Monarkiet ble avskaffet ved en folkeavstemning i 1946, og Italia ble republikk. Grunnloven ble vedtatt 1947 og trådte i kraft 1948. Ifølge denne er Italia en enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk republikk. Statsoverhode er en president, valgt for sju år av et valgkollegium bestående av parlamentets to hus og 58 regionale representanter. Presidenten har i hovedsak konstitusjonelle funksjoner, men har spilt en betydelig rolle etter 1990, da Italias tradisjonelle partistruktur gikk i oppløsning i kjølvannet av det kommunistiske sammenbruddet i Øst-Europa og de mange korrupsjonssaker mot italienske politikere.

Lovgivende makt er lagt til parlamentet, som har to kamre - senatet og deputertkammeret. Senatet (Senato della Repubblica) har 315 medlemmer valgt etter forholdstallsmetoden i 20 regionale valgkretser (stemmerettsalder 25 år) og seks medlemmer utpekt for livstid. Deputertkammeret (Camera dei Deputati) har 630 medlemmer, valgt i allmenne valg (stemmerettsalder 18 år). Begge husene velges for fem år, men kan oppløses før. Regjeringen er ansvarlig overfor parlamentet; i praksis har det betydd deputertkammeret.

En ny valglov ble vedtatt i juli 2016, med hensikt å skape mer stabile forhold i italiensk politikk. Dersom et parti oppnår mer enn 40 % av stemmene ved et parlamentsvalg, vil dette partiet få en majoritetsbonus som innebærer at det får flertall i deputertkammeret, og får tildelt 340 av 630 seter. Dersom ingen av partiene oppnår 40 % ved valget, vil det bli en avholdt en ny valgomgang to uker etter den første. Sperregrensen er på 3 %.  

I en folkeavstemning 4. desember 2016 stemte 59 % av italienske velgere nei til et forslag som Matteo Renzis regjering hadde lagt frem for å endre landets politiske system. Endringene skulle særlig gjelde senatet. Antall medlemmer i senatet skulle reduseres fra 315 til 100, og 95 av disse skulle utnevnes av regionale råd, mens fem av dem skulle utnevnes av presidenten. Forslaget innebar at senatet bare skulle ta stilling til større saker som reformer og grunnlovsendringer, og ville derfor i praksis miste mye av sin innflytelse ved at deputertkammeret skulle bli den eneste ordinære lovgivende instansen. Deputertkammeret ville også kunne avvise henvendelser fra senatet.  

Flere av opposisjonspartiene var motstandere av denne reformen, blant dem Femstjernersbevegelsen, Lega Nord og Forza Italia, og konsekvensen av at befolkningen avviste forslaget ble at Matteo Renzi gikk av som statsminister.

I perioden etter 1946 dominerte kristeligdemokratene (Democrazia cristiana) italiensk politikk, men partiet var hele tiden avhengig av allianser med andre partier. Regjeringene ble sjelden sittende lenge, og etterkrigstiden var preget av svært hyppige regjeringsskifter. 

Kommunistpartiet (Partito Comunista Italiano) spilte en viktig rolle italiensk politikk i etterkrigstiden, men var aldri med i noen regjering etter 1947. 

I 1992 ble Italia rystet av en stor korrupsjonsskandale, der de fleste av de etablerte politiske partiene var involvert. Flere partier ble oppløst, blant dem kristeligdemokratene og sosialistpartiet (Partito Socialista Italiano), og i kjølvannet av denne skandalen oppstod det nye politiske partier, som Silvio Berlusconis Forza Italia. Sentrum-venstre samlet seg etter hvert i partiet Partito Democratico, mens komikeren Beppe Grillo skulle senere vise seg å bli en viktig maktfaktor i italiensk politikk med Femstjernersbevegelsen (Movimento 5 Stelle), en protestbevegelse som har stilt til valg siden 2010. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.