Italias historie etter 1990

Mens kristeligdemokratene og sosialistpartiet vekslet om regjeringsmakten, oppstod det nye partier. Mot slutten av 1980-årene fikk partiet Lega Nord betydelig fremgang. Det gav uttrykk for å prioritere bekjempelse av korrupsjon og fremstod som en «revolusjonær» bevegelse som representerte Nord-Italias opprør mot Sør-Italia ved å kjempe for føderalisme. Det gikk endog så langt som til å vurdere separatisme, og partiet stilte seg i spissen for å protestere mot de gamle partienes vanstyre. Støtten til partiet kom først og fremst fra middelklassen i nord, i Piemonte, Lombardia og Veneto.

I 1992 ble Italia rystet av en stor bestikkelsesskandale. Anklagene involverte alle de gamle partiene, i regjeringsposisjon og opposisjon. Denne utviklingen forsterket folks forakt for politikerne og det politiske system. Ved parlamentsvalget samme år led regjeringskoalisjonen et knepent nederlag. Samtidig ble det kjent at Italia på langt nær oppfylte Maastricht-traktatens krav for å kunne tre inn i Den europeiske union. Giuliano Amatos forretningsregjering satte straks i gang tiltak for å øke inntektene og redusere utgiftene. Allikevel måtte den italienske valutaen, i september 1992, ut av Det europeiske valutasystem (EMS).

I 1993 ble valgordningen endret slik at 25 prosent av setene i parlamentet skulle velges etter forholdstallsmetoden, 75 prosent etter flertallsvalg. Det nye systemet klarte ikke å hindre at antall partier økte. De gamle partiene begynte samtidig å smuldre hen og det oppstod nye allianser. Både kristeligdemokratene og sosialistpartiet gikk med i dette dragsuget.

I 1994 bestemte forretningsmannen Silvio Berlusconi seg for å stille som kandidat til parlamentsvalget, og han stiftet sitt eget parti, Forza Italia. Berlusconi gikk til valg på et program preget av økonomisk liberalisme: privatiseringer, kutt i offentlige utgifter til helse og pensjoner og senking av skattene. Partiet vant valget og dannet regjering, men samarbeidet sprakk etter et halvt år. Splittelsen dreide seg i første rekke om den økonomiske politikken, spesielt kutt i pensjonsutbetalingene, som førte til at Lega Nord trakk seg fra samarbeidet. I tillegg ble Berlusconi selv satt under etterforskning, mistenkt for medvirkning til korrupsjon.

Regjeringen gikk av, og en ny regjering ble etablert under den uavhengige Lamberto Dini. Den var sammensatt av personer som var politisk uavhengige eksperter på sine respektive ministerielle fagområder, og fikk tillit i Parlamentet med støtte av sentrum-venstre og Lega Nord. Under Dinis regjering ble det ført mange rettssaker mot politikere (blant andre Bettino Craxi) som var involvert i bestikkelsesskandalen i 1972, og tidligere statsminister Giulio Andreotti ble etterforsket for påstått forbindelse med mafiaen.

Valget i 1996 ble vunnet av Olivenkoalisjonen, en valgallianse bestående av Det demokratiske venstreparti, Folkepartiet, De Grønne, Dinis nye parti, Prodis parti, Kommunistisk gjenreisning og flere små sentrum-venstre-partier. Romano Prodi ble ny statsminister, mens Lamberto Dini ble utenriksminister.

Koalisjonsregjeringen førte en nøktern politikk for å kvalifisere Italia for medlemskap i EUs økonomiske og monetære union (ØMU), og landet kom med i unionen og dermed eurosamarbeidet fra starten av. I 1998 søkte statsminister Prodi avskjed etter at regjeringen tapte en tillitsvotering, og tiltrådte senere som president for EU-kommisjonen. Massimo D'Alema, som tidligere hadde vært medlem av kommunistpartiet Partito Comunista Italiano, dannet ny koalisjonsregjering i oktober 1998.

D'Alema valgte å gå av etter lokalvalgene våren 2000, da hans parti, Democratici di Sinistra, gjorde et dårlig valg. D'Alemas økonomiminister, sosialisten Giuliano Amato, dannet en ny sentrum-venstre-regjering. Ved parlamentsvalget i 2001 fikk den nye Berlusconi-ledede alliansen Casa delle Libertà 49,6 prosent av stemmene og rent flertall i nasjonalforsamlingen. Olivenkoalisjonen, som nå ble ledet av Francesco Rutelli, oppnådde 35 prosent.

Berlusconi ble dermed statsminister for andre gang, på et program som innvarslet omfattende skatte- og avgiftslettelser – og en utenrikspolitisk dreining, med mer vekt på nasjonale interesser enn på EU-samarbeidet, samt tettere bånd til USA, noe som kom klart til syne under Irak-krigen. Den nye regjeringen rommet flere kontroversielle navn fra høyresiden, men også indre spenninger rundt markeringssakene.

Splittelse i spørsmålet om overgang fra lire til euro som valuta førte til at den EU-vennlige utenriksministeren Renato Ruggiero trakk seg etter bare noen måneder. Senere gikk finansminister Giulio Tremonti samme vei, etter en kontrovers om økonomisk kursvalg og omfanget av skatteletten. Berlusconi-regjeringen greide seg imidlertid gjennom all turbulens helt frem til april 2005. Da førte et nederlag for regjeringspartiene ved regionalvalgene til at den lille kristeligdemokratiske partneren UDC forlot koalisjonen. Løsningen på den politiske krisen som oppstod, ble en Berlusconi II-regjering – Italias 60. regjering etter andre verdenskrig. Et nyvalg med dårlige utsikter for regjeringspartiene var avverget, og statsministeren befestet sin posisjon som den lengst regjerende i hele etterkrigstiden.

På terskelen til det nye århundret hadde Italia lavest økonomisk vekst – rundt én prosent – og høyest statsgjeld av alle landene som gikk inn i eurosamarbeidet. Arbeidsledigheten lå rundt 11–12 prosent. En ekstremt lav fødselsrate, stigende levealder og et relativt sjenerøst pensjonssystem var blant årsakene til økt underskudd på de offentlige budsjettene. Nedskjæringer, forslag til pensjonsreformer og tiltak for å liberalisere lovgivningen i arbeidslivet utløste ut over på 2000-tallet de største massedemonstrasjonene og streikeaksjonene på flere tiår.

Opprullingen av næringslivsskandaler, med matgiganten Parmalat i en dyster hovedrolle, bedret heller ikke situasjonen. Italia var i flere omganger på nippet til å pådra seg straffereaksjoner for brudd på EU-reglene for budsjettunderskudd. I 2005 ble EU-kravet i praksis myket opp, men behovet for innstramninger og omstillinger var fortsatt til stede i Italia.

Berlusconi måtte trekke seg etter valget i 2006, da Romano Prodi kom tilbake som statsminister, etter at Olivenkoalisjonen hadde vunnet valget med knappest mulig margin. Prodis allianse, L'Unione, bestod av en rekke partier fra kristeligdemokrater og høyreliberale til miljøvernere og kommunister.

I mai 2006 valgte nasjonalforsamlingen Giorgio Napolitano til landets nye president, den første med bakgrunn fra kommunistpartiet. Et grunnlovsforslag om å styrke statsministerens makt på bekostning av presidenten, i sin tid initiert av Berlusconi, ble forkastet i en folkeavstemning. Prodi-regjeringen la opp til en mer kritisk holdning til USAs krigføring i Irak og til å hente hjem alle italienske styrker – og til å innta en mer aktiv rolle i EU enn under forgjengeren. Ved siden av økonomiske innstramningstiltak var miljøpolitikken blant de fremste utfordringene; i en ny rapport kom Italia ut med 80 brudd på EUs miljølovgivning, det dobbelte av andre store medlemsland. Men grunnet indre stridigheter ble lite innfridd.

I sine 20 første måneder ved makten berget Prodi-regjeringen seg gjennom 30 tillitsvoteringer, men gikk av i januar 2008 etter å ha tapt den 31., da et av koalisjonens minipartier gikk over til opposisjonen. Presidenten mislyktes i et forsøk på å starte en prosess for å stramme inn valgordningen, en ordning som hadde gitt 39 partier sete i nasjonalforsamlingen ved valget i 2006. Dermed ble det nyvalg, og i april fikk Silvio Berlusconi grønt lys for sin tredje statsministerperiode og for å danne Italias 63. regjering siden 1945. Han var da nylig blitt valgt til leder for den nye høyrekoalisjonen Il Popolo della Libertà.

Berlusconis nye koalisjon, som også omfattet Lega Nord, oppnådde rundt 47 prosent av stemmene, og klart flertall i begge kamre, mot 38 prosent til venstresidens Walter Veltroni. Valgets største taper ble den rødgrønne Regnbuealliansen, og kommunister, sosialister og miljøpartier tapte alle sine mandater. Bare seks partier var tilbake i nasjonalforsamlingen, noe som ble ansett å gi Berlusconi et bedre grunnlag for å styre. Han tok fatt på bred front, i første omgang ved å sette inn soldater for å fjerne de helsefarlige søppelbergene som hadde hopet seg opp blant annet i Napoli, og ved å ruste opp kampen mot mafiaen, som hadde store økonomiske interesser blant annet knyttet til søppelet. En rekke arrestasjoner fulgte. Sommeren 2008 erklærte regjeringen unntakstilstand i kampen mot ulovlig innvandring. Da hadde 13 000 personer tatt seg frem til landets kyster siden årsskiftet, mot 8000 samme tidsrom året før.

Finanskrisen som utviklet seg gjennom 2008 rammet hardt i landet med en av de mest skrantende økonomiene i Vest-Europa. I november var resesjonen et faktum etter to kvartaler med negativ vekst. Regjeringen ble kritisert for å svekke korrupsjonskampen da Berlusconi fikk vedtatt en lov som sikret statsministeren og andre toppolitikere strafferettslig immunitet så lenge de sitter i sine embeter. Selv mente han seg forfulgt av landets dommere, etter 2500 høringer og 587 politibesøk ut fra korrupsjonsmistanke.

Berlusconi-epoken i italiensk politikk kjennetegnes av konsentrasjon av økonomisk, mediemessig og politisk makt på statsministerens hånd. Silvio Berlusconi ble en av Italias rikeste menn med basis i finans-, eiendoms- og industrivirksomhet. I 2003 fikk han vedtatt en lov som tilsidesatte en rettsavgjørelse der han var pålagt å selge det ene av sine tre riksdekkende fjernsynsselskaper. Både fra opposisjonen, fra medieorganisasjoner og fra EU-hold er han blitt kritisert for en programpolitikk som sterkt favoriserer hans egen person og som like sterkt toner ned politiske motstandere.

Berlusconis forsøk på å få vedtatt en lov som skulle sikre ham immunitet mot straffeforfølgelse ble møtt med protester fra opposisjonen. Det verserte flere korrupsjonssaker mot ham fra tiden som forretningsmann i 1980-årene. Immunitetsvedtaket ble senere opphevet av forfatningsdomstolen og saken gjenopptatt. Berlusconi ble den første regjerende statsminister som møtte som tiltalt i en rettssal. Det endte med frikjennelse, mens en nær partifelle ble dømt for samarbeid med mafiaen.

Berlusconi var i rettsvesenets søkelys en rekke ganger i perioden etter at han gikk inn i politikken i 1994. Han har blant annet vært tiltalt for korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Den første rettskraftige dommen mot ham falt 1. august 2013, da han ble dømt til fire års fengsel for skatteunndragelse.

Høsten 2011 gikk regjeringen Berlusconi av og overlot plassen til økonomiprofessor Mario Monti, som fikk i oppdrag å forsøke å lede Italia ut av det økonomiske uføret. Monti påtok seg oppgaven med å få orden på landets økonomi, og presenterte planer om å øke skatter og avgifter, redusere utbetalingene til pensjoner og å intensivere kampen mot skatteunndragelse. Disse tiltakene kunne i utgangspunktet se ut til å være nødvendige, men innstramningspolitikken ble også kritisert. Da Monti stilte til valg i 2013 oppnådde han ikke mer enn rundt ti prosent av stemmene, og gikk av som statsminister.

Den store overraskelsen ved valget i 2013 var at Beppe Grillo og hans parti Femstjernersbevegelsen (Movimento 5 Stelle) fikk over 25 prosent av stemmene. Sentrum-venstre-koalisjonen, der Partito Democratico er det største partiet, fikk 29,5 prosent av stemmene, og fikk flertall i deputertkammeret, men ikke i senatet, mens sentrum-høyre-koalisjonen, ledet av Silvio Berlusconi, gjorde et overraskende godt valg og fikk 29 prosent av stemmene.

22. mars 2013 fikk lederen av Partito Democratico, Pier Luigi Bersani, i oppdrag av Italias president, Giorgio Napolitano, å danne ny regjering. Bersani startet forhandlinger med Femstjernersbevegelsen, men disse forhandlingene førte ikke til noe resultat, og Bersani sendte oppdraget med å danne ny regjering tilbake til presidenten 28. mars. I april 2013 gikk Bersani av som partileder for Partito Democratico etter at et forsøk på å få valgt Romano Prodi som Italias president ikke førte frem. Giorgio Napolitano ble gjenvalgt som president 20. april 2013.

28. april 2013 ble Enrico Letta fra Partito Democratico statsminister for en koalisjonsregjering med medlemmer fra både Partito Democratico og Il Popolo della Libertà, i tillegg til medlemmer fra noen andre mindre partier.

I februar 2014 vedtok ledelsen i Partito Democratico at Matteo Renzi skulle avløse Enrico Letta som statsminister. Renzi var 39 år gammel da han ble innsatt den 22. februar 2014, og ble dermed den yngste statsministeren i landets historie.

Ved valget til Europaparlamentet i mai 2014 ble Partito Democratico den store vinneren, med over 40 prosent av stemmene. Valgresultatet var en personlig triumf for statsminister Matteo Renzi, og det viste at et flertall av den italienske befolkningen ønsket at EU-vennlige partier skulle representere landet i Europaparlamentet. Det EU-skeptiske partiet Femstjernersbevegelsen gjorde et dårligere valg enn ventet og fikk 21 prosent av stemmene.

Giorgio Napolitano gikk av som president i januar 2015 og ble etterfulgt av Sergio Mattarella. Mattarella, som var statsminister Matteo Renzis kandidat, ble valgt med solid flertall, og valget av ham ble sett på som en seier for statsministeren og hans parti Partito Democratico. Silvio Berlusconi, som ikke støttet Mattarella som presidentkandidat, kom svekket ut av valget på ny president.

Italia har lenge vært et mål for flyktninger og illegale innvandrere fra Afrika og Asia på vei til Europa. Et stort antall mennesker har lagt ut i båter over Middelhavet for å nå Italia, og selv om svært mange av dem har blitt reddet i land på den italienske siden av Middelhavet, har også mange mistet livet under overfarten.

Fra 2013 har strømmen av båtflyktninger økt betydelig, blant annet som en følge av borgerkrigen i Syria og urolighetene i Libya. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) kom over 170 000 båtflyktninger til Italia i 2014, mens tallet for 2015 var i overkant av 150 000.

Den italienske stats redningsaksjon Mare Nostrum ble satt i verk i oktober 2013 etter at 366 mennesker omkom da en båt gikk ned utenfor Lampedusa. Mare Nostrum bidro, ifølge Det europeiske flyktningerådet (ECRE), til å redde rundt 140 000 mennesker før den ble erstattet av EU-operasjonen Operasjon Triton i november 2014. EU-operasjonen, ledet av Frontex, viste seg å være betydelig mindre effektiv enn den italienske operasjonen, og de italienske myndighetenes ønske om at andre europeiske land skulle engasjere seg mer ble ikke imøtekommet i særlig stor grad.

• Les mer om Flyktningkrisen i Middelhavet.

Femstjernersbevegelsen oppnådde svært gode resultater ved lokalvalgene i noen av de største byene i Italia i juni 2016. En viktig symbolsk seier for Femstjernersbevegelsen var at partiets kandidater ble valgt til borgermestere både i Roma (Virginia Raggi) og i Torino (Chiara Appendino). Partito Democratico og sentrum-venstre-siden opprettholdt sin sterke posisjon bare i noen byer (som Milano og Bologna) ved valget i juni 2016, mens Forza Italia og høyresiden gjorde et dårlig valg, og oppnådde ikke flertall i noen av de største byene i Italia.

Sommeren 2016 gikk Femstjernersbevegelsen forbi regjeringspartiet Partito Democratico som det største partiet i Italia på enkelte meningsmålinger (begge med oppslutning på rundt 30 prosent), mens partiene på høyresiden ikke var i nærheten av å ha den samme tilliten blant velgerne som de to store partiene.

Ved lokalvalgene i juni 2016 mistet Partito Democratico makten til Femstjernersbevegelsen i Roma og Torino, og enkelte meningsmålinger viste at Beppe Grillos parti på dette tidspunktet hadde større oppslutning blant italienske velgere enn Partito Democratico.

Matteo Renzis regjering gikk av etter en folkeavstemning den 4. desember 2016, der befolkningen skulle ta stilling til regjeringens forslag til endringer i det konstitusjonelle systemet. Alle de store opposisjonspartiene, som Femstjernersbevegelsen, Lega Nord og Forza Italia, var motstandere av regjeringens forslag, og resultatet ble at 59 prosent av velgerne stemte nei til reformen. Statsminister Matteo Renzi hadde på forhånd uttalt at han ville gå av dersom regjeringens forslag til endringer i landets politiske system ikke fikk støtte i befolkningen, og samme kveld som resultatet ble klart, kunngjorde han at han valgte å gå av som statsminister. Renzis regjeringstid varte fra 22. februar 2014 til 7. desember 2016.

President Sergio Mattarella ga oppdraget med å danne ny regjering til Paolo Gentiloni, som hadde vært utenriksminister i Matteo Renzis regjering. 12. desember 2016 presenterte Gentiloni den nye regjeringen, som for en stor del bestod av de samme personene som hadde sittet i Matteo Renzis avtroppende regjering.

Antallet flyktninger og papirløse migranter fra Afrika og Asia på vei til Europa over Middelhavet i båt var fremdeles svært høyt i 2016 og 2017. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ankom 153 842 personer Italia med båt i 2015, mens tallet for 2016 var 181 436 personer. Et stort flertall av disse personene kom fra land i Afrika (Nigeria, Eritrea, Guinea, Elfenbenskysten, Gambia, Senegal, Mali og Sudan), i tillegg til en del personer fra Asia, først og fremst fra Bangladesh. Bare en svært liten andel av dem kom fra Syria.

I perioden januar–juni 2017 var antallet personer som ankom Italia over 80 000, og på dette tidspunktet var det mye som tydet på at flyktningstrømmen ville fortsette å øke. Belastningen på havnebyene i Sør-Italia, og særlig på Sicilia, var svært stor, og de italienske myndighetene ba på nytt de andre europeiske landene om hjelp til å håndtere flyktningkrisen.

Den politiske situasjonen i Italia før parlamentsvalget 4. mars 2018 var preget av usikkerhet om hvilken av de tre store blokkene som hadde befestet seg etter parlamentsvalget i 2013 som skulle få det beste utgangspunktet for å danne regjering. Partito Democratico stod i spissen for sentrum-venstre-koalisjonen som hadde hatt regjeringsmakten siden forrige valg, Femstjernersbevegelsen lå an til å bli det største opposisjonspartiet, mens Forza Italia, Lega Nord og Fratelli d'Italia på forhånd hadde inngått en avtale om å danne grunnlaget for en sentrum-høyre-koalisjon. I forbindelse med dette valget presenterte Lega Nord seg som «Lega» (uten «Nord»), og drev aktiv valgkamp over hele landet, ikke bare i Nord-Italia.

Valgets store vinner ble Femstjernersbevegelsen, som fikk over 32 prosent av stemmene ved valget til deputertkammeret, mens valgets store taper ble Partito Democratico, som endte opp med bare litt over 18 prosent av stemmene. Begge partiene hadde fått rundt 25 prosent av stemmene ved valget til deputertkammeret i 2013. Lega Nord ble det største partiet på høyresiden, med over 17 prosent av stemmene, foran Forza Italia med 14 prosent. Sentrum-høyre-koalisjonen ble den største grupperingen i parlamentet, med 37 prosent av stemmene både til deputertkammeret og til senatet, men fikk ikke flertall i noen av kamrene.

Valgdeltakelsen var på 72,9 prosent, en nedgang fra 2013, da valgdeltakelsen var på 75,2 prosent.

Tendensen i forbindelse med valget i 2018 var at Femstjernersbevegelsen var det dominerende partiet i Sør-Italia, mens sentrum-høyre-koalisjonen fikk flertall i store deler av Nord-Italia. Femstjernersbevegelsen fikk mer enn 50 prosent av stemmene i enkelte valgkretser i Sør-Italia, og omtrent 49 prosent av stemmene på Sicilia, mens tallet for Trentino-Alto Adige helt nord i Italia var 19 prosent. I Roma, Napoli, Bari og Palermo var Femstjernersbevegelsen det største partiet, mens Partito Democratico var størst i Milano, Torino, Bologna og Firenze. I Napoli fikk Femstjernersbevegelsen 52 prosent av stemmene.

To måneder etter valget hadde landet fremdeles ikke fått ny regjering. Femstjernersbevegelsen prøvde først å forhandle med Lega Nord om regjeringssamarbeid, deretter med Partito Democratico, men oppnådde ikke å komme til enighet med noen av partiene. Forza Italias leder Silvio Berlusconi uttalte at han ikke ønsket noe samarbeid med Femstjernersbevegelsen, og Matteo Renzi fra Partito Democratico uttalte at det ikke var aktuelt for ham å støtte en regjering som var dominert av Femstjernersbevegelsen.

Nye forhandlinger mellom valgets to vinnere, Femstjernersbevegelsen og Lega Nord, førte til slutt frem, og en «kontrakt» mellom de to partiene la grunnlaget for en ny regjering som ble presentert i mai 2018. Giuseppe Conte, en professor i jus uten politisk erfaring, ble foreslått som ny statsminister. I regjeringsavtalen skulle Femstjernersbevegelsen blant annet få gjennomslag for valgløftet om å innføre en form for borgerlønn, mens Lega Nord skulle få gjennomslag for å innføre skattelette. Det var også enighet mellom de to partiene om å senke pensjonsalderen for enkelte inntektsgrupper.

De to partiene hadde blitt enige om at den EU-kritiske økonomen Paolo Savona skulle være den nye regjeringens økonomiminister, noe som viste seg å være svært kontroversielt. Savona hadde tidligere kritisert fellesvalutaen euro og hadde vært kritisk til Tysklands dominerende rolle i europeisk økonomisk politikk. Politikere og medier i flere europeiske land, særlig Tyskland og Frankrike, advarte mot å la Savona bli en del av regjeringen. Italias president Sergio Mattarella ønsket seg en mer EU-vennlig regjering og var særlig redd for å sette euro-samarbeidet i fare, og han valgte derfor å ikke godkjenne regjeringen så lenge Savona skulle ha rollen som økonomiminister. Giuseppe Conte måtte dermed i første omgang gi opp forsøket på å danne regjering med medlemmer fra Femstjernersbevegelsen og Lega Nord. Nesten tre måneder etter valget ble regjeringen til slutt godkjent, etter at Paolo Savona hadde blitt plassert i et annet departement. Luigi Di Maio og Matteo Salvini ble begge visestatsministere i den nye regjeringen, som ble tatt i ed 1. juni 2018.

I 2007 var arbeidsledigheten i Italia på seks prosent, men økte gradvis fram til januar 2015, da over 13 prosent av arbeidsstyrken var uten arbeid. Etter 2015 har andelen arbeidsledige falt, og tallene i august 2018 lå på 9,7 prosent. Arbeidsledigheten blant ungdom er høy, særlig i enkelte regioner i Sør-Italia, som i Calabria, Campania og Sicilia, der arbeidsledighetstallene for ungdom ligger på over 50 prosent.

Arbeidsledigheten i Italia er høyere enn gjennomsnittet for EU-landene og for landene i eurosonen, hvor tallene for august 2018 var 8,1 prosent, og hvor bare Hellas og Spania hadde høyere arbeidsledighet enn Italia.

Statsgjelden i Italia er høy, og utgjorde i 2018 omtrent 132 prosent av bruttonasjonalproduktet. I Europa er det bare Hellas som har en statsgjeld som utgjør en større andel av BNP.

Italia har overskudd på handelsbalansen, og har en betydelig eksport av varer til land over hele verden. I 2017 ble det eksportert varer for 448 milliarder euro, mens det ble importert varer for 400 milliarder euro. I EU var det bare Tyskland og Nederland som hadde høyere overskudd på handelsbalansen i 2017.

I 2019 ble det lagt frem tall som viste at Italia hadde hatt nedgang i bruttonasjonalproduktet de to siste kvartalene i 2018, og at landet dermed befant seg i en resesjon. Det ble også lagt frem tall som viste at Italia hadde den laveste økonomiske veksten av alle EU-land.

Da den nye regjeringen la frem budsjettforslaget for 2019, ble dette mottatt med stor skepsis, ikke bare blant de italienske opposisjonspartiene Partito Democratico og Forza Italia, men også utenfor Italia. EU-kommisjonen nektet å godkjenne budsjettet, og ba den italienske regjeringen om å foreta endringer i det. Kombinasjonen av stor statsgjeld, underskudd på statsbudsjettet og lav økonomisk vekst gjorde at EU-kommisjonen fryktet at Italias økonomi kunne utgjøre en risiko for hele eurosonen. Innad i Italia var det særlig Femstjernersbevegelsens forslag til innføring av en form for borgerlønn som ble kritisert. Dette ville bare øke de offentlige utgiftene uten å bidra til noen form for verdiskapning, ble det hevdet fra opposisjonen.

EU-kommisjonens innblanding i regjeringens budsjettarbeid ble dårlig mottatt, særlig av innenriksminister og visestatsminister Matteo Salvini. Salvini hadde spilt en svært sentral rolle i regjeringen helt siden den ble dannet, og han ble av enkelte omtalt som regjeringens egentlige leder. I november 2018 viste en meningsmåling at Lega Nord var landets største parti med en oppslutning på rundt 30 prosent. I tillegg viste det seg at uenigheten mellom EU-kommisjonen og den italienske regjeringen hadde bidratt til økt EU-skepsis i Italia.

Statsbudsjettet ble til slutt godtatt av EU-kommisjonen etter at den italienske regjeringen hadde foretatt endringer som gikk kommisjonens ønsker i møte.

Den italienske regjeringens visestatsministere Matteo Salvini og Luigi Di Maio deltok aktivt i diskusjoner om utenrikspolitiske spørsmål, med til dels kontroversielle utsagn, helt siden regjeringen ble dannet i juni 2018. Statsminister Giuseppe Conte og utenriksminister Enzo Moavero Milanesi fremstod i større grad som pragmatiske og diplomatiske politikere som ikke ønsket å provosere Italias internasjonale forbindelser.

Luigi Di Maio og Femstjernersbevegelsen gikk tidlig ut med støtte til «de gule vestene» (Mouvement des gilets jaunes) i Frankrike, mens Matteo Salvini kritiserte den franske presidenten Emmanuel Macron og den franske regjeringens politikk i sterke ordelag. Salvini hadde et bedre forhold til Russland, og var motstander av de økonomiske sanksjonene som i 2014 ble innført mot landet av EU og USA i forbindelse med Ukraina-krisen.

Utbygging av infrastrukturen i Italia skulle vise seg å bli et betent tema for Giuseppe Contes regjering etter at denne ble dannet sommeren 2018. De to samarbeidspartiene, Lega Nord og Femstjernersbevegelsen, hadde forskjellig oppfatning om hvilke prosjekter som skulle prioriteres. Femstjernersbevegelsen var i utgangspunktet skeptisk til store vei- og jernbaneutbygginger, og særlig til byggingen av den nye jernbanelinjen for høyhastighetstog mellom Torino og Lyon, som delvis var finansiert av EU.

Ved valget til Europaparlamentet i mai 2019 fikk Lega Nord over 34 prosent av stemmene, og ble landets klart største parti. Femstjernersbevegelsen, som hadde vært det største partiet et år tidligere, fikk 17 prosent av stemmene (mot 32 prosent ved parlamentsvalget i 2018). Lega Nord hadde økt sin oppslutning betydelig i de sørligste regionene, og fikk over 20 prosent av stemmene i Puglia, Basilicata, Calabria og Sicilia. Partiet hadde på denne måten blitt et landsdekkende parti, og hadde definitivt gått bort fra separatismen som kjennetegnet partiet i 1990-årene. Partiet hadde også overtatt rollen som det dominerende partiet på høyresiden i italiensk politikk, en rolle Forza Italia tidligere hadde hatt.

Sommeren 2019 ble koalisjonen mellom Lega Nord og Femstjernesbevegelsen oppløst, og Giuseppe Conte ble statsminister i en ny regjering som bestod av medlemmer av Femstjernesbevegelsen, Partito Democratico og noen andre mindre partier.