Perioden etter 1990 i italiensk politikk var preget av endringer i landets politiske landskap, der nye partier og bevegelser oppstod.      

Mot slutten av 1980-årene viste det italienske økonomiske systemet sine motsetninger. Bruttonasjonalproduktet økte, samtidig som inflasjonen gikk ned. I 1987 var Italia verdens femte største industriprodusent og medlem av G7. Utgiftene til helsesektoren og pensjonsutbetalingene økte, uten at det ble foretatt nedskjæringer på det offentlige budsjettet. Slik begynte økningen i de offentlige utgifter og økningen av statsgjelden å følge hverandre, selv om landet opplevde en reell økonomisk utvikling.

Mens kristelig-demokratene og sosialistpartiet vekslet om regjeringsmakten oppstod det nye partier. Mot slutten av 1980-årene fikk partiet Lega Nord betydelig fremgang. Det gav uttrykk for å prioritere bekjempelse av korrupsjon og fremstod som en «revolusjonær» bevegelse som representerte Nord-Italias opprør mot Sør-Italia ved å kjempe for føderalisme. Det gikk endog så langt som til å vurdere separatisme, og partiet stilte seg i spissen for å protestere mot de gamle partienes vanstyre. Støtten til partiet kom først og fremst fra middelklassen i nord, i PiemonteLombardia og Veneto.

I 1992 ble Italia rystet av en stor bestikkelsesskandale. Anklagene involverte alle de gamle partiene, i regjeringsposisjon og opposisjon. Denne utviklingen forsterket folks forakt for politikerne og det politiske system. Ved parlamentsvalget samme år led regjeringskoalisjonen et knepent nederlag. Samtidig ble det kjent at Italia på langt nær oppfylte Maastricht-traktatens krav for å kunne tre inn i Den europeiske union. Giuliano Amatos forretningsregjering satte straks i gang tiltak for å øke inntektene og redusere utgiftene. Allikevel måtte den italienske valutaen, i september 1992, ut av Det europeiske valutasystem (EMS).  

I 1993 ble valgordningen endret slik at 25 % av setene i parlamentet skulle velges etter forholdstallsmetoden, 75 % etter flertallsvalg. Det nye systemet klarte ikke å hindre at antall partier økte. De gamle partiene begynte samtidig å smuldre hen og det oppstod nye allianser. Både kristelig-demokratene og sosialistpartiet gikk med i dette dragsuget.

I 1994 bestemte forretningsmannen Silvio Berlusconi seg for å stille som kandidat til parlamentsvalget og stiftet sitt eget parti, Forza Italia. Berlusconi gikk til valg på et program preget av økonomisk liberalisme: privatiseringer, kutt i offentlige utgifter til helse og pensjoner og senking av skattene. Partiet vant valget og dannet regjering, men samarbeidet sprakk etter et halvt år. Splittelsen dreide seg i første rekke om den økonomiske politikken, spesielt kutt i pensjonsutbetalingene, som førte til at Lega Nord trakk seg fra samarbeidet. I tillegg ble Berlusconi selv satt under etterforskning, mistenkt for medvirkning til korrupsjon.

Regjeringen gikk av, og en ny regjering ble etablert under den uavhengige Lamberto Dini. Den var sammensatt av personer som var politisk uavhengige eksperter på sine respektive ministerielle fagområder, og fikk tillit i Parlamentet med støtte av sentrum-venstre og Lega Nord. Under Dinis regjering ble det ført mange rettssaker mot politikere (for eksempel Bettino Craxi) som var involverte i bestikkelsesskandalen, og tidligere statsminister Giulio Andreotti ble etterforsket for påstått forbindelse med mafiaen.

Valget 1996 ble vunnet av Olivenkoalisjonen, en valgallianse bestående av Det demokratiske venstreparti, Folkepartiet, De Grønne, Dinis nye parti, Prodis parti, Kommunistisk gjenreisning og flere små sentrum-venstre-partier. Romano Prodi ble ny statsminister, mens Lamberto Dini ble utenriksminister.

Koalisjonsregjeringen førte en nøktern politikk for å kvalifisere Italia for medlemskap i EUs økonomiske og monetære union (ØMU), og landet kom med i unionen og dermed eurosamarbeidet fra starten av. 1998 søkte statsminister Prodi avskjed, etter at regjeringen tapte en tillitsvotering, og tiltrådte senere som president for EU-kommisjonen. Massimo D'Alema, som tidligere hadde vært medlem av kommunistpartiet Partito Comunista Italiano, dannet ny koalisjonsregjering i oktober 1998. 

D'Alema valgte å gå av etter at lokalvalgene våren 2000, da hans parti, Democratici di Sinistra, gjorde et dårlig valg. D'Alemas økonomiminister, sosialisten Giuliano Amato, dannet nå en ny sentrum-venstreregjering. Ved parlamentsvalget året etter fikk den nye Berlusconi-ledede alliansen Casa delle Libertà 49,6 % av stemmene og rent flertall i nasjonalforsamlingen. Olivenkoalisjonen, som nå ble ledet av Francesco Rutelli, oppnådde 35 %. Berlusconi ble dermed statsminister for annen gang, på et program som innvarslet omfattende skatte- og avgiftslettelser – og en utenrikspolitisk dreining, med mer vekt på nasjonale interesser enn på EU-samarbeidet, samt tettere bånd til USA, noe som kom klart til syne under Irak-krigen. Den nye regjeringen rommet flere kontroversielle navn fra høyresiden, men også indre spenninger rundt markeringssakene. Splittelse i spørsmålet om overgang fra lire til euro som valuta førte til at den EU-vennlige utenriksministeren Renato Ruggiero trakk seg etter bare noen måneder. Senere gikk finansminister Giulio Tremonti samme vei, etter en kontrovers om økonomisk kursvalg og omfanget av skatteletten. Berlusconi-regjeringen greide seg imidlertid gjennom all turbulens helt frem til april 2005. Da førte et nederlag for regjeringspartiene ved regionalvalgene til at den lille kristelig-demokratiske partneren UDC forlot koalisjonen. Løsningen på den politiske krisen som oppstod, ble en Berlusconi II-regjering – Italias 60. siden den annen verdenskrig. Et nyvalg med dårlige utsikter for regjeringspartiene var avverget. Og statsministeren befestet sin posisjon som den lengst regjerende i hele etterkrigstiden.

På terskelen til det nye hundreåret hadde Italia lavest økonomisk vekst, rundt 1 % – og høyest statsgjeld – av alle landene som gikk inn i eurosamarbeidet. Arbeidsledigheten lå rundt 11–12 %. En ekstremt lav fødselsrate, stigende levealder og et relativt sjenerøst pensjonssystem var blant årsakene til økende underskudd på de offentlige budsjettene. Nedskjæringer, forslag til pensjonsreformer og tiltak for å liberalisere lovgivningen i arbeidslivet utløste ut over på 2000-tallet de største massedemonstrasjonene og streikeaksjonene på flere tiår. Opprullingen av næringslivsskandaler, med matgiganten Parmalat i en dyster hovedrolle, bedret heller ikke situasjonen. Italia var i flere omganger på nippet til å pådra seg straffereaksjoner for brudd på EU-reglene for budsjettunderskudd. I 2005 ble EU-kravet i praksis myket opp, men behovet for innstramninger og omstillinger var fortsatt til stede i Italia.

Berlusconi måtte trekke seg etter valget 2006, da Romano Prodi kom tilbake som statsminister, etter at Olivenkoalisjonen hadde vunnet valget med knappest mulige margin. Prodis allianse, L'Unione, bestod av en rekke partier fra kristelig-demokrater og høyreliberalere til miljøvernere og kommunister. 

I mai 2006 valgte nasjonalforsamlingen Giorgio Napolitano til landets nye president, den første med bakgrunn fra kommunistpartiet. Et grunnlovsforslag om å styrke statsministerens makt på bekostning av presidenten, i sin tid initiert av Berlusconi, ble forkastet i en folkeavstemning. Prodi-regjeringen la opp til en mer kritisk holdning til USAs krigføring i Irak og til å hente hjem alle italienske styrker - og til å innta en mer aktiv rolle i EU enn under forgjengeren. Ved siden av økonomiske innstramningstiltak, var miljøpolitikken blant de fremste utfordringene; i en ny rapport kom Italia ut med 80 brudd på EUs miljølovgivning, det dobbelte av andre store medlemsland. Men lite ble innfridd, grunnet indre stridigheter.

I sine 20 første måneder ved makten berget Prodi-regjeringen seg gjennom 30 tillitsvoteringer – men gikk av etter å ha tapt den 31. – i januar 2008, etter at et av koalisjonens minipartier gikk over til opposisjonen. Presidenten mislyktes i et forsøk på å starte en prosess for å stramme inn valgordningen, en ordning som hadde gitt 39 partier sete i nasjonalforsamlingen ved 2006-valget. Dermed ble det nyvalg, og i april fikk Silvio Berlusconi grønt lys for sin tredje statsministerperiode og for å danne Italias 63. regjering siden 1945. Han var da nylig blitt valgt til leder for den nye høyrekoalisjonen Il Popolo della Libertà.

Berlusconis nye koalisjon, som også omfattet Lega Nord, oppnådde rundt 47 % av stemmene – og klart flertall i begge kamre – mot 38 % til venstresidens Walter Veltroni. Valgets største taper ble den rødgrønne Regnbuealliansen, og kommunister, sosialister og miljøpartier tapte alle sine mandater. Bare i alt seks partier var tilbake i nasjonalforsamlingen, noe som ble ansett å gi Berlusconi et bedre grunnlag for å styre. Og han tok fatt på bred front, i første omgang ved å sette inn soldater for å fjerne de helsefarlige søppelbergene som hadde hopet seg opp blant annet i Napoli – og ved å ruste opp kampen mot mafiaen som hadde store økonomiske interesser blant annet knyttet til søppelet. En rekke arrestasjoner fulgte. Sommeren 2008 erklærte regjeringen unntakstilstand i kampen mot ulovlig innvandring. Da hadde 13 000 personer tatt seg frem til landets kyster siden årsskiftet, mot 8000 samme tidsrom året før.

Finanskrisen som utviklet seg gjennom 2008 rammet hardt i landet med en av de mest skrantende økonomiene i Vest-Europa, i november var resesjonen et faktum etter to kvartaler med negativ vekst. Regjeringen ble kritisert for å svekke korrupsjonskampen da Berlusconi fikk vedtatt en lov som sikret statsministeren og andre toppolitikere strafferettslig immunitet så lenge de sitter i sine embeter. Selv mente han seg forfulgt av landets dommere, etter 2500 høringer og 587 politibesøk ut fra korrupsjonsmistanke.

Berlusconi-epoken i italiensk politikk kjennetegnes av konsentrasjon av økonomisk, mediemessig og politisk makt på statsministerens hånd. Silvio Berlusconi ble en av Italias rikeste menn med basis i finans-, eiendoms- og industrivirksomhet. I 2003 fikk han vedtatt en lov som tilsidesatte en rettsavgjørelse der han var pålagt å selge det ene av sine tre riksdekkende fjernsynsselskaper. Både fra opposisjonen, fra medieorganisasjoner og fra EU-hold er han blitt kritisert for en programpolitikk som sterkt favoriserer hans egen person og som like sterkt toner ned politiske motstandere. 

Berlusconis forsøk på å få vedtatt en lov som skulle sikre ham immunitet mot straffeforfølgelse ble møtt med protester fra opposisjonen. Det verserte flere korrupsjonssaker mot ham fra tiden som forretningsmann i 1980-årene. Immunitetsvedtaket ble senere opphevet av forfatningsdomstolen og saken gjenopptatt. Berlusconi ble den første regjerende statsminister som møtte som tiltalt i en rettssal. Det endte med frikjennelse, mens en nær partifelle ble dømt for samarbeid med mafiaen.

Berlusconi var i rettsvesenets søkelys en rekke ganger i perioden etter at han gikk inn i politikken i 1994. Han har blant annet vært tiltalt for korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Den første rettskraftige dommen mot ham falt den 1. august 2013, da han ble dømt til fire års fengsel for skatteunndragelse. 

Våren 2010 figurerte Italia i gruppen av land som med sine økonomiske tilbakeslag ble ansett som en trussel mot eurosamarbeidet. Gjennom finanskriseåret 2009 vokste statsgjelden til nær det dobbelte av kravet til euroland, budsjettunderskuddet nærmet seg samme nivå, mens bruttonasjonalproduktet falt med 5 prosent i finanskrisens sluttfase. Gjennom statlige tiltak holdt arbeidsledigheten seg lenge stabil rundt 8 prosent. EU stilte en rekke krav om innstramninger.

Høsten 2011 gikk regjeringen Berlusconi av og overlot plassen til økonomiprofessor Mario Monti, som fikk i oppdrag å forsøke å lede Italia ut av dets økonomiske uføre. Monti påtok seg oppgaven med å få orden på landets økonomi, og presenterte planer om å øke skatter og avgifter, redusere utbetalingene til pensjoner og å intensivere kampen mot skatteunndragelse. Disse tiltakene kunne i utgangspunktet se ut til å være nødvendige, men innstramningspolitikken ble også kritisert, og da Monti stilte til valg i 2013 oppnådde han ikke mer enn rundt 10 % av stemmene, og gikk av som statsminister.

Den store overraskelsen ved valget i 2013 var at Beppe Grillo og hans parti Femstjernersbevegelsen (Movimento 5 Stelle) fikk over 25 % av stemmene. Sentrum-venstre-koalisjonen, der Partito Democratico er det største partiet, fikk 29,5 % av stemmene, og fikk flertall i deputertkammeret, men ikke i senatet, mens sentrum-høyre-koalisjonen, ledet av Silvio Berlusconi, gjorde et overraskende godt valg, og fikk 29 % av stemmene.   

Den 22. mars 2013 fikk lederen av Partito DemocraticoPier Luigi Bersani, i oppdrag av Italias president, Giorgio Napolitano, å danne en ny regjering. Bersani startet forhandlinger med Femstjernersbevegelsen, men disse forhandlingene førte ikke til noe resultat, og Bersani sendte oppdraget med å danne ny regjering tilbake til presidenten den 28. mars. I april 2013 gikk Bersani av som partileder for Partito Democratico etter at forsøket på å få valgt Romano Prodi som Italias president ikke hadde ført frem. Giorgio Napolitano ble gjenvalgt som president den 20. april 2013. Den 28. april ble Enrico Letta fra Partito Democratico statsminister for en koalisjonsregjering med medlemmer fra både Partito Democratico og Il Popolo della Libertà, i tillegg til medlemmer fra noen andre mindre partier.

I februar 2014 vedtok ledelsen i Partito Democratico at Matteo Renzi skulle avløse Enrico Letta som statsminister. Renzi var 39 år gammel da han ble innsatt den 22. februar 2014, og ble dermed den yngste statsministeren i landets historie.

Ved valget til Europaparlamentet i mai 2014 ble Partito Democratico den store vinneren, med over 40 % av stemmene. Valgresultatet var en personlig triumf for statsminister Matteo Renzi, og det viste at et flertall av den italienske befolkningen ønsket at EU-vennlige partier skulle representere landet i Europaparlamentet. Det EU-skeptiske partiet Femstjernersbevegelsen gjorde et dårligere valg enn ventet og fikk 21 % av stemmene. 

Giorgio Napolitano gikk av som president i januar 2015, og ble etterfulgt av Sergio Mattarella. Mattarella, som var statsminister Matteo Renzis kandidat, ble valgt med solid flertall, og valget av ham ble sett på som en seier for statsministeren og hans parti Partito Democratico. Silvio Berlusconi, som ikke støttet Mattarella som presidentkandidat, kom svekket ut av valget på ny president. 

Italia har lenge vært et mål for flyktninger og illegale innvandrere fra Afrika og Asia på vei til Europa. Et stort antall mennesker har lagt ut i båter over Middelhavet for å nå Italia, og selv om svært mange av dem har blitt reddet i land på den italienske siden av Middelhavet, har også mange mistet livet under overfarten. 

Fra 2013 har strømmen av båtflyktninger økt betydelig, blant annet som en følge av borgerkrigen i Syria og urolighetene i Libya. Ifølge FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) kom over 170 000 båtflyktninger til Italia i 2014,  mens tallet for 2015 var i overkant av 150 000.   

Den italienske statens redningsaksjon Mare Nostrum ble satt i verk i oktober 2013 etter at 366 mennesker omkom da en båt gikk ned utenfor Lampedusa. Mare Nostrum bidro, ifølge Det europeiske flyktningerådet (ECRE), til å redde rundt 140 000 mennesker før den ble erstattet av en EU-operasjon i november 2014. EU-operasjonen, ledet av Frontex, viste seg å være betydelig mindre effektiv enn den italienske operasjonen, og de italienske myndighetenes ønske om at andre europeiske land skulle engasjere seg mer, ble ikke imøtekommet i særlig stor grad.

Femstjernersbevegelsen oppnådde svært gode resultater ved lokalvalgene i noen av de største byene i Italia i juni 2016. En viktig symbolsk seier for Femstjernersbevegelsen var at partiets kandidater ble valgt til borgermestere både i Roma (Virginia Raggi) og i Torino (Chiara Appendino). Partito Democratico og sentrum-venstre-siden opprettholdt sin sterke posisjon bare i noen byer (som Milano og Bologna) ved valget i juni 2016, mens Forza Italia og høyresiden gjorde et dårlig valg, og oppnådde ikke flertall i noen av de største byene i Italia. 

Sommeren 2016 gikk Femstjernersbevegelsen forbi regjeringspartiet Partito Democratico som det største partiet i Italia på enkelte meningsmålinger (begge med oppslutning på rundt 30 %), mens partiene på høyresiden ikke var i nærheten av å ha den samme tilliten blant velgerne som de to store partiene.  

Ved lokalvalgene i juni 2016 mistet Partito Democratico makten til Femstjernersbevegelsen i Roma og Torino, og enkelte meningsmålinger viste at Beppe Grillos parti på dette tidspunktet hadde større oppslutning blant italienske velgere enn Partito Democratico.  

Matteo Renzis regjering gikk av etter en folkeavstemning den 4. desember 2016, der befolkningen skulle ta stilling til regjeringens forslag til endringer i det konstitusjonelle systemet. Alle de store opposisjonspartiene, som FemstjernersbevegelsenLega Nord og Forza Italia, var motstandere av regjeringens forslag, og resultatet ble at 59 % av velgerne stemte nei til reformen. Statsminister Matteo Renzi hadde på forhånd uttalt at han ville gå av dersom regjeringens forslag til endringer i landets politiske system ikke fikk støtte i befolkningen, og kunngjorde samme kveld som resultatet ble klart at han valge å gå av som statsminister. Renzis regjeringstid varte fra 22. februar 2014 til 7. desember 2016. 

President Sergio Mattarella ga oppdraget med å danne ny regjering til Paolo Gentiloni, som hadde vært utenriksminister i Matteo Renzis regjering. Den 12. desember 2016 presenterte Gentiloni den nye regjeringen, som for en stor del bestod av de samme personene som hadde sittet i Matteo Renzis avtroppende regjering.

Antallet flyktninger og papirløse migranter fra Afrika og Asia på vei til Europa over Middelhavet i båt var fremdeles svært høyt i 2016 og 2017. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ankom 153 842 personer Italia med båt i 2015, mens tallet for 2016 var 181 436 personer. Et stort flertall av disse personene kom fra land i Afrika (Nigeria, Eritrea, Guinea, Elfenbenskysten, Gambia, Senegal, Mali og Sudan), i tillegg til en del personer fra Asia, først og fremst fra Bangladesh. Bare en svært liten andel av dem kom fra Syria. I perioden fra januar til juni 2017 var antallet personer som ankom Italia over 80 000, og på dette tidspunktet var det mye som tydet på at flyktningstrømmen ville fortsette å øke. Belastningen på havnebyene i Sør-Italia, og særlig på Sicilia, var svært stor, og de italienske myndighetene ba på nytt de andre europeiske landene om hjelp til å håndtere flyktningkrisen. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.