Italiensk rett er kodifisert, og har gjennom historien blitt påvirket av tysk og fransk rett. Sivillovboken (Codice civlile) fra 1865 hentet mye inspirasjon fra den franske Code Napoléon, mens den nye sivillovboken fra 1942 i større grad var påvirket av tysk rett.

Italia har en egen forfatningsdomstol (Corte costituzionale), opprettet i 1955, som vurderer lovers forfatningsforenlighet. Den dømmer også i saker som reises mot presidenten eller ministre i regjeringen. Domstolen har 15 medlemmer, fem av dem blir utpekt av presidenten, fem blir utpekt av parlamentet og siste fem blir utpekt av de ordinære og administrative høyesteretter.

I straffesaker er det i utgangspunktet tre instanser: Første nivå består av tribunaler og assiseretter. Appeller går til andre nivå, til appellretter og parallelle assiseappellretter. På høyeste nivå finner man den øverste kassasjonsretten (Corte suprema di cassazione). I mindre, sivile saker kan fredsdommere (Giudici di pace) dømme i første instans. Kassasjonsretten har separate avdelinger for straffesaker og sivile saker, samt for militære og administrative saker.

Italia har også egne forvaltningsdomstoler, med et statsråd (Consiglio di Stato) som øverste instans. Den øverste domstolen har også rådgivende funksjoner. Italia har et øverste magistraturråd (Consiglio superiore della magistratura), ledet av presidenten, som har en tilsynsfunksjon overfor rettsvesenet.

Det finnes ingen juryordning i det italienske rettssystemet som tilsvarer den vi finner for eksempel i Norge eller i USA, men det blir brukt legdommere (Giudici popolari) i noen av rettsinstansene, som i Corte d’assise.

Dødsstraff ble fullstendig avskaffet i Italia i 1994. Den siste henrettelsen etter dom fant sted i 1947. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.