Italia er en enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk republikk, med en president som statsoverhode. Den utøvende makt ligger hos ministerrådspresidenten (statsministeren), som er utnevnt av presidenten, og hos ministerrådet (regjeringen).

Landets lovgivende forsamling er parlamentet, som består av to kamre: senatet med 315 medlemmer og deputertkammeret med 630 medlemmer.

Monarkiet ble avskaffet ved en folkeavstemning i 1946, og Italia ble republikk. Grunnloven ble vedtatt i desember 1947 og trådte i kraft 1. januar 1948.

Statsoverhodet er en president, som blir valgt for sju år av et valgkollegium bestående av parlamentets to hus og 58 regionale representanter. Presidenten har i hovedsak konstitusjonelle funksjoner, men har, særlig etter 1990, spilt en betydelig rolle som en samlende figur både i det politiske miljøet og i samfunnet for øvrig.

Den utøvende makt ligger hos statsministeren, som har tittelen Presidente del Consiglio dei ministri (ministerrådspresident) og regjeringen, som kalles il Consiglio dei ministri (ministerrådet). Regjeringen blir utnevnt av statsministeren og godkjent av presidenten.

Lovgivende makt er lagt til parlamentet, som har to kamre, senatet og deputertkammeret.

Senatet (Senato della Repubblica) har 315 medlemmer, og har i tillegg fem medlemmer utpekt på livstid. Stemmerettsalderen for valg til senatet er 25 år.

Deputertkammeret (Camera dei Deputati) har 630 medlemmer, valgt i allmenne valg. Stemmerettsalderen er 18 år. Begge husene velges for fem år, men kan oppløses før. Regjeringen er ansvarlig overfor parlamentet; i praksis har det betydd deputertkammeret.

En ny valglov for valg til nasjonalforsamlingen ble vedtatt i november 2017. Den går under navnet rosatellum bis, og er oppkalt etter gruppeleder for Partito Democratico i deputertkammeret, Ettore Rosato. Loven ble vedtatt med støtte fra Partito Democratico, Alternativa Popolare, Forza Italia, Lega Nord og enkelte andre mindre partier, mens blant andre Femstjernersbevegelsen og Fratelli d'Italia var imot.

Prinsippet for valgordningen for valg til deputertkammeret og senatet i Italia er en blanding av flertallsvalg og forholdstallsvalg. 37 prosent av representantene kommer fra valgkretser hvor bare én representant skal velges (flertallsvalg), mens 61 prosent av representantene skal velges etter forholdstallsprinsippet i større valgkretser. 2 prosent av representantene skal velges av italienere bosatt i utlandet.

Ifølge valgloven skal deputertkammeret ha 630 representanter som skal velges for fem år. 232 av disse skal velges direkte i énmannskretser etter prinsippet om flertallsvalg, mens 386 av representantene skal velges etter prinsippet om forholdstallsvalg. 12 av representantene skal velges av italienere som er bosatt i utlandet.

Senatet skal ha 315 representanter, som også velges for fem år. 116 av disse velges etter prinsippet om flertallsvalg, mens 193 velges etter prinsippet om forholdstallsvalg. Seks representanter velges av italienere bosatt i utlandet.

Sperregrensen er på 3 prosent på nasjonalt nivå for partier og 10 prosent for koalisjoner.

Representanter Prosent
Flertallsvalg 232 37
Forholdstallsvalg 386 61
Personer bosatt i utlandet 12 2
630
Representanter Prosent
Flertallsvalg 116 37
Forholdstallsvalg 193 61
Personer bosatt i utlandet 6 2
315

I perioden etter 1946 dominerte kristeligdemokratene (Democrazia cristiana) italiensk politikk, men partiet var hele tiden avhengig av allianser med andre partier. Regjeringene ble sjelden sittende lenge, og etterkrigstiden var preget av svært hyppige regjeringsskifter.

Kommunistpartiet (Partito Comunista Italiano) spilte en viktig rolle i italiensk politikk i etterkrigstiden, men var aldri med i noen regjering etter 1947.

I 1992 ble Italia rystet av en stor korrupsjonsskandale, der de fleste av de etablerte politiske partiene var involvert. Flere partier ble oppløst, blant dem kristeligdemokratene og sosialistpartiet (Partito Socialista Italiano), og i kjølvannet av denne skandalen oppstod det nye politiske partier, som Silvio Berlusconis Forza Italia. Partiene Lega Nord og Alleanza Nazionale spilte også en viktig rolle i italiensk politikk i perioden etter 1990. Sentrum-venstre-siden samlet seg i partiet Partito Democratico, mens komikeren Beppe Grillo senere skulle vise seg å bli en viktig maktfaktor i italiensk politikk med Femstjernersbevegelsen (Movimento 5 Stelle), en protestbevegelse som har stilt til valg siden 2010.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.