Antallet flyktninger og migranter som krysser Middelhavet for å reise inn i Europa økte kraftig i årene frem mot 2015. Denne situasjonen har blitt beskrevet som en krise særlig fra 2013, både på grunn av veksten i antallet personer som kommer og fordi tallet på omkomne er høyt.

Ifølge tall fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) hadde over 878 000 flyktninger og migranter krysset Middelhavet fra Nord-Afrika og Midtøsten i perioden 1. januar 2015 til 1. desember 2015. Mer enn 3563 mennesker hadde omkommet eller forsvunnet i forsøket.

Middelhavet er EUs yttergrense i sør, og EU-landene har siden begynnelsen på 1990-tallet samarbeidet for en styrket grensekontroll ved disse grensene samt utarbeidet felles regler i asyl- og visumpolitikk. At flyktninger og migranter krysser Middelhavet på vei til Europa er ikke et nytt fenomen. Det nye fra 2013 var økningen i antallet som tar seg over samt det høye antallet omkomne.

Etter et skipsforlis utenfor den italienske øya Lampedusa i begynnelsen av oktober 2013 der 366 mennesker mistet livet, fikk forholdene for flyktningene mer oppmerksomhet. «Båtflyktningene i Middelhavet» ble et viktigere tema på den politiske dagsorden i Europa og Norge.

Situasjonen i Middelhavet er del av en større utvikling med økning i antall flyktninger og migranter som kommer til Europa. Dette er ofte referert til som «flyktningkrisen». Det finnes ulike syn på hva som utgjør krisen i situasjonen; det at mange flere mennesker nå krysser EUs yttergrenser, at migrasjonen er et symptom på kriser i landene menneskene flykter fra eller at de europeiske landene har vanskeligheter med å takle situasjonen.

Middelhavet utgjør en havarm mellom Europa og Afrika og fungerer som en fysisk grense mellom de to kontinentene. Mange migranter og flyktninger som kommer fra Afrika, eller som reiser via det afrikanske kontinentet, krysser derfor Middelhavet på vei til Europa. Fra begynnelsen av 1990-tallet utgjør Middelhavet EUs yttergrense i sør etter at Italia (1990), Spania og Portugal (1991) og Hellas (1992) tiltrådte Schengenavtalen.  

Begrepet «båtflyktninger» brukes om mennesker som flykter over et hav med båt, enten de flykter fra krig, politisk undertrykkelse eller fattigdom.

Begrepet «flyktning» har en presis definisjon etter FNs Flyktningkonvensjon og refererer til personer som har flyktet fra sitt hjemland og med rette frykter forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe. Flyktninger må ha krysset en internasjonal grense for å kunne kreve beskyttelse under Flyktningkonvensjonen, og de må befinne seg i det landet de søker asyl i for å kunne fremme en søknad.

Fordi man formelt sett må få en asylsøknad behandlet og innvilget for å oppnå status som «flyktning» og fordi det blant dem som flykter over havet også finnes mennesker som enten ikke ønsker å søke asyl – eller ønsker å søke, men ikke får det – er begrepet «migranter» som samlebegrep mer korrekt. «Migranter» refererer til alle som migrerer, det vil si reiser fra sitt opprinnelige bosted (Carling 2015). Det kan være i søken etter bedre livsgrunnlag andre steder og inkluderer derfor også dem som flykter fra krig og forfølgelse og som ønsker internasjonal beskyttelse i et annet land.

«Flyktninger» brukes ofte som samlebegrep i mediesammenheng, særlig på norsk da «migranter» lenge har blitt oppfattet som et fremmedord.

Migrasjonen over Middelhavet er ikke noe nytt fenomen, men kontrollen av dette har tiltatt siden begynnelsen av 1990-tallet. Det finnes dermed lite oversikt over omfanget før denne perioden. Tilgjengelig statistikk indikerer at mellom 1. januar 1998 og 30. september 2014 registrerte grensekontrollmyndigheter 840 904 ulovlige grensepasseringer inn til EU sjøveien. Gjennomsnittet i denne perioden lå på 44 000 ankomster per år, med økninger i 2006 og 2011. (Fargues og Bonfanti 2014).

Antallet båtflyktninger økte i forbindelse med den arabiske våren i 2011, etter at det hadde sunket noe i årene før. Det totale antallet for hele 2011 antas å ha vært 63 000. Det sank igjen i 2012 og økte betydelig fra 2013. I 2014 tok 221 000 mennesker seg inn i Europa ved å krysse Middelhavet. Dette var en tredobling fra 2013.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) hadde 744 000 mennesker reist over Middelhavet fra begynnelsen av januar 2015 til utgangen av oktober samme år. Av de rundt 600 000 som hittil i 2015 har tatt seg over til Hellas, kommer 94 prosent fra krigene og konfliktene i de ti landene der de fleste flyktninger i verden kommer fra, ikke minst Syria, Irak og Afghanistan.

Det pleier å være større tilstrømning av båtmigranter over Middelhavet i sommerhalvåret da værforholdene sommerstid gjør reisen lettere enn på vinteren. Vinteren 2014/2015 var uvanlig på den måten at båtmigrasjon over Middelhavet aldri stoppet helt opp (Liberti 2014).

Flukten over havet regnes for mange som eneste eller beste måte å komme til det landet man ønsker å søke beskyttelse i. Men det er store farer knyttet til båtferden, og jo lengre strekninger på åpent hav, jo større farer. Båtmigrantene i Middelhavet reiser ofte med små og dårlig utstyrte farkoster, som er svært sårbare for værforhold på havet. Mange reiser uten svømmevester og mange kan ikke svømme.

Ifølge International Organization for Migration (IOM) mistet 14 600 mennesker livet i forsøk på å krysse sjøgrensen mellom Nord-Afrika og Europa i løpet av perioden 1993–2012 (Fatal journeys, IOM). I 2014 mistet over 3500 flyktninger livet på havet. Minst 3440 mennesker var omkommet eller forsvunnet i forsøket på å ta seg over Middelhavet til EU fra 1. januar til utgangen av oktober 2015, ifølge FNs høykommissær for flyktninger UNHCR.

Økningen i antallet flyktninger og migranter de siste årene er særlig knyttet til utviklingen av krigen i Syria, men også til langvarige konflikter og vanskelige forhold i andre land så som EritreaSomaliaSudanIrak og Afghanistan. Mange har i første omgang flyktet til nabolandene. Etterhvert som flere har kommet til, og forholdene der har blitt vanskeligere, har mange flyktet videre.

At så mange velger sjøveien over Middelhavet kommer av at andre veier og transportmåter er mindre tilgjengelige. Mange av dem som reiser over Middelhavet i retning av Europa har betalt dyrt for reisen over, ofte mye mer enn det en flybillett til Europa ville ha kostet. Grunnen til at de tar sjøveien er at de ikke får de papirene (for eksempel visum) de trenger for å få lov til å gå om bord på et fly til Europa.

EU-landene har siden 1990-tallet styrket samarbeidet om ytre grensekontroll og asylpolitikk gjennom Schengenavtalen og Dublinkonvensjonen. Dette innbefatter blant annet felles visumregler og ansvarliggjøring av transportselskaper som frakter folk uten gyldige papirer (såkalt transportøransvar).

I tillegg til en harmonisering av asyl- og flyktningepolitikken, samarbeider Schengenlandene om kontrollen av EUs yttergrenser gjennom grensekontrollbyrået Frontex. Dette er et EU-organ som skal sørge for at alle land følger samme praksis når de håndhever reglene for personer og varer som krysser grensen mellom et EU-land og et ikke-EU-land, enten det er en landgrense, sjøgrense eller luftgrense.

Frontex har siden 2006 drevet operasjon Poseidon for kontroll av grensene mellom EU og Tyrkia (både land og vann). Denne operasjonen ble opptrappet høsten 2015 etter økningen i antallet flyktninger og migranter som reiser denne veien til Europa. I 2014 lanserte Frontex også Operasjon Triton (i Middelhavet sør for Italia). Høsten 2015 lanserte EU flere migrasjonstiltak, med vekt på blant annet sporing og registrering av migranter (European Commission 2015).  

Migranter som forsøker å komme til Europa via Middelhavet blir ofte kalt «ulovlige» fordi de ikke har papirer eller visum med innreisetillatelse. Det er imidlertid ikke ulovlig å stige om bord i en båt i Nord-Afrika: Enhver har lov til å forlate sitt eget land, slik det står nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Alle land kan imidlertid bestemme selv hvem som får lov til å krysse deres grenser. For å kunne søke om asyl i et land må man være fysisk i det landet man vil søke asyl i. Mange som ikke får gyldig reisetillatelse, reiser derfor ulovlig inn i landet der de ønsker beskyttelse. Ifølge Flyktningkonvensjonen artikkel 31 skal «ulovlig innreise» til et land ikke ha noe å si for asylsøknaden og vurderingen av behovet for beskyttelse.

I dag finnes det ofte ingen annen vei til Europa enn den «ulovlige» for mange mennesker på flukt. Dette har skapt et svart marked for personer som med ulike motiver organiserer reisen for migrantene.

Det har i forbindelse med den økte båtmigrasjonen vært mye diskusjon rundt rollen til såkalte bakmenn og menneskesmuglere, som organiserer reisen over havet. Mye av EUs respons i kjølvannet av det økte antallet båtflyktninger over Middelhavet fra 2013 har konsentrert seg om tiltak som vil svekke disse menneskesmuglerne, gjennom blant annet European Agenda on Migration (European Commission 2015). Det er store pengesummer involvert i smuglingen av mennesker til Europa, og migrantene bruker ofte alle sparepengene sine på slike «tjenester».

Kritikk mot denne tilnærmingen hevder at menneskesmuglere kun svarer på et behov som er der, i mangel av andre lovlige og tryggere veier inn til Europa. De strenge straffene smuglerne risikerer gjør at de gjerne sender over båtflyktninger uten følge, eller drar fra land med dem, men hopper av underveis.

FNs Havrettskonvensjon (United Nations Convention on the Law of the Sea, UNCLOS) gjør i artikkel 98 rede for ansvaret ethvert skip på havet har når det kommer over andre fartøy på havet i havsnød: en plikt til å utføre søk og redning. Plikten gjelder for alle på havet, uavhengig av hvilket område skipene befinner seg i, det være seg territorialvann, søk- og redningsområder til spesifikke land eller internasjonale farvann. Det gjelder også uavhengig av nasjonalitet eller annen status eller tilstand til menneskene i havsnød. En søk- og redningsoperasjon regnes som fullført når menneskene i havsnød er brakt til en trygg havn og satt i land der.

Italia igangsatte i oktober 2013 redningsoperasjonen Mare Nostrum i Middelhavet. Operasjonen ble avsluttet i november 2014 og ble da avløst av EU-operasjonen Triton, en operasjon for kontroll av EUs yttergrenser sør for Italia. Europeiske myndigheter er blitt kritisert for å gjøre for lite for å redde flyktninger og migranter som forliser i Middelhavet.  

Leger Uten Grenser har to skip som utfører søk- og rednings operasjoner i Middelhavet, i farvannene utenfor Libya, og MOAS (Migrant Offshore Aid Station) har hatt ett skip som har utført søk- og redningsoperasjoner siden 2014. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.