtidig som krigen påførte Zambia store økonomiske belastninger, hadde kobberprisene på det internasjonale marked sunket og skapt alvorlige økonomiske problemer. Sammen med politisk press førte dette til at forbindelsene med Rhodesia ble gjenopprettet i 1978, og Kaunda forsøkte å spille en meglerrolle i konflikten der.

Kaunda førte en sosialdemokratisk politikk med blandingsøkonomi. Staten tok på slutten av 1960-tallet over aksjemajoriteten i en rekke bedrifter, inkludert kobbergruvene (i 1990-årene ble gruvene igjen privatisert). Etter at UNIP styrket sin stilling ved valget 1968, ble det innført ettpartistyre i 1973, med Kaunda som utøvende president. Motstanden mot Kaundas regime økte, forsterket av økonomisk krise – som maktmonopoliseringen også bidro til. Rundt 1990 var det flere streiker samt kuppforsøk. Opposisjonen mot UNIP organiserte seg i 1990 i en bred front, Movement for Multy-Party Democracy (MMD). Samme år ble opposisjonspartier legalisert. Generalsekretæren i Zambia Congress of Trade Unions (ZCTU), Frederick Chiluba, ble i 1991 MMDs leder og valgt til Zambias nye president med 75,8 prosent av stemmene, mot Kaundas 24,2 prosent. Samtidig fikk MMD 125 av i alt 150 seter i parlamentet. Til tross for synkende oppslutning vant MMD valget i 1996, som imidlertid ble boikottet av flere partier, også UNIP. Den avtagende populariteten skyldtes ikke minst at resultatene av den økonomiske politikken uteble, samt alvorlige anklager om korrupsjon og maktmisbruk.

Etter et fravær overtok Kaunda i 1995 igjen som partileder i UNIP, men en lov fra 1996 hindret ham i å stille som presidentkandidat. Samtidig ble fremtredende medlemmer av UNIP arrestert, beskyldt for å stå i ledtog med en væpnet motstandsgruppe, og flere ble stilt for retten anklaget for høyforræderi. Disse hendelsene førte til at flere vestlige bistandsytere uttrykte bekymring over demokratiutviklingen i Zambia, og blant annet Norge vedtok å holde tilbake ny bistand. Et kuppforsøk i 1997 ble slått ned. I 1997 ble Kaunda såret i et attentatforsøk, deretter ble han arrestert for en periode, beskyldt for å stå bak kuppforsøket. I 1999 ble Kaunda fradømt sitt statsborgerskap, og var utsatt for et nytt attentatforsøk. Chiluba tiltok seg sterk makt, også innad i partiet, med voksende opposisjon fra ekskluderte medlemmer fra MMD i Forum for Democracy and Development (FDD). MMDs presidentkandidat Levy Mwanawasa vant valget i 2001, mens MMD mistet flertallet i nasjonalforsamlingen. Presidenten iverksatte en kampanje mot korrupsjon, som også medførte av Chiluba ble anklaget og arrestert 2003. Ved parlaments- og presidentvalget i 2006 fikk MDM 72 representanter, mot 46 til det største opposisjonspartiet, Patriotic Front (PF), som 2001 ble startet av Michael Sata, en utbryter fra MDM. I presidentvalget ble Mwanawasa fra MMD gjenvalgt med 43 prosent av stemmene, mot Satas 29,4 prosent. Sata ble støttet av tidligere MDM-leder og president Chiluba. I 2007 ble Chilaba og fire rådgivere dømt av britisk høyesterett for konspirasjon for å bestjele den zambiske stat. To år senere ble han frikjent for korrupsjonsanklagene i det zambiske rettsvesenet.

Parallelt med innføring av fri partidannelse i 1990 ble det reist krav om selvstyre fra det gamle Barotse-kongedømmet. Medlemmer av lozi-folket har gjennom Barotse Patriotic Front truet med å bryte ut av Zambia og danne sin eget stat, mer eller mindre identisk med det gamle Barotseland. Etnisitet ble i større grad enn noen gang siden selvstendigheten et element i zambisk politikk.

Særlig under president Kaunda spilte Zambia en sentral regionalpolitisk rolle. Landet støttet frigjøringskampene i Angola, Mosambik, Zimbabwe og Namibia så vel som i Sør-Afrika, og flere frigjøringsbevegelser hadde sine hovedkvarterer i landet, til dels også med militært nærvær. Dette førte i 1970-årene til militære aksjoner fra Rhodesia, i 1980-årene fra Sør-Afrika. Ved Zimbabwes selvstendighet i 1980 var forholdet mellom de to landene anstrengt, idet Zambia hadde støttet ZAPU, fremfor ZANU, som kom til makten. Felles støtte til frigjøringskampen i Sør-Afrika bidro til å styrke forholdet – som ble ytterligere forbedret under Chiluba, som uttrykte støtte til Zimbabwes kritiserte og isolerte president Robert Mugabe; en holdning videreført av hans etterfølger Mwanawasa. Forholdet til Sør-Afrikas ANC-regjering var ikke godt under Chiluba; ANC hadde et nært forhold til Kaunda og hadde sitt eksil-hovedkvarter i Lusaka.

Zambia støttet også frigjøringsbevegelsen Frelimo og dens regjering i Mosambik, og ble utsatt for aksjoner fra opprørsgruppen RNM (Renamo). I 1993 deltok Zambia med militære enheter i FN-styrken som overvåket fredsavtalen og valget i Mosambik, og i 1994 sendte Zambia soldater til FN-styrken i Rwanda. I 1996 deltok Zambia i FN-styrken i Angola, i 2000 i Sierra Leone. I slutten av 1990-årene var det et problematisk forhold mellom Zambia og Angola, ikke minst foranlediget av at UNITA-opprørerne ble drevet bort fra sine baser mot den zambiske grensen. Angola beskyldte Zambia for å støtte UNITA, noe Zambia avviste. Zambia støttet også frigjøringsbevegelsen SWAPO i Namibia, og etablerte et godt forhold med landet etter selvstendigheten 1990 – med felles interesse i å bekjempe lozi-nasjonalisme.

Etter megling fra kongen av Swaziland etablerte Angola og Zambia i 1999 en felles forsvars- og sikkerhetskommisjon for å overvåke grensetraktene. Borgerkrigen i Angola førte til en ny tilstrømming av flyktninger til Zambia; det samme har krigen i Zaïre/DR Kongo fra 1997. Zambia engasjerte seg 1998–99 diplomatisk i krigen i DR Kongo, og var 1999 vertskap for undertegning av en fredsavtale mellom partene i konflikten.

Etter selvstendigheten har Zambia opprettholdt gode forbindelser både til Vesten og bevegelsen av alliansefrie stater, og har vært blant de land som har mottatt mest utviklingsbistand fra Norge. I 2007 inngikk Kina omfattende samarbeidsavtaler med landet, særlig innen gruvesektoren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.