Italias forhistorie

Fra mesolittisk tid har klimaet vært relativt konstant. Bruk av pil og bue gjorde nå jakten lettere. Overgangen til yngre steinalder (neolittisk tid) – med bedre redskaper, med korndyrking, husdyrhold og fastere landsbysamfunn – settes til 4000–3000 fvt. Det sentralt beliggende Italia oppviser fra nå av et stadig større mangfold av forhistoriske kulturer.

Viktige funnsteder som Molfetta i sør, Ripoli i det midtre Italia og andre har gitt navn til arkeologiske kulturgrupper. Ved Lagozzo nær Milano er det funnet karakteristisk keramikk og spinnehjul og vevlodd som forteller om tilvirkning av tekstiler, datert til ca. 2800 eller senere. I Remedello har man funnet 117 skjelettgraver fra overgangsfasen mellom yngre steinalder og bronsealder (ca. 1800–1600 fvt.). De døde ligger i fosterstilling og har fått med seg flate økser, dolker og dolkstaver i kobber og pilespisser av flint.

Fra denne tiden har vi i Nord-Italia også den såkalte palafitte- eller pæleboerkulturen, skapt av innvandrere nordfra. De innførte brent begravelse i urne, bygde landsbyer på pæler i innsjøer og var jegere, fiskere og jorddyrkere. De holdt husdyr, blant annet hest, og brukte kanskje vogner. Kulturgrupper i Sør-Italia viser påvirkning fra det egeiske område.

De mest kjente kulturene fra bronsealderen (ca. 1600–1200 fvt.) er den ikke helt enhetlige, delvis østlig påvirkede apenninerkulturen langs fjellkjeden av samme navn og terramarekulturen i Nord-Italia, som blant annet i bronsearbeidet tydelig peker hen til Donauområdet (Ungarn).

Terramarekulturen har navn etter «den fete jorden» som bønder på 1800-tallet brukte som gjødsel, og som viste seg å skjule gamle boplasser. Terramarefolkene bodde i runde eller ovale hytter og representerte en mer avansert materiell kultur enn de tidligere. Også terramarefolkene kremerte sine døde. En spesiell type fortidsminner er de rike helleristningsfeltene i Valcamonica, som har sine nærmeste paralleller i Sør-Skandinavia.

Jernalderen begynte i Italia like etter 1000 fvt. Til de mer kjente kulturgruppene i denne perioden hører Villanovakulturen i Toscana. Kulturen er nesten bare kjent fra gravfunn, som blant annet har gitt oss en rekke runde hyttemodeller. Jakt, husdyrhold og jordbruk har vært dominerende næringer. Det rikholdige gravgodset vitner om at håndverk som smiing og keramikktilvirkning har stått høyt. Antakelig er Villanovakulturen å anse som en fortsettelse av terramare- og apenninerkulturen, uavhengig av innvandring.

Jernalderens begynnelse henger imidlertid sammen med en stadig økende innvandring av fremmede stammer, særlig slike som talte indoeuropeiske dialekter. De kom snarere i jevnt tilsig enn i store støt; tidlige representanter var palafitte- og terramarefolkene. Blanding av gjensidig påvirkning modifiserte både kulturtyper og språk, dog slik at indoeuropeisk ble det dominerende språklige element over hele Italia.

Når grekere og etruskere unntas, er hovedgruppene i Italias befolkning ved overgangen til historisk tid som følger: i nordvest ligurere og i nordøst veneter og raeter; i det sentrale Italia de «italiske» stammer: ved Tevere latinere, faliskere og andre, samt lenger sør de såkalte umbro-sabellere delvis med sterkt ikke-indoeuropeisk innslag: sabinere, aequer, marser, volsker, vestiner, fretaner og samnitter; videre mot sør oskere, som opprinnelig ikke talte indoeuropeisk, japyger (kanskje preget av innslag fra Illyria) og på Sicilia sikeler.

• Italias historie før samling
• Italias historie